Personvernnemnda vurderte Datatilsynets ileggelse av overtredelsesgebyr, herunder gebyrets størrelse. Saken er en fortsettelse av PVN-2014-01 Skan-kontroll. Nemnda vurderte personopplysningsloven § 46 annet ledd bokstavene a til h. Nemnda fant at det forelå grove brudd på personopplysningsloven og at skyldgraden var høy. Nemnda la særlig vekt på at virksomheten med viten og vilje hadde behandlet sensitive personopplysninger uten konsesjon og ukryptert. Nemnda påpekte at når Skan-kontroll har basert deler av sin virksomhet på å selge tjenester som de ikke har lov til å selge, har Skan-kontroll sett bort fra lovlige premisser for virksomheten. Nemnda fant at Datatilsynets gebyr var betydelig, men at det også reflekterte alvorligheten i krenkelsen og skyldgraden i saken. Imidlertid fant nemnda, etter å ha vurdert Datatilsynets gebyrpraksis, at reaksjonen var noe streng i nærværende sak. Nemnda satte derfor gebyret ned skjønnsmessig til kroner 400 000.

Spørsmålet var databehandleravtaler oppfylte lovens krav. FaVer er databehandler. Nemnda fant at databehandleravtalen fungerte som en rammeavtale og utredningsanmodningen som et avrop under rammeavtalen. Rutinen beskriver den nærmere behandlingsmåten for enkeltoppdrag. Nemnda fant at det ikke var lovhjemmel for et krav om at databehandleravtalen skal inkludere en behandlingsrutine eller eksplisitt henvise til slik rutine. Nemnda fant videre at tilgangsstyringen var tilfredsstillende. Nemnda konkluderte med at det ikke forelå brudd på personopplysningsloven. Klager fikk medhold.

Skolen nektet å gi klager innsyn med henvisning til «personvernloven». Klager oppfattet dette som et avvisningsvedtak. Nemnda fant at dette ikke var et avvisningsvedtak i forvaltningslovens forstand, men et materielt vedtak om at det ikke forelå innsynsrett for klager. Selv om skolen bare pekte på «personvernloven» har skolen truffet et materielt vedtak om å nekte innsyn. Innsigelser mot hvorvidt skolen har vist til riktig hjemmel eller ikke (saksbehandlingsfeil), var under enhver omstendighet reparert gjennom grundig veiledning fra Datatilsynet vedrørende regelverket for innsyn i barns aktiviteter og deretter stadfestet i form av et vedtak fra tilsynet.

Personvernnemnda vurderte formålsmessigheten og forholdsmessigheten ved vilkåret som var satt i konsesjonen. Nemnda fant at det er formålsmessig med et vilkår om informasjon som avhjelper personvernulempene for de registrerte. Nemnda var enig med Datatilsynet i at informasjonen må sendes ut til de registrerte. Når det gjaldt forholdsmessighetskravet fant nemnda at vilkåret var upresist og åpnet for tolkningstvil. Den upresise formuleringen ble imidlertid avhjulpet av eksempelet i vilkårsstillelsen slik at «jevnlig» vil være oppfylt dersom det går ut informasjon i forbindelse med konkrete prosjekter. Nemnda fant at vilkåret var lovlig.

Personvernnemnda kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst under Datatilsynets saksbehandling. Fremgangsmåten ved innhenting av samtykke vil medføre personvernulemper som ikke er hensyntatt ved tildeling av konsesjonen og Datatilsynet har heller ikke vurdert alternativer til samtykke for innhenting av den aktuelle statistikken.

Nemnda vurderte tilgangen som Drammen Helsehus hadde til opplysninger i VVHF. Tilgangen måtte vurderes etter det lovverk som gjaldt da klagen kom inn. Datatilsynet har konkludert med at tilgangen innebar en tilgang på tvers av virksomhetsgrenser i strid med den gamle helseregisterloven § 13. Personvernnemnda er enig i denne vurderingen. Gammel helseregisterlov ble erstattet av ny helseregisterlov (LOV-2014-06-20-43) og ny pasientjournallov (LOV-2014-06-20-42) fra 1. januar 2015. Samtidig ble den ikke-gjeldende helseinformasjonssikkerhetsforskriften opphevet, og forskrift om tilgang til helseopplysninger mellom virksomheter (FOR-2014-12-17-1757) gjort gjeldende. Nemnda er av den oppfatning at sistnevnte forskrift kan være hjemmel for praksisen. Nemnda finner grunn til å påpeke at Datatilsynet ikke har veiledet VVHF og Drammen Helsehus slik at de kunne innrette sin praksis etter den nye forskriften fra ikrafttredelse. Slik nemnda ser det er klager nå i en posisjon til å innrette sin praksis etter gjeldende lov og forskrift. Personvernnemnda må imidlertid avgjøre saken på grunnlag av det lovverk som forelå da saken kom inn, og må derfor avsi et vedtak som ikke tar klagen til følge.

Dissens. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at kollektiv varsling er tilstrekkelig i denne saken.

Dissens. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at individuell varsling er nødvendig i denne saken.

Dissens. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at kollektiv varsling er tilstrekkelig i denne saken.

I Nyrebiopsiregistersaken PVN-2013-07 vurderte nemnda hvorvidt barn må samtykke på nytt når det fyller 16 år når foreldrene allerede har samtykket til behandling av barnets personopplysninger før det fylte 16 år. Spørsmålet ble også vurdert på generelt grunnlag. Nemnda er fortsatt av den oppfatning at et samtykke til å behandle personopplysninger bare kan bortfalle ved at samtykket trekkes tilbake. Ved at man setter et konsesjonsvilkår om det motsatte, at foreldrenes samtykke bortfaller ved barnets 16 årsdag og barnet må samtykke på nytt, setter tilsynet seg ut over grunnvilkårene i loven. Det foreligger ikke en rettslig adgang til å begrense samtykkekompetansen gjennom vilkår i en konsesjon.