Avgjørelser

Nemnda var enig med Datatilsynet i at henvendelsen fra A ikke er å anse som en klage etter artikkel 77 nr. 1, som medfører en plikt for Datatilsynet til å gjøre undersøkelser, jf. artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Riktignok lastet A den aktuelle appen ned på sin telefon, men han slettet den etter kort tid. Hans bekymring nå var først og fremt knyttet til at saken etter hans syn har allmenn interesse i og med at appen brukes av mange personer over hele landet. Han ba blant annet Datatilsynet om å gjøre grundige undersøkelser av sikkerhetsrisikoen for eiere av Android-telefoner. Henvendelsen gjelder etter nemndas vurdering ikke en konkret og aktuell påstått ulovlig behandling av klagerens personopplysninger, og anses ikke som en klage etter artikkel 77 nr. 1. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.

Datatilsynet har, med henvisning til artikkel 57 nr. 1 bokstav f, avsluttet saken uten å treffe noe vedtak og uten å ta stilling til As klage. Datatilsynets oppgaver følger av personvernforordningen artikkel 57. Etter nemndas vurdering åpner ikke bestemmelsen for en skjønnsmessig vurdering av hvilke klager som skal behandles og hvilke som kan avsluttes uten behandling. Nemnda anså det ikke som hensiktsmessig å sende saken tilbake til Datatilsynet, men valgte å treffe nytt vedtak. Nemnda konkluderte med at opplysningene som forelå var tilstrekkelige til å kunne treffe vedtak om at A ikke hadde krav på sletting av opplysninger i sin journal etter personopplysningsloven og at As krav om retting etter personopplysningsloven § 16 var oppfylt. Nemnda omgjorde Datatilsynets beslutning om ikke å behandle saken, men ga ikke A medhold i kravet om retting/sletting.

A framsatte krav om dekning av sakskostnader etter at Datatilsynet hadde fattet et nytt endret vedtak i en sak som gjaldt klage fra A på arbeidsgivers innsyn i As e-postkasse. A var i forvaltningssaken til Datatilsynet og klagen til Personvernnemnda representert ved sin ektefelle. Det er flere vilkår i forvaltningsloven § 36 som må være oppfylt for at en part skal få dekket sine kostnader. Nemnda avslo As krav på dekning av sakskostnader da det ikke var sannsynliggjort reelle utgifter som gir rett til dekning etter forvaltningsloven § 36. Nemnda fant det derfor ikke nødvendig å vurdere de øvrige vilkårene. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om avslag på dekning av sakskostnader.

Det midlertidige forbudet ble truffet med hjemmel i personvernforordningen artikkel 66 nr. 1, jf. artikkel 58 nr. 2 bokstav f. Tvangsmulktvedtaket ble truffet med hjemmel i personopplysningsloven § 29. Nemnda tolket personopplysningsloven § 29 innskrenkende slik at bestemmelsen ikke gir hjemmel for Datatilsynet til å treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre etterlevelsen av et hastevedtak truffet med hjemmel i artikkel 66 nr. 1. Bestemmelsen gir bare hjemmel for å treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre etterlevelsen av pålegg i ikke-grenseoverskridende saker. Nemnda viste til at det ikke var holdepunkter i forarbeidene til personopplysningsloven for at departementet mente å innføre en adgang for tilsynsmyndigheten til å ilegge tvangsmulkt for hastevedtak etter kapittel VII. Dersom meningen var at personopplysningsloven § 29 skulle gi slik hjemmel, ville det vært nærliggende å forvente at departementet i forarbeidene hadde avklart spørsmålet om nemndas kompetanse og den behandlingsansvarliges klagerett i slike saker. Også legalitetsprinsippet tilsa at det i loven hadde vært inntatt prosessuelle bestemmelser som regulerte avvikene fra de alminnelige reglene om klage og omgjøring i forvaltningsloven kapittel VI og spesialbestemmelsen i § 51 femte ledd om klage på tvangsmulktvedtak. Nemnda konkluderte med at tvangsmulktvedtaket ikke hadde hjemmel i lov og opphevet vedtaket.

A klaget på politiets behandling av personopplysninger til Datatilsynet. Datatilsynet undersøkte saken, men avdekket ikke behandling av personopplysninger i strid med politiregisterloven og avsluttet saken. A klagde på vedtaket og saken ble oversendt Personvernnemnda. Datatilsynet har ulike virkemidler dersom det finner at opplysningene behandles i strid med bestemmelsene i politiregisterloven eller politiregisterforskriften, jf. politiregisterloven § 60. Nemnda fant at Datatilsynets kompetanse i denne saken var begrenset til å gi anmerkning. En avgjørelse om det skal gis anmerkning eller ikke, kan ikke påklages til nemnda, jf. politiregisterloven § 60 tredje ledd. Nemnda avviste klagen.

A og B kontaktet Datatilsynet og klaget over behandlingen av personopplysninger om deres sønn ved to barnehager og en barneskole, samt i barneverntjenesten. A og B ønsket flere dokumenter rettet og slettet. Tilsynet avsluttet saken uten å gi pålegg om retting eller sletting, under henvisning til reglene om arkivplikt i arkivlova. Nemnda vurderte at arkivregelverket ikke kan tolkes slik at den enkelte kommune eller fylkeskommune står helt fritt til å avgjøre hvilke dokumenter som skal arkiveres og hvilke som skal/kan slettes. Det må foretas en avveining av om det foreligger tvingende berettigede grunner for behandlingen som går foran den registrertes interesser, rettigheter og friheter, jf. personvernforordningen artikkel 21 nr. 1. Nemnda var ikke enig med Datatilsynet i at tilsynet ikke har kompetanse til å foreta denne vurderingen og foretok en selvstendig prøving av om det forelå tvingende berettigede grunner for fortsatt oppbevaring. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak når det gjaldt opplysningene fra skolen og barneverntjenesten. Når det gjaldt kravet om sletting av opplysninger fra barnehagene delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet fant at det ikke forelå tvingende berettigede grunner for fortsatt oppbevaring av opplysningene fra barnehagene, slik at vilkårene for fortsatt lagring ikke var oppfylt.

Nemnda la til grunn at registrering av konkursåpning i Brønnøysundregistrene, som skjer etter melding fra retten, ikke er omfattet av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b. Registreringen av de aktuelle opplysningene hadde behandlingsgrunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, jf. nr. 3, med supplerende rettsgrunnlag i konkursloven og konkursregisterforskriften. A hadde ikke sannsynliggjort at Konkursregisteret hadde registrert uriktige opplysninger som han kunne kreve rettet eller slettet. Når det gjaldt registering av fusjon i Foretaksregisteret mellom aksjeselskaper og sletting av registrerte kunngjøringer om selskaper i Brønnøysundregistrene, var nemnda enig med Datatilsynet i at slike opplysninger ikke er personopplysninger, men opplysninger om juridiske personer. Slik registrering faller utenfor personopplysningsloven og personvernforordningens virkeområde, jf. personopplysningsloven § 2 første ledd. A fikk ikke medhold i klagen.

A henvendte seg til Datatilsynet og klaget over snoking i hans personopplysninger fra en ansatt hos NAV. NAV innrømmet at det var avdekket oppslag i As personopplysninger uten tjenstlig behov fra ansatte i NAV. Datatilsynet avsluttet saken uten å ta stilling til om personopplysningsloven var brutt, men opplyste blant annet at tilsynet følger opp NAV sentralt på områder som loggkontroll og styring av tilgang til personopplysninger. Tilsynet viste til at informasjonen fra A ble tatt med videre inn i dette arbeidet. Nemnda har i flere tidligere avgjørelser lagt til grunn at Datatilsynet etter personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f har en viss frihet til å avgjøre hvor omfattende undersøkelser den enkelte sak krever, men at tilsynet ikke fritt kan velge ikke å ta en klage til behandling. I dette tilfellet kom nemnda til at det var forsvarlig å la informasjonen fra denne enkeltsaken inngå i den mer omfattende tilsynssaken Datatilsynet har gående hos NAV. Saken omfatter loggkontroll og styring av tilgang til personopplysninger hos NAV og tilsynet har varslet NAV om et pålegg om å rette opp brudd på informasjonssikkerheten og et gebyr på 20 millioner kroner for brudd på loven. Nemnda la til grunn at enkelttilfeller av «unødvendige» oppslag ikke nødvendigvis medfører at den behandlingsansvarlige har brutt personvernforordningen artikkel 24 og 25, slik at det kan lede til «korrigerende tiltak», jf. artikkel 58 nr. 2. Datatilsynet må i slike tilfeller ha mulighet for å la en enkelthenvendelse inngå i en bredere anlagt tilsynssak mot en behandlingsansvarlig uten å ta stilling i den enkelte saken. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Etter at A fikk et gjenpartsbrev fra Bisnode, henvendte han seg til Datatilsynet og klaget over at det han mente var en ulovlig kredittvurdering av ham fra det svenske betalingsløsningsselskapet Qliro AB. Datatilsynet ba A om å kontakte Qliro for å få klarhet i faktum før tilsynet eventuelt kunne be om bistand fra det svenske datatilsynet. A ønsket ikke det og Datatilsynet avsluttet saken. Nemnda har i flere saker lagt til grunn at det i utgangspunktet er klagers oppgave å redegjøre for saken og legge fram dokumentasjon for det forholdet som påklages. Da A valgte ikke å bidra ytterligere til å opplyse saken, mente nemnda at det forsvarlig av Datatilsynet å avgjøre saken med bakgrunn i de opplysningene som forelå. Nemnda var enig med tilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at personopplysningsloven eller kredittopplysningsloven var brutt. Etter nemndas vurdering hadde tilsynet oppfylt sin utredningsplikt. Saken var tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17 og personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Nemnda opprettholdt tilsynets vedtak.

A klaget til Datatilsynet etter at arbeidsgiveren hennes hadde foretatt innsyn i hennes e-postkasse. Innsynet i As e-postkasse ble gjennomført av arbeidsgiver med bistand fra B, som ekstern samarbeidspartner for arbeidsgiver. A sendte senere en ny klage i samme sak rettet mot B (ekstern samarbeidspartner). Datatilsynet vurderte at B måtte regnes som en selvstendig behandlingsansvarlig, men avsluttet saken mot B og viste til at de innklagede forholdene mest hensiktsmessig ville bli behandlet sammen med klagen mot arbeidsgiver. A klagde på denne avgjørelsen og saken ble oversendt Personvernnemnda. Nemnda vurderte saken og fant at As rett til å klage til en tilsynsmyndighet dersom hun anser at behandlingen av hennes personopplysninger er i strid med personvernforordningen etter artikkel 77, var ivaretatt gjennom klagen mot arbeidsgiver. Nemnda uttalte at det må ligge innenfor Datatilsynets hensiktsmessighetsskjønn å ta stilling til om en klage mot ulike aktører (behandlingsansvarlig, databehandler eller andre samarbeidspartnere) skal behandles samlet i én sak eller om klagen skal behandles i flere saker. Dette er ikke et forhold som kan styres av den registrerte. As klage ble dermed avvist.

A klaget til Datatilsynet etter at arbeidsgiver hadde foretatt innsyn i hennes e-postkasse Innsynet i As e-postkasse ble gjennomført av arbeidsgiver med bistand fra C, som databehandler for arbeidsgiver. A sendte senere en ny klage i samme sak rettet mot databehandleren, C. Datatilsynet avsluttet klagen mot databehandler uten nærmere undersøkelser og uten å ta stilling til realiteten, med henvisning til at Datatilsynet allerede behandlet en klage mot arbeidsgiver (behandlingsansvarlig) for den samme behandlingen av personopplysninger. A klaget på dette og saken ble oversendt nemnda. Nemnda vurderte saken og fant at As rett til å klage til en tilsynsmyndighet dersom hun anser at behandlingen av hennes personopplysninger er i strid med personvernforordningen etter artikkel 77, var ivaretatt gjennom klagen mot den behandlingsansvarlige. Når Datatilsynet konstaterer at den behandlingsansvarlige har brutt personvernforordningen i forbindelse med innsyn i e-postkassen til en arbeidstaker, er det opp til Datatilsynet å vurdere om dette er noe som også foranlediger korrigerende tiltak overfor databehandleren eller andre samarbeidspartnere til den behandlingsansvarlige. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisning av As klage.

Nemnda var enig med Datatilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at den innklagede naboen hadde montert kameraovervåkingsutstyr som innebar at det ble gjort opptak av A. Personopplysningsloven var dermed ikke brutt. Etter nemndas vurdering hadde Datatilsynet oppfylt sin utredningsplikt slik at saken var tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17 og personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Datatilsynets avgjørelse om ikke å gjøre ytterligere undersøkelser var etter nemndas vurdering forsvarlig og innenfor lovens rammer. Nemnda påpekte at det må være opp til Datatilsynet å vurdere om det er hensiktsmessig og nødvendig å foreta befaring for å kontrollere påstander om ulovlig montert kameraovervåkingsutstyr, og at det i utgangspunktet er klagers oppgave å legge fram dokumentasjon for det forholdet som påklages. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Innsamling og lagring av bilder fra kameraovervåking som fanger opp en identifisert eller identifiserbar fysisk person anses som behandling av personopplysninger, og omfattes av de alminnelige reglene i personopplysningsloven og personvernforordningen, jf. loven § 1 og forordningen artikkel 4 nr. 1 og 2. Loven gjelder likevel ikke «ved behandling av personopplysninger som utføres av en fysisk person som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter», jf. personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a. På bakgrunn av partenes forklaringer og de framlagte bildene, la nemnda, som Datatilsynet, til grunn at det ikke er sannsynliggjort at noen av Bs kameraer lenger var montert slik at de overvåker As eiendom, verken hagen, huset eller inn i huset gjennom vindu eller døråpninger. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

A klaget på barnehagens innsamling, lagring og bruk av bilder, primært portrettbilder, av deres barn i ulike hverdagssituasjoner. Bildene ble brukt til pedagogiske formål, bl.a. til barnas språkutvikling. Nemnda la til grunn at kommunen hadde behandlingsgrunnlag for den aktuelle behandlingen av personopplysninger i personvernforordningen 6 nr. 1 bokstav c (rettslig plikt), jf. barnehageloven § 47 a og forskrift om rammeplan for barnehager kapittel 7. Det var derfor ikke nødvendig å innhente samtykke for denne behandlingen. For innsamling, lagring og bruk av bilder ut over de tilfellene barnehageloven gir hjemmel for, nemlig når det ikke er «nødvendig for å utføre oppgaver etter loven», kan samtykke være et aktuelt behandlingsgrunnlag. I denne saken kom nemnda til at foreldrene hadde samtykket til bruk av bilder av barnet i barnehagens månedsplan. Kommunen hadde dermed gyldig behandlingsgrunnlag for behandlingen. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

I nesten tre år hadde Karmøy kommune manglende tilgangskontroll i mappestrukturen i kommunens systemer på fellesområdet. Opplysningene i mappene omfattet bl.a. helseopplysninger og var tilgjengelig for 1 727 ansatte innen sektoren helse og omsorg, også ansatte uten tjenstlig behov. Det dreide seg om en uaktsom overtredelse av artikkel 32 og artikkel 24, samt pasientjournalloven §§ 22 og 23. Nemnda var enig med Datatilsynet i at sikkerhetsbruddet, som omfattet særlige kategorier opplysninger, var alvorlig og at kommunen skulle ilegges et gebyr på 300 0000 for bruddet på personopplysningssikkerheten. I formildende retning la nemnda vekt på at kommunen selv avdekket den ulovlige behandlingen og iverksatte tiltak for å unngå eller minimere skaden. I skjerpende retning ble det lagt vekt på at det tok tre uker fra kommunen oppdaget avviket til dette ble lukket og først ble meldt til Datatilsynet på dette tidspunktet, lenge etter fristen på 72 timer. Hensynet til likebehandling, samt kommunens størrelse og økonomi ble også hensyntatt ved gebyrfastsettelsen.

Personvernnemnda var enig med Datatilsynet i at det på bakgrunn av opplysningene i saken ikke var sannsynliggjort at det hadde skjedd noen utlevering av opplysninger fra klientmappene til Veiledningstjenesten som var deponert hos Arkivverket. Nemnda la til grunn at klientmappene befant seg i et låst skap og ble oppbevart et annet sted enn tidligere avlevert arkivmateriale fra Stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond og Stiftelsen til Romanifolkets/taternes senter. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

En barnehageansatt tok videopptak av et barn under et sinneutbrudd i barnehagen. Formålet med opptaket var å vise det til kommunepsykologen for å gjøre de barnehageansatte bedre rustet til å møte barnet. Opptaket ble lagret på en kommunal tjenestetelefon og fremvist til de ansatte, enhetslederen og kommunepsykologen, og slettet etter 10 dager. I motsetning til Datatilsynet kom nemnda til at kommunen hadde behandlingsgrunnlag for å ta videoopptaket i artikkel 6 nr. 1 bokstav c, jf. barnehageloven og forskrift om rammeplan for barnehager. Nemnda la videre til grunn at foreldrenes samtykke dekket utleveringen av opptaket til kommunepsykologen. Nemnda var imidlertid enig med tilsynet i at kommunen ikke hadde overholdt sin informasjonsplikt overfor foreldrene, jf. artikkel 13, men at bruddet på informasjonsplikten ikke var så alvorlig at det var grunnlag for å gi kommunen en irettesettelse. Datatilsynets vedtak ble omgjort.

Nemnda tok stilling til om rettspleielovunntaket omfatter forsikringsselskapets oversendelse av saksdokumenter med helseopplysninger til en privat engasjert sakkyndig i forbindelse med behandlingen av en sivil sak for lagmannsretten. Nemnda viste til at rettspleielovunntaket er begrunnet i hensynet til en uavhengig rettspleie, og at personvernet anses ivaretatt gjennom de alminnelige rettssikkerhetsgarantiene som rettspleielovene gir. Datatilsynet har i sin praksis lagt til grunn at unntaket også omfatter aktørenes behandling av personopplysninger i saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene, noe nemnda også la til grunn i sak PVN-2022-16. Det forelå ikke personvernhensyn som tilsier en innstramming av denne etablerte forvaltningspraksisen. Skulle rettspleielovunntaket bare gjelde for domstolene, og ikke aktørene som enten er parter eller representerer parter i saker for domstolen, vil unntaket ikke ha en reell betydning. Domstolen behandler ingen personopplysninger innenfor sin dømmende myndighet som ikke behandles av sakens parter. At behandlingen av en sak for domstolen er avsluttet, endrer ikke på vurderingen. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.

Nabobil foretok en kredittvurdering av A da han ønsket å leie bil via Nabobils digitale plattform. Han fikk ikke inngått en leieavtale på grunn av en betalingsanmerkning. Nemnda var enig med Datatilsynet i at Nabobils økonomiske interesse i å beskytte seg mot tap i forbindelse med utleie av bil utgjør en berettiget interesse og at det er nødvendig for Nabobil å kredittvurdere sine leietakere for å redusere selskapets økonomiske risiko. Nemnda sluttet seg også til Datatilsynets interesseavveining og la til grunn at Nabobils berettigede interesser i denne saken veide tyngre enn hensynet til As ønske om å verne opplysningene. Nabobils innhenting av kredittopplysninger om A i forbindelse med forespørselen om leie av bil via Nabobils digitale plattform var lovlig, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Nemnda kom til at klagen skulle tas til behandling til tross for fristoversittelsen fordi A ikke kunne lastes for å ha oversittet klagefristen. Datatilsynet hadde ikke gitt A orientering om klagefristen, jf. fvl. § 27. A hadde også endt opp med å bli henvist fram og tilbake mellom Datatilsynet og statsforvalteren fordi det var uenighet om hvilken offentlig myndighet som var rett klageorgan i saken. Videre kom nemnda til at brevet til A der Datatilsynet avsluttet saken må anses som et avvisningsvedtak som gir klagerett. Nemnda presiserte at det er Datatilsynet som er tilsynsmyndighet når det gjelder krav om sletting etter artikkel 17 nr. 1. Datatilsynet skal blant annet skal ta stilling til rekkevidden av unntakene som følger av artikkel 17 nr. 3 bokstav b og d, også ved krav om sletting av arkiverte dokumenter hos offentlige myndigheter. Nemnda konkluderte med at arkivlova § 6, sammenholdt med bestemmelsene i arkivforskriftens kapittel 2, pålegger NAV å arkivere alle saksdokumenter i saker om sosialhjelp. A fikk ikke medhold i sitt krav om sletting av opplysninger i NAVs arkiv, jf. artikkel 17 nr. 3 bokstav b og d.

Opplysningen var gitt av A selv og framkommer i et journalnotat hvor barneverntjenesten redegjør for en samtale med A som oppfølging etter en bekymringsmelding. Den aktuelle barnevernssaken er avsluttet og fortsatt oppbevaring av opplysningene er nå begrunnet i arkivformål i allmennhetens interesse, jf. bestemmelsene om arkivverdig materiale i arkivlova. Riksarkivarens forskrift 19. desember 2017 nr. 2286 til arkivlova, § 7-28 niende ledd bokstav a bestemmer at «Prosedyrer, rutiner og saksbehandlingsprosesser for barnevernstjenesten, herunder håndtering av bekymringsmeldinger» skal bevares for ettertiden og ikke gjøres til gjenstand for kassasjon. Selve journalnotatet kunne derfor ikke slettes, jf. personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav b og d. Nemnda kom til at heller ikke opplysningen (om at far er tater) isolert sett kunne kreves slettet. Nemnda viste til barneverntjenestens begrunnelse for å avslå retting og konkluderte med at opplysningen var nødvendig for å forstå barneverntjenestens behandling av bekymringsmeldingen. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Nemnda konkluderte med at nettselskapene har lovlig behandlingsgrunnlag for å behandle helseopplysninger ved søknad fra kunder om fritak for installasjon av AMS, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav c og artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Selv om avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b kunne vært klarere formulert, gir den etter omstendighetene et tilstrekkelig nasjonalt rettsgrunnlag for behandlingen. Nemnda påpekte at kravene til utformingen av det nasjonale rettsgrunnlaget etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g varierer etter formålet med behandlingen og avhengig av blant annet hvilket inngrep som gjøres i de registrertes rettigheter. Forskriften fastslår at nettselskapene ikke plikter til å installere AMS dersom «installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker». Nemnda kunne vanskelig se hvilke andre dokumenterbare ulemper enn helseplager som skulle gi grunnlag for fritak, og når forskriften forutsetter en konkret vurdering av helsesituasjonen av den enkelte nettkunde kan ikke det gjøres uten helseopplysninger. NVEs overordnede målsetting med innføring av AMS ivaretar viktige allmenne interesser. Nemnda vurderte helseopplysningene som behandles som relevante og nødvendige for at nettselskapene skal oppfylle sin plikt etter forskriften, og at kravet om legeerklæring ikke er et urimelig inngrep sett i forhold til det målet som søkes oppnådd, jf. artikkel 9 nr. 2. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Nemnda la til grunn at statsforvalteren kan behandle opplysninger i tilsynssaken med hjemmel i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, samt artikkel 9 nr. 2 bokstav f og at supplerende rettsgrunnlag, jf. artikkel 6 nr. 3, følger av lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenester §§ 2 og 3, samt lov om pasient- og brukerrettigheter § 7-4. Nemnda fant det klart at Datatilsynet ikke har kompetanse til å vurdere om statsforvalteren har framstilt faktum (herunder personopplysningene) korrekt eller fullstendig i sin avgjørelse i tilsynssaken, og kan heller ikke pålegge statsforvalteren å endre utformingen av denne. Det var derfor korrekt av tilsynet å avvise kravet om retting og avslutte saken uten ytterligere undersøkelser. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisning av As krav om retting.

Østre Toten kommune ble i 2021 utsatt for et omfattende løsepengevirusangrep på sine IT-systemer. Hele den kommunale tjenesteleveransen, med få unntak, ble rammet i angrepet og betydelig mengder personopplysninger kom på avveie. Nemnda kom til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at både de objektive og subjektive vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr var oppfylt. Skyldkravet for ileggelse av et overtredelsesgebyr for foretak og offentlige myndigheter er uaktsomhet, jf. forvaltningsloven § 46, da «ikke annet er bestemt» i personvernforordningen. Nemnda la til grunn at det ikke er et krav om at skylden individualiseres, jf. HR-2022-1271-A, avsnitt 46-50, som omhandler foretaksstraff. Nemnda mente at sikkerhetsbruddet var alvorlig og at kommunen skulle ilegges et overtredelsesgebyr for brudd på personopplysningssikkerheten, jf. personopplysningsloven § 26, jf. personvernforordningen artikkel 83. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge Østre Toten kommune et overtredelsesgebyr på 4 000 000 kroner.

Nemnda la til grunn at barneverntjenesten kan behandle opplysninger om barn og foreldre med hjemmel i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e (utøve offentlig myndighet), samt artikkel 9 nr. 2 bokstav b (oppfylle sine forpliktelser på området sosialrett), i den grad dette er tillatt i henhold til nasjonal rett. Barnevernloven § 6-7 c gir barneverntjenesten en uttrykkelig hjemmel til å behandle personopplysninger. Nemnda var enig med Datatilsynet i at tilsynet ikke er rett tilsynsmyndighet når det gjelder å avgjøre hvem hos barneverntjenesten som har lovlig tilgang til klagers barnevernjournal. Det er statsforvalteren som i henhold til barnevernloven § 2-3 første ledd bokstav a skal føre tilsyn med at loven og forskriftene blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Statsforvalteren hadde vurdert klagers henvendelse og konkludert med at de ulike ansattes innlogginger i klagers journal var lovlig og i tråd med reglene, jf. barnevernloven § 6-7, jf. forvaltningsloven § 13. Datatilsynet har ikke kompetanse til å overprøve denne avgjørelsen. Nemnda opprettholdt tilsynets avvisningsvedtak.

Nemnda la til grunn at artikkel 57 nr. 4 gir tilsynet en snever adgang til å nekte å etterkomme en anmodning. Nektelsen ble ansett som et avvisningsvedtak som gir klagerett. Sett hen til henvendelsenes hyppighet, samt dokumentenes omfang og manglende relevans, hadde tilsynet i denne saken i tilstrekkelig grad godtgjort at As anmodninger var åpenbart overdrevne. Nemnda la vekt på at de framsatte klagene allerede var behandlet av en rekke instanser, herunder Helsetilsynet og statsforvalter, og at As personvern dermed var tilstrekkelig ivaretatt. Datatilsynet hadde hjemmel i artikkel 57 nr. 4 for å nekte å etterkomme anmodningene fra A. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Nemnda la til grunn at barneverntjenesten kan behandle opplysninger om barn og foreldre med hjemmel i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e (utøve offentlig myndighet), samt artikkel 9 nr. 2 bokstav b (oppfylle sine forpliktelser på området sosialrett), i den grad dette er tillatt i henhold til nasjonal rett. Barnevernloven § 6-7 c gir barneverntjenesten en uttrykkelig hjemmel til å behandle personopplysninger. Nemnda var enig med Datatilsynet i at tilsynet ikke er rett tilsynsmyndighet når det gjelder å avgjøre hvem hos barneverntjenesten som har lovlig tilgang til klagers barnevernjournal. Det er statsforvalteren som i henhold til barnevernloven § 2-3 første ledd bokstav a skal føre tilsyn med at loven og forskriftene blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Statsforvalteren hadde vurdert klagers henvendelse og konkludert med at de ulike ansattes innlogginger i klagers journal var lovlig og i tråd med reglene, jf. barnevernloven § 6-7, jf. forvaltningsloven § 13. Datatilsynet har ikke kompetanse til å overprøve denne avgjørelsen. Nemnda opprettholdt tilsynets avvisningsvedtak.

Nemnda viste til at innhenting av helseopplysninger representerer en behandling av personopplysninger og omfattes av reglene i personopplysningsloven og personvernforordningen, hvor Datatilsynet er tilsynsmyndighet. Tilsynet skal bl.a. vurdere om det foreligger gyldig behandlingsgrunnlag for behandlingen. Nemnda kom til at Statsforvalteren ikke har gyldig behandlingsgrunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 1, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav f for innhenting av helseopplysninger i forbindelse med stadfesting av fremtidsfullmakt. Kravet i artikkel 6 nr. 3 til tilstrekkelig lovhjemmel i nasjonal rett er ikke oppfylt. Nemnda omgjorde Datatilsynets vedtak.

B, som var daglig leder i selskapet X AS, benyttet selskapets abonnement på kredittopplysningstjenester til å innhente kredittopplysninger om A som han var i en privat arvetvist med. Datatilsynet ila selskapet et overtredelsesgebyr på 125 000 kroner for innhenting av kredittopplysninger uten rettslig grunnlag. Selskapet påklaget vedtaket. Nemnda fant det åpenbart at Bs innhenting av kredittopplysninger om A ikke var saklig begrunnet i selskapets virksomhet, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Som daglig leder identifiseres B med selskapet som er behandlingsansvarlig. Nemnda uttaler at sett hen til selskapets økonomi var et utgangspunkt på 175 000 kroner i gebyr for overtredelsen i alle fall ikke for høyt. Nemnda sluttet seg til at den lange saksbehandlingstiden tilsa en reduksjon av gebyret og satte gebyret i tråd med Datatilsynets vedtak til 125 000 kroner.

Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at advokatvirksomheter normalt behandler personopplysninger ut fra eget formål og med eget behandlingsgrunnlag, jf. artikkel 4 nr. 7. Det representerte derfor ikke et brudd på personvernforordningen artikkel 28 at man ikke inngikk en databehandleravtale med advokatfirmaet. Nemnda var også enig med Datatilsynet i at det ikke forelå noe brudd på personvernforordningen artikkel 5 ved styrets behandling av saken. Bestemmelsen regulerer ikke hvem som lovlig kan delta på et styremøte hvor saker meldt inn fra administrasjonen behandles. Nemnda viste til at det er opp til styret selv å avgjøre hvordan administrasjonen skal være representert i et styremøte. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Vedtaket er unntatt offentlighet etter offentleglova § 13 og foreligger heller ikke i anonymisert form.

Nemnda konkluderte med at OUS’ adgang, og i mange tilfeller plikt, til å utlevere helseopplysninger til samarbeidende helsepersonell i utenlandske laboratorier er uttømmende regulert i helselovgivningen og at det ikke i tillegg kan oppstilles et krav om at utlevering forutsetter at det inngås en databehandleravtale eller avtale om felles behandlingsansvar jf. personvernforordningen artikkel 28 og/eller 26. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om å pålegge OUS å utarbeide en protokoll over behandlingsaktiviteter i samsvar med artikkel 30, som også omfatter utlevering av helseopplysninger til utenlandske laboratorier. Pasientjournalloven har ingen bestemmelser som tilsvarer eller erstatter plikten til å ha behandlingsprotokoll etter personvernforordningen artikkel 30. Kravene til dokumentasjon i helsepersonelloven §§ 39 og 40 trer ikke i stedet for reglene om behandlingsprotokoll og har til dels et annet formål.

A kontaktet Datatilsynet fordi han mente at NAV hadde behandlet hans personopplysninger ulovlig i forbindelse med gjennomføringen av prosjektet «Forsøk med ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding». Forsøket ble hjemlet i en egen forskrift, med hjemmel i folketrygdloven § 25-13. A, som var en av fastlegene med pasienter som ble omfattet av forsøket, ble i vedtak fra NAV i april 2018 fratatt «retten til å praktisere for trygdens regning», jf. folketrygdloven § 25-7. I vedtaket var det også vist til medisinske journaler til pasienter som hadde deltatt i forsøket. A mente opplysninger innhentet gjennom forsøksprosjektet ikke kunne brukes til kontrollformål. Nemnda konkluderte med at innsamlingen av opplysningene i forbindelse med forsøket, måtte anses som en del av NAVs utøvelse av offentlig myndighet overfor NAVs brukere og at man ikke kunne anse forskning som det eneste formålet for innsamlingen av disse opplysningene. NAV har hjemmel i folketrygdloven til å behandle personopplysninger til kontrollformål, jf. folketrygdloven § 21-4. Selv om opplysningene opprinnelig var samlet inn for å gi pasienter riktig behandling, herunder gi en pasient sykmelding og rett til sykepenger, var en bruk av opplysningene til kontrollformål ikke uforenlig med det opprinnelige formålet. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at NAVs behandling av personopplysninger om A var lovlig. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

A, som søketreffene gjelder, ble i 2018 dømt til fengsel i ett år og åtte måneder for blant annet anskaffelse, oppbevaring, samt tilgjengeliggjøring av bilder, film og blader som omhandlet seksuelle overgrep mot barn. A hadde en yrkesbakgrunn som psykiater og sakkyndig i barnevernssaker og foreldretvister og fikk sin autorisasjon som psykiater tilbakekalt som følge av dommen. A krevde å få slettet enkelte søketreff på sitt navn som omtalte domfellelsen. Søketreffene som ble vurdert av Personvernnemnda ledet til private nettsteder som hovedsakelig publiserer kritiske artikler knyttet til barnevernet. Når A protesterer mot behandlingen, jf. personvernforordningen artikkel 21 nr. 1, følger det av artikkel 17 nr. 1 bokstav c at Google skal slette søketreffet med mindre det foreligger mer tungtveiende berettigede grunner for behandlingen som går foran As interesser, rettigheter og friheter. Nemnda la til grunn at retten til å få søketreffet slettet står enda sterkere når det dreier seg om opplysninger som er omfattet av personvernforordningen artikkel 10. Nemnda tok i interesseavveiningen utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 og G.C. & Others v CNIL C-136/17 og Personvernrådets veileder om retten til å bli glemt av en søkemotor (Guidelines 5/2019). Etter en samlet vurdering kom nemnda til at hensynet til As personvern veide tyngre enn allmenhetens rett til informasjon knyttet til de aktuelle søketreffene ved søk på As navn i søkemotoren. Nemnda la særlig vekt på hensynet til A og skadevirkningene søketreffene har for ham og særlig hans barn. Google ble pålagt å slette søketreffene. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder krav fra Coop om dekning av sakskostnader etter at Personvernnemnda i sak PVN-2021-09 ga Coop medhold i klagen på Datatilsynets vedtak og ikke ila gebyr. I vurderingen la nemnda vekt på at vedtaket i sak PVN-2021-09 ble endret til gunst for Coop og at det var forståelig at Coop pådro seg utgifter ved å søke juridisk bistand i klageomgangen. Nemnda anså timeantallet som rimelig sett hen til sakens art og vanskelighetsgrad, og tilkjente 69 000 kroner til dekning av sakskostnader, jf. forvaltningsloven § 36. En ½ time gjaldt gjennomgang av nemndas vedtak, og ble ikke dekket fordi kostnader pådratt etter nemndas vedtak ikke var nødvendige for endringen av tilsynets vedtak.

Nemnda la til grunn at selskapet i utgangspunktet hadde en berettiget interesse i å overvåke restaurantens lokaler. Nemnda var imidlertid i tvil om utfallet av den skjønnsmessige vurderingen av behandlingsgrunnlaget for kameraovervåkingen, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Nemnda påpekte at utfallet av en interesseavveining etter denne bestemmelsen kan bli ulik avhengig av om framgangsmåten i arbeidsmiljøloven § 9-2 er fulgt (ettersom overvåkingen innebærer et kontrolltiltak overfor ansatte), samt om den behandlingsansvarlige kan dokumentere tilstrekkelig tekniske og organisatoriske tiltak etter artikkel 24. Selskapet erkjente at informasjonsplikten etter artikkel 13 ikke var overholdt, og at dokumentasjon av organisatoriske tiltak etter artikkel 24 ikke var på plass. Nemnda fant at bruddene på artikkel 13 og artikkel 24 var kritikkverdige, og som det var grunn til å sanksjonere, men i motsetning til Datatilsynet la nemnda til grunn at det ikke var et alvorlig brudd på personvernforordningen. Nemnda mente at gebyret for overtredelsene i denne saken burde ligge rundt 100 000 kroner. Ved den endelige fastsettelsen av gebyret la nemnda vekt på lang saksbehandlingstid hos Datatilsynet (nær tre år) med lange perioder uten framdrift, jf. PVN-2021-03. Nemnda mente at sakens omfang og kompleksitet ikke tilsa en så lang saksbehandlingstid. Datatilsynet hadde ikke vurdert saksbehandlingstidens betydning for sanksjonsspørsmålet. Nemnda kom enstemmig til at gebyret skulle falle bort på grunn av lang saksbehandlingstid. Datatilsynets vedtak ble omgjort.

Landingsforskriften § 8a fastslår at landings- og sluttsedler skal undertegnes elektronisk ved bruk av elektronisk signatur godkjent av Fiskeridepartementet. Landingsforskriften gjelder ved landing, mottak og omsetning av fisk fra norske fartøy, uansett hvor de befinner seg. Fra 1. desember 2020 skal alle sedler undertegnes elektronisk via ny signeringsapplikasjon på mobil eller nettbrett. Bestemmelsen åpner i tredje ledd for at salgslaget kan gi dispensasjon fra kravet når det foreligger særlige grunner. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at Fiskeridirektoratets behandling av opplysninger om posisjonsdata er lovlig, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, jf. landingsforskriften §§ 8 og 8a. Behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt. Behandlingen var også lovlig etter artikkel 5. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Nemnda la til grunn utleveringen av personopplysninger innsamlet ved bruk av butikkens monterte kamerautstyr representerte et brudd på artikkel 5 og artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Nemnda var ikke enig med Datatilsynet i at det dreide seg om en grov overtredelse av personvernforordningen. Det ble tillagt vekt i formildende retning at behandlingsansvarlige selv raskt avdekket den ulovlige behandlingen, umiddelbart iverksatte tiltak for å unngå eller minimere skaden ved å kontakte alle de involverte, samt meldte hendelsen til Datatilsynet. Nemnda vurderte om en irettesettelse ville vært en tilstrekkelig reaksjon, men kom til at den behandlingsansvarlige skulle ilegges et gebyr. Skyldkravet var oppfylt, jf. HR-2021-797-A. Nemnda mente at gebyret i denne saken, etter det nivået som følger av personvernforordningen, i utgangspunktet burde ligge rundt 50 000 kroner. Ved den endelige fastsettelsen av gebyrets størrelse måtte den lange saksbehandlingstiden hos Datatilsynet på over to år tillegges vekt, jf. PVN-2021-03. Datatilsynet hadde ikke vurdert saksbehandlingstidens betydning for sanksjonsspørsmålet. Nemnda konkluderte med at Datatilsynets vedtak om ileggelse av gebyr falt bort på grunn av lang saksbehandlingstid. Datatilsynets vedtak ble omgjort.

A mottok et gjenpartsbrev fra et kredittopplysningsbyrå med opplysning om at X AS hadde forsøkt å foreta en kredittvurdering av henne. Da det var registrert en kredittsperre på A, ble kredittvurdering ikke foretatt. A kontaktet Datatilsynet og meldte fra om det hun mener er en ulovlig kredittvurdering av henne. Datatilsynet avsluttet saken med et brev til selskapet der tilsynet påpekte hvilke plikter selskapet har etter personvernforordningen. A ble ikke orientert om at saken var avsluttet uten at det var truffet vedtak. A klaget på Datatilsynets beslutning om å avslutte saken. Datatilsynet avviste klagen på grunn av manglende klagerett. Nemnda kom til at Datatilsynets avgjørelse om å avslutte en sak, uten å ta stilling til om klagerens personopplysninger er behandlet ulovlig, må anses som en avgjørelse som er bestemmende for As rettigheter, og dermed et enkeltvedtak som gir henne klagerett, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b og § 28 første ledd. Saken ble sendt tilbake til Datatilsynet for realitetsvurdering.

A krevde slettet et søketreff på sitt navn hos Google. Søketreffet leder til et publisert intervju fra tv-programmet «TV2 hjelper deg». I intervjuet uttaler A, som er serviceleder hos en bobilforhandler, seg om en sak hvor kjøper av en bobil krever kjøpet hevet. Nemnda la til grunn at når A protesterer mot behandlingen, jf. artikkel 21 nr. 1, følger det av artikkel 17 nr. 1 bokstav c at Google skal slette søketreffet med mindre det foreligger mer tungtveiende berettigede grunner for behandlingen som går foran As interesser, rettigheter og friheter. Nemnda tok i interesseavveiningen utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 og G.C. & Others v CNIL C-136/17 og Personvernrådets veileder om retten til å bli glemt av en søkemotor (Guidelines 5/2019). I den konkrete interesseavveiningen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall (4:3). Etter en samlet vurdering kom flertallet til at det forelå tvingende berettigede grunner til fortsatt behandling av opplysningene og allmennhetens rett til informasjon ved søk på As navn veide tyngre enn As rett til personvern ved å få søketreffet slettet. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Nemnda la til grunn at arbeidsgivers handlinger var å anse som en grov overtredelse av reglene, og at et overtredelsesgebyr i størrelsesorden 400 000 kroner i alle fall ikke var for strengt. Med henvisning til grunnleggende strafferettslige og forvaltningsrettslige prinsipper kom nemnda til at gebyret måtte reduseres skjønnsmessig med 150 000 kroner på grunn av tilsynets lange saksbehandlingstid, jf. personvernforordningen artikkel 83 nr. 2 bokstav k. Etter at arbeidsgiver, på Datatilsynets anmodning, hadde redegjort for saken, tok det nærmere 16 måneder før tilsynet sendte selskapet varsel om pålegg og overtredelsesgebyr. Lang saksbehandlingstid ble av tilsynet begrunnet med begrensede ressurser. Saken var verken faktisk eller rettslig særlig kompleks, og det er sikker konvensjonsrett at ressursmangel ikke anerkjennes av EMD som unnskyldningsgrunn. Nemnda påpekte Datatilsynets plikt til å gjøre rede for sin vurdering av saksbehandlingstidens betydning for sanksjonsspørsmålet i slike saker. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge arbeidsgiver overtredelsesgebyr med den endring at gebyret ble satt til 250 000 kroner.

Nemnda kom til at sameiet hadde en berettiget interesse i å iverksette tiltak som hindrer forsøpling av sameiets egne lokaler ved at gjenstander og søppel hensettes og samles opp i fellesarealene. Nemnda fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at dette hadde vært et problem i mange år og at flere tiltak for løse utfordringene var forsøkt uten at det hadde hjulpet. Nemnda kom til at kameraovervåking på deler av sameiets fellesarealer var et egnet, hensiktsmessig og nødvendig tiltak. Under interesseavveiningen etter artikkel 6 nr. 1 bokstav f, la nemnda til grunn at kameraovervåking av fellesarealene representerte et inngrep i personvernet til alle beboerne i sameiet. Overvåkingen skjedde i rom som er nødvendig for beboerne å oppsøke og oppholde seg i (søppelrom og i gangen utenfor beboernes boder). Personvernulempen var likevel redusert ved at overvåkingen kun skjedde i avlåste rom uten gjennomgangstrafikk og hvor beboerne ikke ville oppholde seg over tid. Overvåkingen rammet ikke allmenheten og deres bevegelse og opphold i offentlige rom. Flertallet la videre vekt på at spørsmålet om kameraovervåking var grundig behandlet og utredet av sameiets styre og deretter behandlet på to sameiemøter hvor det var truffet enstemmig vedtak om å igangsette kameraovervåking. Nemnda konkluderte med at kameraovervåkingen var lovlig og omgjorde Datatilsynets vedtak. Dissens 6:1.

Bomstasjonen på Bommestad på E18 ved Larvik ble satt i drift 9. mai 2018. Etter åpning ble det oppdaget at klokka på bomstasjonen gikk ca. 7 minutter feil, noe som ga tilsvarende uriktig tidsregistrering på passerende biler. Feilen ble rettet i begynnelsen av juni 2018 med virkning for nye passeringer. A klaget Vegfinans AS inn for Datatilsynet etter å ha mottatt en faktura der passeringene i mai 2018 var oppgitt med uriktig tidsregistrering. A ville ha feilen slettet eller rettet, og klaget også på manglende overholdelse av informasjonsplikten. Datatilsynet kom til at personopplysningsloven var overholdt og avsluttet saken uten å ilegge pålegg. A klaget på vedtaket. Nemnda la til grunn at retten til å kreve retting etter personvernforordningen artikkel 16 må vurderes i lys av formålet opplysningene behandles for, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav d. Dette har betydning for hvor langt retteplikten strekker seg, og for hvor omfattende tiltak som kreves for at den behandlingsansvarlige skal rette uriktige opplysninger. Nemnda var enig med tilsynet i at Vegfinans AS ikke skulle pålegges å rette eller slette de registrerte opplysningene. Nemnda var også enig med Datatilsynet i at den uriktige tidsregistreringen åpenbart ikke medførte noen høy risiko for As rettigheter og friheter, og at Vegfinans AS ikke brøt personopplysningsloven ved ikke å gi A informasjon om de uriktige opplysningene. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

A kontaktet kredittopplysningsbyrået Bisnode da hun mottok et gjenpartsbrev om at Flisleggingsfirma AS, som hun ikke hadde noe kundeforhold til, hadde kredittvurdert hennes enkeltpersonforetak. Daglig leder i flisleggingsfirmaet, som også var As nabo, hadde foretatt kredittsjekken som privatperson fordi han var bekymret for at iverksatte byggearbeider på As tomt, og ville finne ut om A hadde økonomi til å ordne opp dersom byggearbeidene medførte problemer for han som nabo. Datatilsynet ila Flisleggingsfirmaet AS et overtredelsesgebyr på 150 000 kroner for innhenting av kredittopplysninger uten rettslig grunnlag. Selskapet ble også pålagt å utarbeide rutiner for innhenting av kredittvurderinger for å sikre etterlevelse av forordningen og bedre selskapets system for internkontroll. Selskapet klaget vedtaket inn for nemnda. Nemnda kom til at selskapet åpenbart ikke hadde noen berettiget interesse i å foreta en kredittvurdering av A, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Det er åpenbart i strid med loven og en grunnleggende krenkelse av As personvernrettigheter at daglig leder bruker firmaets onlinetilgang til Bisnode for private formål. Nemnda, som har begrenset adgang til å sette tilsynets gebyr høyere, jf. forvaltningsloven § 34 tredje ledd, mente at et gebyr på 150 000 i alle fall ikke er for høyt. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om ileggelse av gebyr, samt pålegg om å utarbeide rutiner for bedre internkontroll ved innhenting av kredittvurderinger.

Nemnda redegjør for sin forståelse av journalistunntaket i § 3 og uttaler at bestemmelsen ikke kan forstås så absolutt som ordlyden tilsier. I vurderingen av hvor langt unntaket rekker, må det i noen tilfeller foretas en avveining av hensynet til ytringsfrihet og hensynet til personvernet til den personen som omtales. Slik loven i dag lyder må dette gjøres ved en mulig innskrenkende tolkning av «utelukkende journalistisk virksomhet». Innsamlingen og publiseringen av personopplysninger i denne saken skjedde i forbindelse med en nyhetsartikkel i Bergens Tidende. Bergens Tidende er en mediebedrift med en sentral redaktørfunksjon, tilsluttet en pressefaglig selvdømmeordning. Avisens innsamling og publisering av personopplysninger i forbindelse med en nyhetsartikkel representerer kjerneområdet for journalistisk virksomhet. I en slik situasjon gir ikke personopplysningsloven § 3 rom for å foreta noen interesseavveining mellom ytringsfriheten og personvernet. Det er ikke personvernmyndighetenes oppgave å overprøve redaksjonens vurdering av denne typen nyhetsartikler, herunder hvilken informasjon som bør formidles til publikum, og hvorvidt den aktuelle informasjonen har generell samfunnsmessig interesse eller ikke. Dette gjelder uavhengig av om opplysningene som publiseres er korrekte eller ikke. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder barneverntjenestens innhenting og utlevering av personopplysninger i to forskjellige undersøkelsessaker knyttet til to av klagernes barn, C og D. Da C flyttet til Z sendte barneverntjenesten i Y en bekymringsmelding til Z, og oversendte samtidig et over 20 år gammelt notat om C fra helsestasjonen i X som omtaler omsorgssituasjonen i foreldrehjemmet (hos A og B) og Cs oppvekstsituasjon. I et familieråd vedrørende D og hennes barn la barnevernet i Y fram opplysninger i et skriftlig innlegg, hvor det framkom at D hadde opplevd omsorgssvikt og vold fra egne foreldre. Opplysningene ble gjort tilgjengelig for alle deltakerne i møtet. Det er spørsmål om behandlingsgrunnlag, samt krav om innsyn, retting, sletting, eventuelt begrenset behandling av opplysninger. Nemnda konkluderte med at behandlingen av personopplysninger ved barneverntjenesten i Y er lovlig og i tråd med personvernforordningen. De registrerte opplysningene kan ikke kreves slettet etter personvernforordningen artikkel 17 eller begrenses etter artikkel 18. A og B har ikke krav på ytterligere innsyn i opplysningene etter artikkel 15. Retten til retting etter artikkel 16 er oppfylt gjennom en supplerende erklæring. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Sbanken avslo As krav om retting fra stor til liten bokstav i prefikset «van» under henvisning til at personvernforordningen ikke kom til anvendelse. Tilsynet påla Sbanken å rette As navn i alle bankens behandlingssystemer til «Navn van Navnesen». Nemnda la, som Datatilsynet, til grunn at personnavn utgjør en personopplysning slik at personvernforordningen kommer til anvendelse. Nemnda kom til at navnet skrevet på en annen måte enn slik innehaveren av navnet ønsket, eller på en annen måte enn slik navnet skrives i det landet hvor navnet har sin opprinnelse, ikke representerte en uriktig personopplysning som kunne kreves rettet etter personvernforordningen artikkel 16. Personopplysningers riktighet må vurderes i lys av formålet de behandles for, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav d. Formålet med bankens behandling av As navn er å administrere kundeforholdet, noe banken oppnår ved nåværende skrivemåte av As navn. Bruk av stor eller liten bokstav medfører ingen fare for feilidentifisering. Nemnda omgjorde tilsynets vedtak slik at Sbanken ikke pålegges å endre skrivemåten for As navn i sine behandlingssystemer.

Datatilsynet konkluderte blant annet med at opplæringslova kapittel 9 A ikke ga tilstrekkelig supplerende rettsgrunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 3. Nemnda kom til at Arendal kommune har behandlingsgrunnlag for behandlingen av personopplysninger i Spekter i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c, jf. opplæringslova kapittel 9 A. Nemnda la til grunn at kartleggingen i Spekter i utgangspunktet ikke etterspør særlige kategorier av personopplysninger, og skolen må derfor ikke ha behandlingsgrunnlag for innsamling av opplysningene i artikkel 9. Nemnda konkluderte videre med at kommunen ikke oppfylte de øvrige reglene i personvernforordningen, herunder prinsippene for behandling av personopplysninger i artikkel 5 nr. 1, og reglene om de registrertes rettigheter etter forordningen kapittel III. For å benytte Spekter i fremtiden må kommunen etablere internkontrolldokumentasjon og rutiner som sikrere etterlevelse av personvernforordningen, blant annet når det gjaldt informasjon til elevene og retten til innsyn.

I forbindelse med en nabokonflikt mellom A og hennes tidligere nabo B, mente begge seg trakassert av hverandre. B varslet misjonsforsamlingens styre, hvor A var styremedlem, om det hun oppfattet som trakasserende oppførsel fra A. Hun oversendte også private kameraopptak som hun mente viste As trakasserende oppførsel til ett styremedlem C. C og forsamlingens styreformann, D, så på og lagret opptakene, samt foreviste disse til A og hennes ektemann. Opptakene ble senere slettet. På bakgrunn av det opptakene viste, stilte C og D spørsmål ved As egnethet til styrevervet og det endte med at A trakk seg fra styret. A kontaktet Datatilsynet og ba om hjelp for det hun oppfattet som svært urettferdig behandling av henne fra misjonsforsamlingen. Datatilsynet ga misjonsforsamlingen en irettesettelse for å ha behandlet personopplysningene uten gyldig behandlingsgrunnlag. Nemnda la til grunn at tilsynets irettesettelse overfor den behandlingsansvarlige, jf. artikkel 58 nr. 2 bokstav b, er et enkeltvedtak som gir klagerett etter forvaltningsloven. Misjonsforsamlingens formål med å bruke opptakene var å avklare riktigheten av innholdet i varselet de hadde mottatt om A, og undersøke de faktiske forholdene, før de tok saken opp med A. Dette var en berettiget interesse. I den konkrete interesseavveiningen etter artikkel 6 nr. 1 bokstav f, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall (6:1). Etter flertallets syn var misjonsforsamlingens lagring og bruk av de mottatte filmopptakene nødvendig for å ivareta den berettigede interessen hos misjonsforsamlingen og hensynet til As personvern gikk etter en avveining av de ulike interessene ikke foran. Mindretallet var enig med Datatilsynet i at misjonsforsamlingen kunne oppnådd det samme formålet på en mindre inngripende måte, og at en irettesettelse var en passende reaksjon.

A klaget over at bompengeselskapet får lagre passeringsdata i fem år, samt at selskapet kan kreve at kundene registrerer sitt mobiltelefonnummer for å inngå AutoPASS-avtale og for å benytte tjenesten «Min side». Datatilsynet hadde i sitt vedtak lagt til grunn at det i utgangspunktet var Finansdepartementets ansvar å påse at bokføringsloven er i harmoni med personvernforordningen. Personvernnemnda var uenig i dette og påpeker at det er Datatilsynets oppgave, som uavhengig tilsynsorgan, å ta stilling til om den behandlingen av personopplysninger som skjer, både innenfor privat og offentlig virksomhet, er lovlig og har behandlingsgrunnlag, herunder om det foreligger en rettslig forpliktelse som gir behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1 bokstav c. Nemnda la til grunn at bokføringsloven pålegger oppbevaring av passeringsdata i fem år etter utløpet av regnskapsåret og at personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c (rettslig forpliktelse) gir behandlingsgrunnlag for å lagre opplysningene i denne tiden. Nemnda var uenig med tilsynet i at det forelå gyldig behandlingsgrunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav b (nødvendig for å oppfylle en avtale) for å kreve registrering av As telefonnummer for å inngå avtale om AutoPASS-brikke eller for å benytte tjenestene på «Min side». Selv om manglende telefonnummer vil kunne gi en noe dårligere kundebehandling, må det være opp til kunden selv å velge dette. Nemnda la også vekt på at kundeforholdet med et bompengeselskap, for alle som kjører bil, skiller seg fra andre kundeforhold hvor det i langt større grad er frivillig om man ønsker å bli kunde eller ikke.

A og B sendte et høringssvar i en sak etter plan- og bygningsloven der de vedla et dokument med konfidensielle helseopplysninger om A. Setningen med de konfidensielle opplysningene var sladdet av A før innsendelse, men teksten var likevel synlig. Dokumentet ble publisert på kommunens offentlige saksliste, via kommunens nettsted. A kontaktet kommunen som umiddelbart fjernet dokumentet fra nettstedet. Personvernombudet sendte avviksmelding om hendelsen til Datatilsynet. A kontaktet også Datatilsynet og viste til kommunens brudd på personvernforordningen, samt fremsatte krav om erstatning. Datatilsynet avsluttet avvikssaken overfor kommunen uten å gi pålegg eller ilegge sanksjoner. Datatilsynet avsluttet også saken overfor A og B og viste til at saken var avsluttet overfor kommunen og at de iverksatte tiltakene var vurdert som tilstrekkelige. Datatilsynet orienterte om at et eventuelt erstatningskrav må fremmes for domstolene. A og B klaget til nemnda på Datatilsynets avgjørelse. Klagen ble avvist av Personvernnemnda. I likhet med Datatilsynet henviste nemnda til domstolene som rett instans for erstatningskravet. I tillegg kom Personvernnemnda til at Datatilsynets avgjørelse om å avslutte avvikssaken – etter å ha konstatert brudd – men uten å ilegge sanksjoner eller pålegg, ikke er et enkeltvedtak som kan påklages av A og B, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd. Valg av reaksjon er ikke en avgjørelse som retter seg mot A og B og er heller ikke bestemmende for deres rettigheter og plikter.

En barneskole sendte en bekymringsmelding til kommunens barne- og familietjeneste vedrørende eleven A. Opplysningene knyttet til bekymringsmeldingen ble lagret i As elevmappe i saksbehandlingssystemet ESA Sikker. Barneverntjenesten henla saken uten å iverksette tiltak. Foreldrene ba skolen om å slette alle opplysninger knyttet til bekymringsmeldingen fra elevmappen da A skulle over til ungdomsskolen. Kommunen avslo kravet om sletting, men sperret de aktuelle dokumentene slik at de ikke var tilgjengelige for ansatte. Nemnda tok ikke stilling til om det blant opplysningene som var krevd slettet også var opplysninger som er arkivpliktig etter arkivloven, jf. Riksarkivarens forskrift § 7-28. Nemnda kom til at unntaket for sletteplikt i personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav d uansett kom til anvendelse. Etter nemndas vurdering er fortsatt lagring av opplysningene i elevmappen nødvendig for arkivformål i allmennhetens interesse og sletting av opplysningene vil gjøre det umulig eller i alvorlig grad hindre at målene med nevnte behandling nås. Målene med fortsatt lagring av opplysningene er å sikre at opplysningene ikke blir kassert før rettslige og forvaltningsmessige dokumentasjonsbehov er bortfalt. Det foreligger tvingende berettigede grunner for fortsatt oppbevaring av de aktuelle opplysningene i kommunens arkiv, som går foran den registrertes interesser, rettigheter og friheter, jf. artikkel 21 nr. 1. Nemnda omgjorde Datatilsynets vedtak.

Sak trukket.

A og B klaget over to kameraer på naboens (Cs) eiendom som de mente overvåket dem. Tilsynet konkluderte med at kameraene ikke fanget opp klagernes eiendom og at personopplysningsloven ikke var brutt. Da nemnda fikk saken til behandling hadde C flyttet og det ene kameraet var fjernet. Nemnda la til grunn at C ikke lenger var å anse som part, jf. forvaltningsloven § 2 e, og at saken når det gjaldt C ikke lenger var aktuell. Nemnda kom til at saken kunne behandles uten at ny eier ble brakt inn som part i saken, fordi nemnda la til grunn at det ikke var sannsynliggjort brudd på personopplysningsloven forbundet med det gjenværende kameraet. Nemnda la til grunn at tilsynet hadde foretatt en forsvarlig behandling av saken. Nemnda var enig med tilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at det monterte kameraet fanget opp områder utenfor husets egen tomt og at behandlingen dermed var omfattet av unntaket for lovens virkeområde i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a. Nemnda opprettholdt tilsynets vedtak. Saken har tidligere vært behandlet av nemnda i PVN-2016-03.

A kontaktet Datatilsynet 6. juni 2017 etter å ha mottatt flere brev fra kredittopplysningsbyrået Bisnode om at X Advokatfirma hadde kredittvurdert hans enkeltpersonforetak, Y Advokatkontor. A mente X ikke hadde saklig behov for slik kredittsjekk. X bestred at advokatfirmaet har kredittvurdert enkeltpersonforetaket og viste til at de heller ikke hadde saklig grunn for det. X mente kredittvurderingene skyltes en systemsvikt hos Bisnode. Datatilsynet kom fram til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at X foretok kredittvurderingene av As enkeltpersonforetak og ila et overtredelsesgebyr på 75 000 kroner. X Advokatfirma klaget vedtaket inn for nemnda. Nemnda fant det klart sannsynliggjort at det var foretatt kredittvurdering uten saklig behov og opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr på 75 000 kroner, jf. personopplysningsloven 2000 § 4.

Sak trukket.

A kontaktet Datatilsynet fordi hun mistenkte at noen urettmessig hadde gjort oppslag i hennes pasientjournal ved et sykehus. Datatilsynet veiledet A i hvordan hun skulle få innsyn i hvilket helsepersonell som hadde gjort oppslag journalen, samt informerte henne om at Fylkesmannen var rett klageinstans dersom hun mente det var gjort urettmessige oppslag. Datatilsynet fant ikke konkrete holdepunkter for at det var foretatt oppslag som ikke var begrunnet i tjenstlig behov, eller at det var generelle mangler ved tilgangsstyringen ved sykehuset. Nemnda var enig med tilsynet i at det lå utenfor tilsynets og nemndas kompetanse å ta stilling hvem som har tjenstlig behov for oppslag i pasientjournal etter helsepersonelloven. Nemnda konkluderte med at Datatilsynet hadde etterkommet As anmodning og oppfylt sine forpliktelser etter personvernforordningen artikkel 57 og forvaltningsloven § 17. Datatilsynets avslutning av saken var forsvarlig og i tråd med loven.

En gullsmedforretning, A, publiserte et bilde på Facebook fra et overvåkingskamera. Bildet viste en identifiserbar person og var tatt i forbindelse med et tyveri av julepynten utenfor forretningen i desember 2017. Nemnda kom til at saken skulle behandles etter personopplysningsloven 2018. Personopplysningsloven 2018 og GDPR åpner for en bredere vurdering av spørsmålet om adgangen til utlevering av personopplysninger innhentet ved kameraopptak enn etter personopplysningsloven 2000 § 39 og må derfor anses som gunstigere, jf. personopplysningsloven § 33. Nemnda vurderte om A hadde behandlingsgrunnlag i GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f (berettiget interesse), og konkluderte etter en interesseavveining, med at den registrertes interesse gikk foran og krevde vern av opplysningene. Ved utmålingen av gebyr etter GDPR artikkel 83 var det i denne saken nødvendig å se hen til tidligere forvaltningspraksis for utmåling av gebyr i og med at handlingen var begått i desember 2017 (dvs. før personopplysningsloven 2018 og GDPR trådte i kraft). Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge A et overtredelsesgebyr på 50 000.

Klageren i saken, A, er involvert i en arbeidskonflikt med ledelsen som har vart over flere år. I likhet med Datatilsynet fant nemnda at det ikke var grunnlag for å pålegge å slette eller rette personopplysningene i As personalmappe. Nemnda sluttet seg til tilsynets vurdering om at det adekvate alternativet er supplering, noe det var gitt anledning til. Videre la nemnda til grunn at arbeidsgivers behandling av As personopplysninger var nødvendig for å ivareta arbeidsgivers berettigede interesse i å håndtere og dokumentere sakshistorikken i arbeidsforholdet og den pågående arbeidskonflikten, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f. I en slik pågående arbeidskonflikt har arbeidsgiver de nødvendige berettigede grunnene for fortsatt å oppbevare opplysningene og denne interessen går foran den registrertes interesse i å få dem slettet. Nemnda la også til grunn at arbeidsgiverens oppbevaring av personopplysningene var forsvarlig, og at det ikke forelå brudd på reglene om personopplysningssikkerhet, jf. GDPR artikkel 32.

En tidligere ansatt (A) i en fylkeskommune ba om innsyn i opplysninger i egen personalmappe. Han ba også om informasjon om en rekke forhold knyttet til behandlingen av hans personopplysninger. Datatilsynet undersøkte saken og fant at A hadde fått det innsynet og den informasjonen han har krav på etter GDPR artikkel 15. I tillegg informerte og veiledet Datatilsynet A om hans rett til å be om innsyn hos fylkesmannen i anledning en klagesak som var sendt dit. En samlet nemnd var enig med Datatilsynet i at fylkeskommunen hadde etterkommet As anmodning og gitt ham innsyn. Nemnda la videre til grunn at Datatilsynets avgjørelse om å avslutte saken uten å gi pålegg var forsvarlig og innenfor lovens rammer, jf. GDPR artikkel 57 nr. 1 bokstav f.

Saken gjelder spørsmål om rett til innsyn i personopplysninger i et dødsbo under offentlig skifte, og rekkevidden av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b.

I forbindelse med offentlig skifte av dødsboet til As foreldre, henvendte A seg til bobestyreren å ba om innsyn i sakens dokumenter og en komplett dokumentliste, samt om innsyn i opplysninger om seg selv. Bobestyreren henviste A til Oslo byfogdembete (OBYF), som sendte A en utskrift av sakens dokumentliste, og ba A opplyse hvilke dokumenter han ønsket kopi av. Byfogden opplyste samtidig at begjæring om innsyn etter personopplysningsloven måtte sendes i egen henvendelse til byfogdembete. A klaget til Datatilsynet, som konkluderte med at skifteloven omfattes av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b, og at tilsynet derfor ikke har kompetanse til å forfølge saken. Tilsynet avsluttet sin saksbehandling og la til grunn at As innsynsrettigheter ville bli ivaretatt av OBYF. A klaget vedtaket inn for nemnda. Nemnda kom til at domstolens behandling av personopplysninger i et dødsbo under offentlig skiftebehandling er omfattet av personopplysningsloven og ikke omfattet av rettspleielovunntaket i § 2 andre ledd bokstav b. Det var likevel forsvarlig av Datatilsynet å avslutte sin saksbehandling og legge til grunn at As innsynsrettigheter ville bli ivaretatt av Oslo byfogdembete ved henvendelse dit.

Saken gjelder Legelistens krav på dekning av sakskostnader etter at Personvernnemnda i vedtak 21. januar 2019 i sak PVN-2018-14 ga Legelisten delvis medhold i sin klage på Datatilsynets vedtak, ved at tilsynets vedtak ble omgjort på to punkter. Omgjøringen var samsvar med Legelistens subsidiære anførsel i klagen. Det totale kravet på kroner 248 972,80 omfattet salærutgifter til prosessfullmektig for 80 timers arbeid utført i perioden 9. mars 2017 til 24. januar 2019, totalt kroner 173 972,80, samt et skjønnsmessig fastsatt beløp på kroner 75 000 for Legelistens eget arbeid med saken. Nemnda la til grunn at vedtaket i sak PVN-2018-14 ble endret til gunst for Legelisten og at det var forståelig at Legelisten pådro seg vesentlige utgifter ved å engasjere juridisk bistand i forbindelse med klagen over Datatilsynets vedtak i en så omfattende og prinsipiell sak. Nemnda anså 50 000 kroner til prosessfullmektigens bistand som nødvendig for å få endret vedtaket, men øvrig arbeid ikke var nødvendig, jf. forvaltningsloven § 36. Legelistens godtgjørelse for eget arbeid ble ikke dekket.

Personvernnemndas vedtak ble påklaget til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Departementets vedtak finner du her: Endelig vedtak om delvis dekning av sakskostnader fra KMD.

Saken gjelder begjæring om retting og sletting av opplysninger i politioperativt register (PO).

En privatperson (A) ba om at alle opplysninger om han fra en rettsak i tingretten og lagmannsretten hvor A var fornærmet, ble slettet. Han ba også om at en bekymringsmelding fra et familiemedlem vedrørende As psykiske helse ble slettet, samt opplysninger fra en hendelse på toget hvor politiet ble tilkalt på grunn av en melding om en beruset passasjer. As begjæring om sletting og retting av opplysninger i PO ble avslått av Kripos. A klaget til Politidirektoratet som opprettholdt avgjørelsen. A brakte saken inn for Datatilsynet som fant at politiets behandling var i samsvar med politiregisterloven og avsluttet saken. A klaget på Datatilsynets avgjørelse. Den delen av klagen som gjaldt sletting av opplysninger i PO fra straffesaken ble avvist av nemnda fordi Datatilsynets kompetanse i straffesaker er begrenset til eventuelt å gi behandlingsansvarlig en anmerkning. En beslutning om enten å gi eller ikke gi anmerkning kan ikke påklages til Personvernnemnda. De øvrige opplysningene ble ansett for å være opplysninger utenfor straffesak. For slike opplysninger har tilsynet påleggskompetanse etter politiregisterloven § 60 første ledd. Nemnda la til grunn at politiregisterloven § 60 må forstås slik at det kun er tilsynets vedtak om pålegg som kan klages inn for nemnda. Når tilsynet hadde funnet at opplysningene om A var behandlet i samsvar med politiregisterloven og konkludert med at behandlingen er lovlig, kan ikke tilsynets vurdering påklages til nemnda etter politiregisterloven § 60. Nemnda aviste saken.

Saken gjelder begjæring om retting og sletting av opplysninger i politioperativt register (PO). Etter en trafikkontroll hvor politiet mistenkte A for ruspåvirket kjøring, ble opplysninger fra hendelsen registrert i PO. As førerkort ble midlertidig beslaglagt, men utlevert senere samme dag. Saken ble senere henlagt av politiet. As begjæring om retting og sletting av personopplysninger i PO ble avslått av Kripos. A klaget til Politidirektoratet som opprettholdt avgjørelsen. A brakte saken inn for Datatilsynet som fant at politiets behandling var i samsvar med politiregisterloven og avsluttet saken. A klaget på Datatilsynets avgjørelse. Nemnda viste til at mistanke om ruspåvirket kjøring og midlertidig beslag av førerkort er saker som behandles etter straffeprosessloven og at Datatilsynets kompetanse i slike saker er begrenset til å gi behandlingsansvarlig en anmerkning. En beslutning om enten å gi anmerkning eller ikke gi anmerkning kan ikke påklages til Personvernnemnda. Vilkårene for å behandle klagen var ikke oppfylt. Nemnda aviste saken.

Saken gjelder spørsmål om lærer A, etter avslutning av arbeidsforholdet, kan kreve at tidligere arbeidsgiver (X/Y) sletter dokumenter fra hans personalmappe med opplysninger om en arbeidskonflikt A var involvert i da han arbeidet der. Etter at arbeidsforholdet var avsluttet har A tatt ut søksmål mot X/Y. Datatilsynet avslo As begjæring om sletting. Nemnda vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR) og redegjorde nærmere for sitt syn på lovvalget. Nemnda fastslo at arbeidsgivers opprinnelige behandlingsgrunnlag for lagringen var personaladministrasjon, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f, men etter at A avsluttet arbeidsforholdet var begrunnelsen for fortsatt lagring endret til skolens behov for å dokumentere saksbehandlingshistorikken. Nemnda la til grunn at den nye bruken av opplysningene er forenlig med det opprinnelige formålet, jf. GDPR artikkel 6 nr. 4, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav b og c. Nemnda viste til at A har en pågående klagesak mot X/Y i Diskrimineringsnemnda der A mener seg utsatt for aldersdiskriminering. Nemnda konkluderte med at fortsatt lagring er nødvendig for å ivareta X/Ys berettigede interesser, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f, og avslo As krav om sletting.

Saken gjelder spørsmål om en privatperson (A) kunne kreve å få slettet sine personopplysninger fra fylkesmannens arkiv. Dokumentene, som inneholder opplysninger om As helse og innleggelse på psykiatrisk avdeling, er knyttet til en klagesak på en kommunelege som fylkesmannen tidligere hadde behandlet. Datatilsynet, som ikke ga A medhold i kravet om sletting, vurderte saken etter personopplysningsloven 2000. Nemnda redegjorde for lovvalgsspørsmålet, og vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR). I likhet med Datatilsynet konkluderte nemnda med at fylkesmannen ikke kunne pålegges å slette dokumentene selv om A hadde protestert mot behandlingen, jf. GDPR artikkel 17 nr. 3 bokstav d. Nemnda la vekt på at Riksarkivaren var hørt og hadde uttalt at fortsatt lagring var nødvendig ut fra rettssikkerhetshensyn, arkivformål og forskningsformål. Nemnda fant at fylkesmannen har behandlingsgrunnlag for fortsatt lagring av opplysningene til arkivformål i allmennhetens interesse, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav e, jf. personopplysningsloven 2018 § 8 og GDPR artikkel 9 nr. 2 bokstav j.

Saken gjaldt en statlig arbeidstaker (A) som hadde klaget til Datatilsynet på at arbeidsgiveren hadde lagret to tilrettevisninger i personalmappen. Den første tilrettevisningen var lagret i personalmappen i syv år, den andre i tre år og ni måneder. Datatilsynet avslo A’s begjæring om sletting. Nemnda vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR). Nemnda fastslo at behandlingsgrunnlaget for lagringen var GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f). Nemnda ga imidlertid klageren medhold og påla arbeidsgiveren å slette begge tilrettevisningene fra personalmappen, jf. GDPR artikkel 17 nr. 1 bokstav a) og bokstav c). Nemnda viste blant annet til at A hadde protestert på behandlingen, jf. GDPR artikkel 21 nr.1, og at saken gjaldt to tilrettevisninger og ikke ordensstraffer, som er av mer alvorlig karakter. Videre påpekte nemnda at lagring av personopplysninger forutsetter at arbeidsgiver foretar en konkret vurdering og påviser en konkret og reell grunn til fortsatt lagring. Det er ikke tilstrekkelig å vise til generell personaladministrasjon og et potensielt behov ved en mulig, helt uspesifisert fremtidig prosess, med mindre det dreier seg om svært alvorlige forhold eller situasjoner hvor det det behov for stadige tilrettevisninger. Det var ikke tilfellet i denne saken.

I Personvernnemndas sak PVN-2017-18 vurderte nemnda klage fra Nobina Norge AS over Datatilsynets vedtak 13. februar 2017, der Datatilsynet konkluderte med å ilegge Nobina et overtredelsesgebyr etter personopplysningsloven § 46. I Personvernnemndas vedtak 20. mars 2018 fikk Nobina Norge AS medhold i sin klage på Datatilsynets vedtak. I foreliggende sak tok nemnda stilling til om Nobina Norge AS skulle tilkjennes dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Advokaten hadde fremlagt en detaljert timeliste på totalt 14 timer. Nemnda la til grunn at vedtaket var endret til gunst for Nobina Norge AS, og kom frem til at forvaltningslovens vilkår om dekning av sakskostnader var oppfylt. Nemnda konkluderte med at kravet på 14 timer var rimelig, og tilkjente full dekning av sakskostnadene, jf. forvaltningsloven § 36.

En privatperson (A) klaget til Datatilsynet etter at Google hadde avslått A's begjæring om slette et søketreff fra søkemotoren Google som inneholdt A's navn. Søketreffet leder til en anonym blogg der bloggeren har skrevet et artikkellignende innlegg om A’s påståtte mentale helse, og hvordan A angivelig har opptrådt i sin tidligere stilling som seksjonsleder i en statlig virksomhet. A opplever påstandene i blogginnlegget som sjikanerende.

Nemnda konkluderte at Google ikke har behandlingsgrunnlag for å publisere søketreffet som inneholder A's navn, og opprettholdt Datatilsynets vedtak der Google ble pålagt å slette søketreffet på A’s navn fra søkemotoren Google.

Klage fra Helse Bergen HF på Datatilsynets vedtak om avslag på søknad om endring av konsesjon for EILO- registeret (Exercise Induced Laryngeal Obstruction).

Datatilsynet avslo Helse Bergens søknad om endring av en konsesjon på grunn av manglende samtykke til å behandle helseopplysninger fra ungdom over 16 år, som var blitt registrert i registeret før fylte 16 år på grunnlag av samtykke fra foreldrene. Nemnda vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR), der konsesjonsordningen er erstattet med en plikt for den behandlingsansvarlige til å sørge for at behandlingen skjer i tråd med de nye personvernreglene. Nemnda var enig med Datatilsynet i at det ikke forelå gyldig samtykke til å behandle personopplysningene etter at de registrerte fylte 16 år. Nemnda kom til at Helse Bergen har behandlingsgrunnlag for EILO-registeret uten at det innhentes nye samtykker, jf. GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f) og artikkel 9 nr. 2 bokstav j), jf. personopplysningsloven 2018 § 9.

Datatilsynet avslo tre punkter i Folkehelseinstituttets søknad om å tillate overføring av nye helseopplysninger til Nasjonalt tvillingregister. Nemnda vurderte saken etter personopplysningsloven 2018 og EU's personvernforordning (GDPR), der konsesjonsordningen er erstattet med en plikt for den behandlingsansvarlige til å sørge for at behandlingen skjer i tråd med de nye personvernreglene. På to av de påklagede punktene omgjorde nemnda Datatilsynets vedtak, og konkluderte med at det forelå samtykke til å overføre de aktuelle opplysningene til Nasjonalt tvillingregister, og dermed lovlig behandlingsgrunnlag. På det tredje punktet var nemnda enig med Datatilsynet i at Folkehelseinstituttet ikke hadde behandlingsgrunnlag i samtykkealternativet i GDPR artikkel 6 og artikkel 9, men måtte innhente nytt samtykke som fyller kravene i GDPR artikkel 4 nr. 11. Nemnda drøftet om det forelå annet gyldig behandlingsgrunnlag, men fant at GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f) og artikkel 9 nr. 2 bokstav j), jf. personopplysningsloven 2018 § 9 ikke var lovlig behandlingsgrunnlag.

Etter anmodning fra Yrkestrafikkforbundet (YTF) åpnet Datatilsynet tilsynssak mot Keolis Norge AS. Tilsynssaken gjaldt Keolis' bruk av kameraopptak i en oppsigelsessak overfor en ansatt. Parallelt med tilsynssaken skulle oppsigelsessaken mellom den ansatte og Keolis behandles av tingretten, herunder spørsmålet om bruken av kameraopptakene var i henhold til personopp­lysnings­loven. Tingretten konkluderte med at den ansatte måtte fratre sin stilling, og at bruken av de aktuelle kameraopptakene ikke var uforenlig med det opprinnelige formålet med kameraovervåkingen. Dommen ble anket til lagmannsretten, og saken ble senere hevet som forlikt etter rettsmekling. Med henvisning til ressurshensyn og at domstolens avgjørelse var bindende for sakens parter, avsluttet Datatilsynet saken etter at tingretten hadde avsagt dom, men før saken var behandlet i lagmannsretten. YTF klaget tilsynets avgjørelse inn for Personvernnemnda. Nemnda la til grunn at YTF hadde rettslig klageinteresse og at YTF ikke var avskåret fra å be om Datatilsynets vurdering av saken selv om den ansatte valgte å bringe oppsigelsessaken inn for domstolene. Ansettelsessaken for domstolene hadde ikke rettskraftsvirkning for den forvaltningsrettslige tilsynssaken hvor YTF var part. Nemnda viste til Datatilsynets ulike roller som ombud og tilsyn, og kom til at Datatilsynet ikke hadde adgang til å unnlate å ta stilling til den åpnede tilsynssakens realitet. Datatilsynets avgjørelse ble opphevet og saken ble sendt tilbake til tilsynet for realitetsbehandling.

Nemnda la til grunn at gjenbruk av innsamlede opplysninger til et annet formål enn hva de opprinnelig ble innsamlet for, ikke kan forankres alene i personopplysningsloven § 8 bokstav f eller alene i § 11 første ledd bokstav c. Bruken av opplysningene må ha grunnlag både i § 11 første ledd bokstav c og § 8 bokstav f, for å være lovlig, jf. Rt-2013-143. De ansatte hadde ikke samtykket til behandlingen og spørsmålet var om formålet med behandlingen var «uforenlig» med det opprinnelige formålet. Nemndas flertall la avgjørende vekt på at bruken av opplysningene lå innenfor de ansattes rimelige forventninger om hva opplysningene kunne brukes til. Bruken var drøftet med de tillitsvalgte og fremgangsmåten angitt i arbeidsmiljøloven § 9-1 og § 9-2 var fulgt. Nemndas flertall fant at behandlingen var nødvendig for å ivareta arbeidsgivers berettigede interesse, og at de registrertes interesse ikke oversteg denne interessen, jf. § 8 bokstav f. Klagen ble tatt til følge. Dissens 4-2.

Publiseringen av bildene på Facebook representerte en utlevering av personopplysninger i strid med personopplysningsloven § 39. Nemnda vurderte overtredelsesgebyr etter personopplysningsloven § 46. Selv om § 37 ikke skiller mellom sensitive og ikke-sensitive opplysninger, vil dette skillet ha betydning for vurderingen av overtredelsens alvorlighet etter § 46 bokstav a. Nemnda fant at bildene, sammenholdt med teksten i innlegget, gjorde publiseringen belastende for den avbildede, uten at nemnda tok konkret stilling til om personopplysningene var sensitive. Billedopptakene viste ingen kriminelle handlinger, og koblingen til det oppgitte tyveriet er gjort av bilforhandleren selv. I en slik situasjon gjør hensynet til den avbildedes personlige integritet seg sterkere gjeldende enn ved publisering av bilder som viser at den avbildede begår kriminelle handlinger vel vitende om at det foretas kameraovervåking på stedet. Personvernnemnda var enig med Datatilsynet i at det skulle utmåles et gebyr, jf. § 46. Når det gjaldt gebyrets størrelse mente nemnda at en vesentlig skjerping av overtredelsesgebyrets størrelse, ut fra hensynet til likebehandling og forutberegnelighet, bør skje gradvis. Klagen ble derfor delvis tatt til følge, ved at overtredelsesgebyrets størrelse ble redusert fra kr. 75.000 til kr. 50 000.

Dissens.
Nemnda fant at det var behandlingsgrunnlag i personopplysningsloven § 8, jf. arkivloven §§ 1, 2a og 6, jf. forskrift om offentlig arkiv § 2-6, for journalføring av en talemelding en privatperson hadde lagt igjen på rådmannens telefonsvarer. Nemnda fant videre at den fortsatte lagringen av talemeldingen var i overensstemmelse med personopplysningsloven § 28. Nemnda vurderte klagers innsynsrett etter personopplysningsloven § 18. Nemnda fant det åpenbart at klager ikke kunne få innsyn i kommunikasjonen mellom Datatilsynet og kommunen, i og med at denne kommunikasjonen hadde skjedd muntlig. Når det gjaldt klagers krav om innsyn i loggen i kommunens saksbehandlingssystem var nemnda enig med Datatilsynet i at personopplysningsloven § 18 ikke ga hjemmel for slikt innsyn.

Når det gjaldt den videre forståelsen av hva klagen gjaldt, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Nemndas flertall mente at verken faktum eller den innsendte klagen, ga grunnlag for å vurdere andre mulige innsynsretter etter § 18, eller mulige brudd på personopplysningsloven §§ 13 og 14. Mindretallet vurderte klagen også etter disse bestemmelsene og fant at det forelå brudd på personopplysningsloven. Nemndas flertall konkluderte med at klagen over Datatilsynets avgjørelse ikke tas til følge. En samlet nemnd avviste klagen over saksbehandlingstiden.

Saken gjelder profesjonelle utleieres adgang til å kredittvurdere en potensiell leietaker før leieavtale inngås i situasjoner hvor leietakeren stiller depositum som sikkerhet for leieavtalen. Nemnda vurderte først behandlingsgrunnlaget for å innhente kredittopplysninger, og kom til at rett behandlingsgrunnlag i saken er personopplysningsloven § 8 bokstav a. Deretter tolket nemnda kravet til «saklig behov» i personopplysningsforskriften § 4-3 første ledd. Nemnda kom til at klager hadde saklig behov for å innhente kredittopplysninger om potensielle leietakere. Avgjørelsen innebærer en endring av praksis, særlig PVN-2006-03 og PVN-2008-01. Nemnda fant at det foreligger et betydelig økonomisk risikoelement ved utleie av bolig og at det er sannsynlig at en kredittvurdering av potensielle leietakere bidrar til å redusere utleiers økonomiske risiko. Nemnda fant ikke grunn til å opprettholde skillet mellom profesjonelle og private utleiere og fant heller ikke grunn til å vurdere situasjonen, i relasjon til kriteriet «saklig grunn», annerledes der leietaker innbetaler depositum som sikkerhet for leien enn den situasjonen der leietaker stiller leiegaranti fra en garantist. Nemnda uttaler at kriteriet «saklig grunn» i personopplysningsforskriften § 4-3 ikke åpner for en bred interesseavveining hvor boligpolitiske hensyn skal vurderes opp mot utleiers behov for å kredittvurdere en potensiell leietaker for å redusere sin økonomiske risiko.

Saken gjaldt klage på Datatilsynets pålegg om at Innlandet politidistrikt måtte avslutte kameraovervåkningen i Brumunddal sentrum fordi behandlingen manglet hjemmel i personopplysningsloven § 8 f), jf. § 37. Nemnda kom etter en interesseavveining til at politiets berettigede interesse i å benytte kameraovervåking i dette tilfellet oversteg hensynet til de registrertes personvern. Det tas utgangspunkt i kriminalitetsbildet i Brumunddal noen år tilbake, nedgangen i straffesaker etter at overvåkingen ble iverksatt, politiets opplysninger om antall straffesaker som er oppklart som følge av opptakene, samt den utrygghetsfølelsen befolkningen hadde. Disse interessene ble veid opp mot ulempene ved overvåking av det offentlige rom. Nemnda la vekt på at det var forsøkt andre, mindre personverninngripende tiltak først, samt at personverninngrepet var avdempet noe ved begrenset lagringstid, begrensninger i hvem som hadde tilgang til opptakene og ved at det ikke dreide seg om en kontinuerlig overvåking i den forstand at noen kontinuerlig fulgte opptakene i sanntid. Nemnda viste til PVN-2005-12 (Sporveibussene) og PVN-2005-13 (NSB). Uttalelser om betydningen og vektingen av politifaglige vurderinger som Datatilsynet og nemnda bør være forsiktige med å overprøve.

Nemnda vurderte Datatilsynets avgjørelse om ikke å pålegge arbeidsgiver å slette et dokument om tilrettevisning fra klagers personalmappe. Klager har anført personopplysningsloven § 28 første ledd som grunnlag for sitt krav om sletting. Hvor lenge det er nødvendig å oppbevare en tilrettevisning må vurderes konkret i hvert individuelle tilfelle. I denne saken har kommunen vurdert behovet for oppbevaring, og konkludert med at det er tilstrekkelig å oppbevare dokumentet ut skoleåret 2016/17. Nemnda har vært varsom med å overprøve arbeidsgivers skjønn i tidligere saker vedrørende sletting av dokumenter i personalmapper. Kommunen har definert formålet og behovet for oppbevaringen, og legger slik nemnda forstår det stor vekt på behovet for veiledning av A. Nemnda la til grunn at dokumentet vil bli slettet i samsvar med det arbeidsgiver har skissert. Nemnda kom til at klagen ikke tas til følge.

Problemstillingen for nemnda var om klager kunne pålegges å fjerne publiserte politianmeldelser og nedsettende kommentarer fra ulike nettsider på grunn av manglende behandlingsgrunnlag eller om publiseringene var omfattet av personopplysningsloven § 7.

Personopplysningsloven § 7 regulerer forholdet til ytringsfriheten. Etter denne bestemmelsen gjelder blant annet ikke kravet til behandlingsgrunn §§ 8 og 9 for behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske formål. 

Nemnda fant at enkeltvedtaket var utformet og begrunnet på en måte som ikke oppfyller forvaltningslovens krav til enkeltvedtak. Etter nemndas syn kan ikke tilsynet pålegge en person helt generelt å slette «politianmeldelser og nedsettende kommentarer» fra «nettsider» uten at det samtidig konkretiseres hvilke opplysninger som må fjernes og hvorfra de må slettes. Nemnda kom til at vedtaket måtte oppheves og sendes tilbake til Datatilsynet for ny behandling, jf. forvaltningsloven § 34 siste ledd. Nemnda mente videre at Datatilsynet må vurdere på nytt om As publiseringer omfattes av personopplysningsloven § 7, slik at det ikke er krav om behandlingsgrunnlag etter personopplysningsloven § 8 eller § 9. Nemnda mente at Datatilsynet hadde lagt til grunn en for snever forståelse av hva som skal regnes som «journalistiske formål», jf. personopplysningsloven § 7. Nemnda viste også til en svensk høyesterettsavgjørelse i den såkalte «Ramsbro-dommen», NJA 2001 s 409. Nemnda fant at vedtaket led av lovanvendelsesfeil, i tillegg til saksbehandlingsfeil knyttet til vedtakets utforming og begrunnelse. Nemnda fant også at Datatilsynets lovtolkning av begrepet "mistenkt" i § 2 nr. 8 bokstav b var uriktig. Klager hadde også bedt om Personvernnemndas bistand til å få legejournaler utlevert/overlevert, men nemnda har ikke kompetanse til å overprøve tingrettens beslutning.

Saken gjaldt klage på Datatilsynets avslag på søknad om utvidet lagringstid for kameraopptak fra bensinstasjoner, jf. personopplysningsforskriften § 8-4 siste ledd hvor det fremgår at dersom det foreligger et «særlig behov» for oppbevaring i lengre tid enn syv dager, kan Datatilsynet gjøre unntak, det vil si utvide oppbevaringstiden etter en skjønnsmessig vurdering. Personvernnemnda bemerket at kameraovervåkning av bensinpumper ikke kan sies å være spesielt personvernkrenkende. På den annen side synes risikoen for skimming på bensinstasjonene ikke å være særlig høy. Klager har ikke dokumentert store tall og har ikke innhentet verifiserbart tallgrunnlag på antall kunder som har opplevd å få kortene sine misbrukt på bensinstasjoner. En utvidet lagringstid er personverninngripende og nemnda la vekt på minimumsprinsippet og forholdsmessighetsprinsippet. Etter en skjønnsmessig avveining mellom de ulike hensyn fant nemnda at det ikke forelå et «særlig behov» som tilsa at lagringstiden bør utvides.

Nemnda kom til samme resultat som Datatilsynet. Nemnda vurderte ileggelse av overtredelsesgebyr for kredittvurdering uten saklig grunn, jf. personopplysningsloven § 46 og størrelsen på gebyret. Nemnda la vekt på at daglig leder og medeier av et bilverksted brukte virksomhetens onlinetilgang til Bisnode for et privat formål. Det forelå ikke et kundeforhold mellom den som ble kredittvurdert og bilverkstedet. Nemnda fant at dette var i strid med loven og forskriften da det ikke oppfyller kravet til saklig behov. Nemnda vurderte ileggelsen av gebyret og dets størrelse. Nemnda fant at utmålingen var lagt på linje med Datatilsynets gebyrpraksis i sammenlignbare saker.

Nemnda antok at As anførsel om at NAV gir feil informasjon til arbeidsgivere om As utdannelse, må oppfattes som at det fremsettes et krav om retting, jf. personopplysningsloven § 27. Det var ubestridt at NAV faktisk hadde registrert As korrekte faglige kompetanse. NAV hadde imidlertid bestemt at A måtte søke på stillinger som A mente lå utenfor hans primærkompetanse og utdannelse. Etter nemndas syn medfører ikke dette at NAV underkjenner hans faglige kompetanse. Nemnda kan ikke se at det er dokumentert at NAV behandler opplysninger som er utilstrekkelige eller irrelevante, jf. personopplysningsloven § 11 bokstav d), eller at NAV bruker uriktige eller ufullstendige personopplysninger som må rettes, jf. personopplysningsloven § 11 bokstav e), jf. § 27. Nemnda konkluderte med at klagen ikke tas til følge.

Saken gjelder overprøving av enkelte av vilkårene for konsesjon til Gastronet. Nemnda vurderte tidsbegrensningen av konsesjonen. Nemnda fant at en tidsbegrenset konsesjon var hensiktsmessig i denne saken, idet det gir Datatilsynet en viktig mulighet for kontroll med registerets premisser og at Gastronet etterlever konsesjonsvilkårene. Nemnda la vekt på at tilsynet har både utvidet og forlenget konsesjonen flere ganger tidligere, og har uttalt at Gastronet kan påregne å få forlenget konsesjonen ut over 30. juni 2018. Nemnda vurderte deretter vilkåret om informasjon til de registrerte i etterkant av undersøkelsen. Personvernnemnda mener kravet til informasjon er grunnleggende for at pasientene skal kunne ivareta sine rettigheter. Dersom pasienter skal registreres uten samtykke, men med reservasjonsadgang, bør pasientene motta informasjon om dette. Nemnda fant at det er forskjell på pasienter som registreres i koloskopidelen og ERCP-delen av Gastronet. For pasienter som omfattes av koloskopidelen mener nemnda det ikke er nødvendig å gi ytterligere informasjon i etterkant av samtykket til registreringen, med mindre registeret har endret seg vesentlig siden samtykket ble gitt. Nemnda legger derfor til grunn at pasienter som har samtykket, eller som har mottatt pasientsvarskjema med informasjonsskriv om reservasjonsretten uten å reservere seg, ikke omfattes av den etterfølgende informasjonsplikten som følger av konsesjonsvilkåret. I likhet med Datatilsynet mener nemnda at pasientene i ERCP-delen må få tilsendt informasjon om reservasjonsretten etter undersøkelsen. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er påkrevet at informasjonen gjentas innen en viss periode etter at undersøkelsene har funnet sted. Nemnda er enig i Datatilsynets vurdering av personvernulempene.

Dissens. Personvernnemndas flertall la vekt på at personopplysningsloven § 23 første ledd bokstav e) ble påberopt i saken. Når Samspill og Harmoni er databehandler for kommunen og kommunen ikke har utlevert de aktuelle referater mv til andre, får § 23 første ledd bokstav e) direkte anvendelse slik at innsynsretten etter personopplysningsloven da begrenses. Etter personopplysningsloven er det da ikke nærmere behov for å ta stilling til hvilke deler av opplysningene innsyn skulle blitt gitt i. Nemnda ser det slik at de dokumenter det ønskes innsyn i vil bli å betrakte som interne dokumenter i Tromsø kommune, og således som utgangspunkt kunne unntas fra innsyn etter forvaltningsloven § 18 a, dog slik at det da vil inntre en plikt for kommunen til å vurdere om det er grunnlag for å anvende regelen i forvaltningsloven § 18 annet ledd om meroffentlighet. For interne dokumenter vil klager ha krav på innsyn i «faktiske opplysninger» i disse. Det legges til grunn som sikker rett, at opplysninger om at det er gitt informasjon fra tredjemann, hvem dette er og hvilken informasjon dette er, betraktes som faktiske opplysninger i relasjon til bestemmelsen i forvaltningsloven § 18 c). Samlet sett kom nemndas flertall til at det ikke foreligger grunnlag for å gjøre unntak etter forvaltningsloven § 19 annet ledd b, og at klager således har krav på innsyn med de unntak som måtte følge av en konkret vurdering av forvaltningsloven § 18 første ledd, jf. § 18 a), jf. c). Mindretallet fastholdt sin dissens fra PVN-2015-07 i spørsmålet om innsyn.

Personvernnemnda vurderte Datatilsynets saksbehandling, hvor tilsynet besvarte henvendelsen med et veiledningsbrev. Datatilsynet har gitt klager grundig veiledning, påpekt at tilsynet ikke er riktig instans og henvist til riktig instans og de relevante lovbestemmelsene i helsepersonelloven. Nemnda fant at tilsynet har oppfylt veiledningsplikten og det var ikke anført tilstrekkelige grunner til at nemnda vurderte saken annerledes enn Datatilsynet.

Sak trukket.

Nemnda vurderte Codex’ videresending av en advokat/partners epost og det ilagte overtredelsesgebyr. Codex videresendte all innkommende epost til en ansatt advokat/partner som var suspendert til en annen advokat i firmaet. Dette ble gjort i fire dager uten å varsle. Videresendingsperioden var på totalt to uker. Personvernnemnda sammenlignet saken med PVN-2015-14 Viken Økonomi. Automatisk videresending av epost er innsyn. Det forelå et åpenbart brudd på § 9-3. Nemnda vurderte overtredelsesgebyret, kom til at utmålingen var lagt på linje med Datatilsynets gebyrpraksis og så ikke grunn til å endre gebyrets størrelse.

Personvernnemnda vurderte Datatilsynets ileggelse av overtredelsesgebyr for overvåking av tidligere arbeidstakeres epostkasser og manglende sletting av disse, jf. personopplysningsloven § 46. Nemnda konkluderte på samme måte som tilsynet med at virksomheten har foretatt innsyn i ansattes epost gjennom viderekobling av epost, og at det foreligger brudd på personopplysningsforskriften § 9-2 og § 9-4. Nemnda kom til at utmålingen er lagt på linje med Datatilsynets vanlige gebyrpraksis, jf. PVN-2015-14 Viken Økonomi.

Personvernnemnda vurderte krav om sletting av saksdokumenter hos Datatilsynet. Datatilsynet hadde stilt spørsmålet om tilsynet har kompetanse til å treffe vedtak når tilsynet selv er behandlingsansvarlig for personopplysningene som kreves slettet. Nemnda fant at Datatilsynet var inhabil både ved behandling av krav vurdert etter personopplysningsloven § 28 fjerde ledd, § 27 tredje ledd og ved førsteinstansbehandling av klagen, på grunn av sin rolle som behandlingsansvarlig. Imidlertid fant nemnda at dette ikke ville gi noen rettslige virkninger, idet saksbehandlingsfeilen ble reparert gjennom nemndas behandling av klagen, jf. forvaltningsloven § 41. Utgangspunktet er at saksdokumenter er arkivpliktige, jf. arkivloven § 6, og det er av vesentlig betydning at kontrollorgans sakshåndtering i ettertid kan dokumenteres. Etter en samlet vurdering fant nemnda det klart at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å pålegge sletting.

Personvernnemnda vurderte saken som en klage over Datatilsynets beslutning om avvisning. Nemnda er av den oppfatning at tilsynet ikke kan bortprioritere uten klageadgang. Nemnda mener at en bortprioritering er en avvisning. Forvaltningsloven slår eksplisitt fast at avvisning er et enkeltvedtak, jf. § 2 tredje ledd. Enkeltvedtak er påklagbare, jf. forvaltningsloven § 28. Nemnda mener at det er selvstendig klagerett etter både forvaltningsloven og personopplysningsloven, og at disse lovbestemmelsene utfyller hverandre. Etter nemndas syn er det ikke adgang til å bortprioritere saker. Personvernnemnda mener denne saken skal realitetsbehandles.

Nemnda tok stilling til bank i butikk første gang i PVN-2013-21. Nemnda er fortsatt av den oppfatning at å «flytte» banken ut i butikkene innebærer en kostnad i form av et annet risikobilde. Det er ikke holdbart at man ved å innføre banktjenester i matvarebutikkene skal kunne oppbevare opptak i 90 dager i form av kameraopptak av butikkenes inngangsparti. Når det gjelder overvåking av kontantsafen, finner nemnda, såfremt kameravinkelen bare fanger opp den som åpner/lukker safen, at dette ikke er spesielt personvernkrenkende. Klagen tas delvis til følge. Lagringstiden for kameraopptak ved kontantsafen utvides til 90 dager.

Nemnda vurderte de usladdede videoene som ble lagt ut på Facebook og fant at opptakene hadde god nok oppløsning til at de er egnet til å identifisere enkeltpersoner. Opptakene viser personer som stjeler varer og er således sensitive personopplysninger. Publiseringen har ikke grunnlag i personopplysningsloven § 39. Personvernnemnda viste til Datatilsynets vurdering av personopplysningsloven § 46 a) til h) og tiltrådte denne. Klagen ble ikke tatt til følge.

Innsyn i ansattes – og tidligere ansattes – epostkasse. Klagen førte ikke frem. Personvernnemnda var enig i Datatilsynets resonnement.

Klagen ble ikke tatt til følge. Nemnda var enig med Datatilsynets tolkning av reseptregisterforskriften § 5-3 andre ledd. Bestemmelsen åpner ikke for at Datatilsynet kan dispensere fra forbudet mot å muliggjøre tilbakeføring av pseudonyme helseopplysninger til enkeltpersoner (reverseringsforbudet). Den omsøkte kobling var derfor ikke tillatt. Nemnda fant at det ikke foreligger rettslig grunnlag for å gi konsesjon til den omsøkte sammenstilling.

Datatilsynet satte som forutsetning i konsesjonsvedtaket at Sykehuset i Østfold informerer pasientene etter helseregisterloven § 24, jf. personopplysningsloven §§ 18 flg., og at informasjonen skal være individuell. Personvernnemnda vurderte om det forelå hjemmel for unntak fra informasjonsplikten etter personopplysningsloven § 20 andre ledd bokstav b). Bokstavene a og c var ikke relevante i saken. Når det gjaldt bokstav b og spørsmålet om individuell varsling av ca 3000 pasienter vil være umulig eller uforholdsmessig vanskelig viste til PVN-2009-07. Nemnda var fortsatt av samme oppfatning. Klagen ble ikke tatt til følge.

Nemnda var enig med Datatilsynet i at dette var et brudd på personopplysningsloven, idet Windsor Door har sammenstilt personopplysninger i strid med formålsprinsippet, jf. personopplysningsloven § 11 bokstav c. Nemnda vurderte utmåling av gebyr etter personopplysningsloven § 46 bokstavene a-h og kom til at gebyret var på linje med Datatilsynets gebyrpraksis.

Personvernnemnda var enig med Datatilsynet i at personopplysningsloven kom til anvendelse. Etter nemndas syn ble det behandlet sensitive personopplysninger. Det innebærer at det må foreligge et behandlingsgrunnlag etter personopplysningsloven § 9. Datatilsynet syntes å ha avgjort saken med hjemmel i § 8. Nemnda opphevet Datatilsynets vedtak.

Spørsmålet var databehandleravtaler oppfylte lovens krav. FaVer er databehandler. Nemnda fant at databehandleravtalen fungerte som en rammeavtale og utredningsanmodningen som et avrop under rammeavtalen. Rutinen beskriver den nærmere behandlingsmåten for enkeltoppdrag. Nemnda fant at det ikke var lovhjemmel for et krav om at databehandleravtalen skal inkludere en behandlingsrutine eller eksplisitt henvise til slik rutine. Nemnda fant videre at tilgangsstyringen var tilfredsstillende. Nemnda konkluderte med at det ikke forelå brudd på personopplysningsloven. Klager fikk medhold.

Personvernnemnda vurderte formålsmessigheten og forholdsmessigheten ved vilkåret som var satt i konsesjonen. Nemnda fant at det er formålsmessig med et vilkår om informasjon som avhjelper personvernulempene for de registrerte. Nemnda var enig med Datatilsynet i at informasjonen må sendes ut til de registrerte. Når det gjaldt forholdsmessighetskravet fant nemnda at vilkåret var upresist og åpnet for tolkningstvil. Den upresise formuleringen ble imidlertid avhjulpet av eksempelet i vilkårsstillelsen slik at «jevnlig» vil være oppfylt dersom det går ut informasjon i forbindelse med konkrete prosjekter. Nemnda fant at vilkåret var lovlig.

Nemnda vurderte tilgangen som Drammen Helsehus hadde til opplysninger i VVHF. Tilgangen måtte vurderes etter det lovverk som gjaldt da klagen kom inn. Datatilsynet har konkludert med at tilgangen innebar en tilgang på tvers av virksomhetsgrenser i strid med den gamle helseregisterloven § 13. Personvernnemnda er enig i denne vurderingen. Gammel helseregisterlov ble erstattet av ny helseregisterlov (LOV-2014-06-20-43) og ny pasientjournallov (LOV-2014-06-20-42) fra 1. januar 2015. Samtidig ble den ikke-gjeldende helseinformasjonssikkerhetsforskriften opphevet, og forskrift om tilgang til helseopplysninger mellom virksomheter (FOR-2014-12-17-1757) gjort gjeldende. Nemnda er av den oppfatning at sistnevnte forskrift kan være hjemmel for praksisen. Nemnda finner grunn til å påpeke at Datatilsynet ikke har veiledet VVHF og Drammen Helsehus slik at de kunne innrette sin praksis etter den nye forskriften fra ikrafttredelse. Slik nemnda ser det er klager nå i en posisjon til å innrette sin praksis etter gjeldende lov og forskrift. Personvernnemnda må imidlertid avgjøre saken på grunnlag av det lovverk som forelå da saken kom inn, og må derfor avsi et vedtak som ikke tar klagen til følge.

Dissens. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at individuell varsling er nødvendig i denne saken.

I Nyrebiopsiregistersaken PVN-2013-07 vurderte nemnda hvorvidt barn må samtykke på nytt når det fyller 16 år når foreldrene allerede har samtykket til behandling av barnets personopplysninger før det fylte 16 år. Spørsmålet ble også vurdert på generelt grunnlag. Nemnda er fortsatt av den oppfatning at et samtykke til å behandle personopplysninger bare kan bortfalle ved at samtykket trekkes tilbake. Ved at man setter et konsesjonsvilkår om det motsatte, at foreldrenes samtykke bortfaller ved barnets 16 årsdag og barnet må samtykke på nytt, setter tilsynet seg ut over grunnvilkårene i loven. Det foreligger ikke en rettslig adgang til å begrense samtykkekompetansen gjennom vilkår i en konsesjon.

Problemstillingen i saken var plassering av behandlingsansvar for opplysninger i Mipps og Mowic. Nemnda viste til forarbeider og juridisk teori som begge legger til grunn at den behandlingsansvarlige er den som har bestemmelsesrett over personopplysningene og den elektroniske behandlingen av disse. Nemnda viste også til tidligere avgjørelser i nemnda, herunder PVN-2007-01. Nemnda la til grunn at det er Mesta og Trafikketaten som har initiert installasjonen, kjøpt løsningen og som mottar opplysningene og bestemmer over bruken av disse, og at BBs kjøretøy utelukkende er instrument for Mestas og Trafikketatens automatiserte datafangst. Nemnda konkluderte med at Mesta og Trafikketaten er nærmest til å være behandlingsansvarlig for opplysninger som behandles i systemene Mipps og Mowic.

Nemnda hadde forståelse for at det kan være belastende å bli omtalt i avisen, samt oppleves som urettferdig at den frifinnende dom ikke omtales, men nemnda kom til at slike artikler må sies å ligge innenfor «journalistisk formål». Personvernnemnda konkluderte med at avisartikler og nettartikler faller inn under avgrensningen i personopplysningsloven § 7 slik at blant annet personopplysningsloven kapittel II ikke kommer til anvendelse. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Datatilsynet hadde veiledet kommunen om pliktene som følger av personopplysningsloven § 28 og vist til at arkivloven ikke inneholder et pålegg om at arbeidsgivere skal arkivere enhver tilrettevisning i ubegrenset tid. Tilsynet avsto imidlertid fra å fatte vedtak om sletting, med henvisning til at det er den behandlingsansvarlige som selv skal foreta en nødvendighetsvurdering etter personopplysningsloven § 28 og det er virksomheten selv som har best forutsetninger for å vurdere dette. Personvernnemnda kom til at sakens prinsipielle karakter tilsa at Datatilsynet bør realitetsbehandle saken.

Personvernnemnda var i resultatet og det vesentlige enige med Datatilsynet. Kontinuerlig kameraovervåking dagtid og natt-tid i taxi er et uproporsjonalt tiltak. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets resonnement.

Personvernnemnda vurderte det slik at rapport fra skjult observasjon og skjult filming alltid må vurderes konkret og individuelt i den enkelte sak, og kom til at dette var forholdsmessige tiltak i den aktuelle saksutredningen og ble ikke utført på utilbørlig måte. Etter en konkret helhetsvurdering forelå det behandlingsgrunnlag etter personopplysningsloven § 8 f) og § 9 e). Overtredelsesgebyr bortfalt.

Personvernnemnda vurderte innsyn, jf. personopplysningsloven § 23, 1. ledd bokstav f) som gjør unntak i retten til innsyn som «det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om, herunder hensynet til den registrerte selv». Nemnda kom til at Kanvas hadde tilrettelagt for innsyn og faktisk oppfylt innsynsretten, så langt det går uten å røpe avsenders identitet.

Klager påklaget Datatilsynets behandling av sak vedrørende personopplysninger behandlet av Schibsted Payment (som driver betalings- og påloggingstjenesten SPiD) i forbindelse med elektronisk abonnement på Stavanger Aftenblad. Personvernnemnda kom til at Datatilsynets behandling av saken hadde vært tilstrekkelig og forsvarlig i samsvar med forvaltningsloven.

Personvernnemnda kom til at saken må sendes tilbake til Datatilsynet slik at tilsynet kan fatte et realitetsvedtak i samsvar med det tilsynet i realiteten har konkludert med.

Nemnda vurderte hvorvidt samtykke til innhenting av opplysninger er en betingelse for å få behandlet en bostøttesøknad, jf. bostøttelovens § 8. I dette spørsmålet delte nemnda i et flertall og et mindretall. Flertallet konkluderte med at man har krav på å få behandlet søknad om bostøtte uten å ha avgitt samtykke som omtalt i bostøtteloven § 8 annet ledd. Nemnda vurderte deretter hvorvidt Husbanken trenger konsesjon til å gjennomføre etterfølgende kontroll av hvorvidt vilkårene for bostøtte var oppfylt. Nemnda konkluderte med at det er hjemmel i bostøtteloven og at det ikke kreves konsesjon, jf. personopplysningsloven § 33 femte ledd. Når det gjelder innhenting av informasjon fra en tredjepart uten søkers samtykke, er nemndas flertall kommet til at Husbanken ikke har adgang til dette. Dissens 4-3. Klagen ble tatt delvis til følge.

Skan-Kontroll påklaget avslag på konsesjon for analyse- og varslingstjeneste, samt vedtakspunktene 1, 2, 5, 6 og 7 i Datatilsynets vedtak. Personvernnemnda kom til at konsesjon ikke kunne innvilges på bakgrunn av innsendt materiale. Videre ga nemnda sin tilslutning til Datatilsynets vedtak 1, 2 og 5. Nemnda ga klager medhold i klagen over punkt 6. For så vidt gjaldt punkt 7 kom nemnda til at Datatilsynet måtte foreta en fornyet vurdering av overtredelsene og gebyrets størrelse.

Nemnda kom til at vedtakspunktene ikke hadde et presisjonsnivå og innhold som tilfredsstiller kravene til et enkeltvedtak, jf. § 2 b), som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Saken sendes tilbake til Datatilsynet slik at de påklagede vedtakspunktene skal bli formulert i samsvar med forvaltningsloven § 2 b) til fornyet behandling.

Personvernnemnda påpekte at kameraovervåkingen faller utenfor loven dersom den har et privat formål. Det er formålet som er avgjørende, ikke hva den omfatter av privat eller offentlig grunn. Ut fra sakens dokumenter fant nemnda det overveiende sannsynlig at kameraovervåkingen har et privat formål.

Saken gjaldt helseforetakets plikt etter helseforskningsloven § 28 til på forhånd å informere alle pasienter om at humant biologisk materiale innsamlet som ledd i diagnostisering og behandling i visse tilfeller kan benyttes til forskning uten innhenting av pasientens samtykke. Nemnda var enig med Datatilsynet i at reparasjon av den ikke-oppfylte plikten til informasjon må gis individuelt i form av brev til de berørte pasientene.

Klagen ble tatt delvis til følge. Nemnda kom til at butikken anses som behandlingsansvarlig for kameraopptak i bank-i-butikk. Nemnda kom til at personopplysningsforskriften § 8-4 om «banklokale» ikke var anvendelig og at det ikke forelå tilstrekkelige grunner til å anvende § 8-4 sjette ledd. Opptak fra butikklokaler kan derfor bare oppbevares i opptil 7 dager.

Det var ikke bestridt at kunden har innsynsrett i lydopptak av samtale mellom kunden og ansatt i verdipapirforetak. Det følger av personopplysningsloven § 24 at «Informasjonen kan kreves skriftlig hos den behandlingsansvarlige eller hos dennes databehandler». Nemnda kunne ikke se at det var noen beskyttelsesverdig interesse for virksomheten og dens ansatte i denne saken. Lydfilene gjengir profesjonelle telefonsamtaler om transaksjoner mellom en privatperson og en selger. Begge parter er kjent med at det gjøres opptak. Klagen ble ikke tatt til følge. Innsyn kan kreves skriftlig (transkripsjon), jf. § 24, hos den behandlingsansvarlige eller hos dennes databehandler, eller i form av kopi av lydfil.

Personvernnemnda kom til at det må innhentes nye samtykker fra deltakerne i noen av prosjektene. Nemnda kan ikke se at deltakere i de opprinnelige tidsbegrensede og formålsbestemte tvillingprosjektene har avgitt samtykke, opprinnelig eller senere, til å bli registrert i Nasjonalt tvillingregister. Konsesjonen kan således ikke anses gyldig ved bare å hevde at opprinnelige samtykker dekker sammenslåingen. Det foreligger heller ikke hjemmel i personopplysningsloven §§ 8 bokstav d) og 9 bokstav h). Videre kom nemnda til at det som er beskrevet i samtykkeerklæringene og prosjektbeskrivelsene i informasjonsbrevene til deltakere vil være førende for hvilken adgang det er til å tilføre registeret nye opplysninger.

SPCG-7/SFUO-3 studien – langtidsoppfølging ved registerkobling. I samtykkeskjemaet har pasientene samtykket til gjennomgang av pasientjournalen, men klager ønsket en mer strukturert innhenting av oppfølgningsdata ved kobling med flere helseregistre, deriblant Reseptregisteret. Det er imidlertid et forbud mot samtidig tilgang i reseptregisterforskriften § 4-1. Forbudet gjør det ulovlig å omgjøre et pseudonymt register til å bli et personidentifiserbart register. Dette betyr at Datatilsynet ikke kan gi konsesjon til slik kobling, med mindre koblingen er pseudonymisert eller den registrerte samtykker. Personvernnemnda slutter seg til Datatilsynets vedtak i denne saken.

Nemnda konkluderte med at en lagmannsrettsdom av 11.2.2013 ga klageren en legitim interesse i å få bragt på det rene hvorvidt de aktuelle dokumenter foreligger hos OBOS eller hos Advokatkontoret i OBOS. Nemnda kom til at klagers sak ikke ble tilfredsstillende utredet av Datatilsynet. Saken sendes tilbake til Datatilsynet for ny behandling, jf. forvaltningsloven § 35, jf. § 41.

Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf. helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf. personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf. legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.

Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf. helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf. personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf. legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.

Personvernnemnda kom til at vergens samtykke fortsatt er gyldig, men råderetten for tilbaketrekking går over til barnet ved fylte 16 år. Nyrebiopsiregisteret har konsesjon til å behandle opplysningene i registeret. Det er således ikke nødvendig å søke om ny konsesjon. Så lenge det bare er tale om en fortsettelse av et gammelt register vil samtykkene fortsatt være gyldige.

Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla Diakonhjemmet sykehus å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf. helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf. personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf. legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.

Personvernnemnda vurderte om kameraovervåkningen var i samsvar med personopplysningsloven § 38 som krever «særskilt behov». Butikken er delt i tre soner, et kundeareal, et midtareal og et pauseareal. Det er kun de to førstnevnte arealene som er kameraovervåket. Formålet med overvåkningen er å hindre eller enklere oppklare innbrudd og ran, samt å overvåke verdiene i lokalet. Nemnda kom etter en helhetsvurdering til at den beskrevne overvåking var i samsvar med personopplysningsloven § 38 og la vekt på at det dreier det seg om mindre gjenstander av stor verdi, pauserommet blir ikke overvåket og de ansatte ble informert om kameraovervåkingen før ansettelsen.

Nemnda var enig med Datatilsynet og opprettholdt påleggene. Folkehelseinstituttet må ha databehandleravtaler og må bringe til opphør behandlinger av personopplysninger som går ut over hva instituttet har rettslig grunnlag for i straffeprosessloven.

Det ble klaget over at NAV har utvekslet sensitive opplysninger i høylytte samtaler mellom klager og NAV på NAV-kontoret. Slik behandling av personopplysninger er klart uheldig, men nemnda er enig med Datatilsynet i at det faller utenfor det saklige virkeområdet til personopplysningsloven.

Kreftregisteret påklaget Datatilsynets vedtak. Etter omfattende korrespondanse og møtevirksomhet mellom Datatilsynet og Kreftregisteret omgjorde tilsynet sitt vedtak den i april 2011, slik at fristen for innhenting av samtykke ble satt til 1.3.2014. Kreftregisteret fant det utfordrende å innhente samtykker fordi kvalitetssikringen av programmet ikke ville la seg gjennomføre som følge av lav svarprosent. I mars 2012 fattet Datatilsynet et vedtak hvoretter Kreftregisteret ble gitt adgang til å oppbevare opplysningene, for kvalitetssikringsformål, i inntil ti år – uten at det ble innhentet samtykke fra kvinnene. I juni 2012 besluttet Datatilsynet å oppheve ovennevnte vedtak, med hjemmel i forvaltningslovens § 35 første ledd litra c. Tilsynet la i den forbindelse til grunn at vedtaket var ugyldig, som følge av feil lovvalg. Datatilsynets omgjøring ble påklaget av Kreftregisteret. Personvernnemnda er enig med Datatilsynet og kom til at omgjøringsvedtaket var gyldig.

Datatilsynet fattet vedtak om at SUSS må slette personopplysningene som innhentes i forbindelse med SUSS' råd- og veiledning, med mindre det kan påvises et gyldig rettslig grunnlag for behandlingen, alternativt kan opplysningene som behandles anonymiseres. Nemnda var enig med Datatilsynets vurderinger og kom dessuten til at informasjonen til brukerne på SUSS' nettside, samt internkontrollsystemet, måtte skrives om. Personvernnemnda satte en to måneders frist for å implementere avgjørelsen i virksomheten.

Nemnda tok utgangspunkt i at den behandlingsansvarlige ikke skal lagre personopplysninger lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen, jf. § 28. Videre oppbevaring kan imidlertid skje dersom det er hjemmel i arkivloven. Sletting kan likevel finne sted dersom vilkårene i personopplysningsloven § 28 tredje ledd er oppfylt. Nemnda uttrykte forståelse for at klager finner saken vanskelig og belastende. Etter nemndas syn kunne imidlertid ikke opplysningene karakteriseres som "sterkt belastende" objektivt sett. Nemnda var derfor enig med Datatilsynet i at vilkårene i personopplysningsloven § 28 tredje ledd ikke var oppfylt.

Personvernnemnda vurderte først klagen over pålegget fra Datatilsynet. Datatilsynet ba om svar på fem spørsmål i pålegget. Klager påklaget pålegget fordi klager oppfatter spørsmålene som mobbing og trakassering som følge av sakens omstendigheter. Personvernnemnda påpekte at klageadgangen over pålegget følger av forvaltningsloven § 14. Pålegget kan påklages dersom parten mener at han ikke har plikt til å gi opplysningene eller lovlig adgang til å gi opplysningene. Klagegrunnene er uttømmende angitt i § 14 og klager har således ikke et rettskrav på å få overprøvd hensiktsmessigheten eller rimeligheten av vedtaket, selv om klageorganet har adgang til å prøve også den siden av saken. De klagegrunner klager har anført er ikke klagegrunner etter forvaltningsloven § 14 og således ikke klagegrunner som klager har rettskrav på å få prøvd. Etter nemndas syn var påleggets innhold i denne saken klart innenfor det Datatilsynet har hjemmel til å kreve for å kunne utføre sine oppgaver i samsvar med personopplysningsloven § 42. Opplysningene er av den type opplysninger Teletopia plikter å oppgi etter § 44, og Teletopia har også lovlig adgang til å gi opplysningene. Personvernnemnda gikk så over til å vurdere klagen over at selskapets direktør er navngitt i den foreløpige rapporten og at den foreløpige rapporten ble tilgjengeliggjort via OEP. Personvernnemnda var enig med klager i at Datatilsynet har ordlagt seg noe upresist i den foreløpige rapporten. Et pålegg skal rettes mot foretaket, ikke mot styreleder eller daglig leder. Det er den juridiske enheten som er pliktsubjektet etter personopplysningsloven. Det er riktig at direktøren representerer selskapet og at han deltok under tilsynet, men pålegg, og eventuelt kritikk for at pålegg ikke er fulgt, må rette seg mot den juridiske enheten idet det er selskapet som er behandlingsansvarlig. Det forhold at Datatilsynet navngir direktøren i den foreløpige rapporten er imidlertid ikke et brudd på personopplysningsloven.

Datatilsynet hadde etter nemndas syn gjort en grundig vurdering og Personvernnemnda sluttet seg til tilsynets vurdering. Personvernnemnda er kjent med at de sakene hvor Datatilsynet har brukt sanksjoner, for eksempel sakene vedrørende Vinmonopolet, Bazar Forlag og Redningsselskapet, har vært svært mye mer graverende. Når det gjelder klagers anførsler er nemnda enig med klager i at foretaket burde være kjent med regelverket, og at hendelsen kunne ha vært forebygget ved bedre interne rutiner. Nemnda legger likevel avgjørende vekt på at personvernulempene for klager som følge av manglende varsling må anses begrenset i denne saken. Personvernnemnda er således enig med Datatilsynet i at overtredelsesgebyr ikke skal ilegges i saken.

Personvernnemnda kom til at klagen over at tilsyn var "unødvendig" å gjennomføre, ikke var en klagegrunn etter lovteksten. Hensiktsmessigheten og nødvendigheten av pålegget kunne ikke prøves. Når det gjaldt tilsynets avgjørelse om å gjennomføre kontroll uten å vente på avgjørelse av klagen, fant nemnda at det er kontrollorganet selv som må avgjøre om det er "påtrengende nødvendig", og avgjørelsen ligger under organets frie skjønn. Personvernnemnda kan ikke overprøve hvorvidt kontrollen faktisk var påtrengende nødvendig, kun hvorvidt utøvelsen av skjønnet var forsvarlig. Nemnda vurderte saken og kunne ikke se at det forelå myndighetsmisbruk.

Klager hadde mottatt en rekke forsendelser med direkte markedsføring fra Brilleland til tross for at han gjentatte ganger hadde bedt om å bli slettet fra kunderegisteret. Datatilsynet bisto klager med å bli slettet fra kunderegisteret, men klager påklaget Datatilsynets saksbehandling og det forhold at Datatilsynet ikke benyttet seg av sanksjoner mot Brilleland. Personvernnemnda fant at Datatilsynets saksbehandling var tilfredsstillende og fant ingen vesentlige argumenter for å fravike Datatilsynets vurdering for så vidt gjaldt bruk av sanksjoner i saken.

Personvernnemnda kunne ikke se at registrering av fingeravtrykk(mønster) i datasystemet eller kundens avgivelse av fingeravtrykk i samband med alderskontroll innebærer identifisering eller at fingeravtrykk brukes som entydig identifikasjonsmiddel i denne saken. Personopplysningsloven § 12 kommer da ikke til anvendelse. Videre kom nemnda til at den løsningen som er beskrevet i denne saken ikke innebærer behandling av personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 2 nr 1. Templatet skal ikke brukes til identifikasjon, men til ren autentisering.

Personvernnemnda konkluderte med at tollmyndighetene kan be om opplysninger fra privatperson. Et spørsmål om en privatperson vil bistå et forvaltningsorgan med å avklare faktum i en sak, er ikke omfattet av legalitetsprinsippet. Videre konkluderte Personvernnemnda med at merverdiavgiftsloven § 15-11 gir tolletaten hjemmel for å pålegge privatpersoner å gi opplysninger og å legge frem dokumentasjon i kontrolløyemed. Personvernnemnda konkluderte endelig med at tolletaten har hjemmel til å søke i valutaregisteret i kontrolløyemed. Slik nemnda tolket uttalelsene i forarbeidene har tolletaten i valutaregisterloven § 6, jf. valutaregisterloven § 1 og tolloven § 1-5, fått hjemmel til å foreta søk i valutaregisteret ut fra behov for opplysninger i forbindelse med kontroll og tilsyn. Nemnda fant ikke rettslig grunnlag for å begrense anvendelsen av § 6 til grensepasseringstidspunktet, eller til utførelsen av en fysisk kontroll som omhandlet i tolloven § 13-1.

Tilgang til fellesregister Gerica. Datatilsynet og klager er enige om helseregisterloven § 13 er til hinder for at Oslo kommune kan gi private virksomheter tilgang til kommunens helseregistre. Klager mener dog at Datatilsynets vedtak lider av saksbehandlingsfeil. Oslo kommune mener at alvorlighetsgraden av manglende etterkommelse av lovens bokstav i helseregisterloven § 13 ikke står i forhold til omfanget og alvorlighetsgraden av konsekvensene av vedtaket. Personvernnemnda har vurdert saken og er kommet til at helseregisterloven må legges til grunn. Nemnda har ingen hjemmel til å dispensere fra loven. Datatilsynets vedtak opprettholdes.

Klagen er begrunnet i at konsesjonen i praksis godkjenner avtalevilkårene om dopingtest, som er vurdert av Markedsrådet/Forbrukerombudet til å være i strid med markedsføringsloven og at en slik vurdering av vilkårene faller utenfor Datatilsynets ansvarsområde. Klager anfører videre at han som fastlege kan komme i den situasjon at han må skrive legeerklæringer vedrørende medikamentbruk for at pasienten skal kunne opprettholde sitt kundeforhold til treningssenteret. Personvernnemnda kommenterte at selve avtalevilkårenes rimelighet hører under Forbrukerombudet og Markedsrådet, og kan eventuelt påklages dit. Etter Personvernnemndas oppfatning var dette ikke sakens tvistepunkt. Saken gjaldt en klage på Datatilsynets standardkonsesjon utstedt med hjemmel i personopplysningsloven § 46 fjerde ledd, jf. § 9 tredje ledd. Personvernnemnda var etter en totalvurdering av saken enig i Datatilsynets vurdering og vedtak. Personvernnemnda la vekt på at dopingbruk har store både samfunnsmessige og individmessige konsekvenser og at viktige samfunnsinteresser tilsier at antidopingarbeid ivaretas også på alminnelige treningssentre. Det er frivillig å bli medlem på et treningssenter og det finnes alternative treningsmuligheter. Klager hadde anført ulike klagegrunner, men nemnda fant ikke at disse veide tyngre enn de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende i denne saken.

Saken dreier seg om et åtte år gammelt skjema i en personalmappe hos Nordea kalt “Grunnlag for utarbeidelse av attest”. Notatet inneholder negative karakteristikker av klager. Klager ønsker notatet slettet. Nordea ønsker å beholde notatet hele ansettelsestiden, jf. attestplikten i arbeidsmiljøloven § 15-15. Personvernnemnda bemerket at skjemaet ikke skal oppbevares lenger enn formålet for innsamlingen tilsier. Formålet er attestgrunnlag. Stillingen er fratrådt og klager har åpenbart en annen stilling i samme konsern. Personvernnemnda er av den oppfatning at åtte år gamle opplysninger fra en fratrådt stilling neppe er relevante opplysninger nå i relasjon til den påberopte attestplikten etter arbeidsmiljøloven § 15-15. Nemnda var enig med Datatilsynet i at dokumentet skal slettes.

Klager anfører at bruddene på personopplysningsforskriften er såpass alvorlige at det burde utløse en reaksjon fra Datatilsynets side, jf. personopplysningsloven § 46. Datatilsynet vurderte å ilegge overtredelsesgebyr og har deretter konkludert med at en sanksjon i form av et overtredelsesgebyr vil være en for streng reaksjon i denne saken sett i sammenheng med tidligere saker som Datatilsynet har vurdert som alvorligere. Etter nemndas syn har ikke Datatilsynet særlig vurdert de momenter som loven pålegger tilsynet å legge vekt på, jf. § 46 annet ledd. Lovgiver synes å ha foretatt et bevisst valg av en spesiell lovgivningsteknikk – dette “skal” vurderes – og nemnda oppfatter at dette binder Datatilsynet i kriteriene for vurdering. Tilsynets vurdering er ikke i samsvar med den nevnte lovgivningsteknikk og nemnda kan ikke gjennomføre den etterprøving som forutsettes i en klagesak. Saken sendes tilbake til Datatilsynet som mangelfullt begrunnet.

Personvernnemnda måtte vurdere behandlingsgrunnlag og kom til at SATK har hjemmel i lov, jf. vegtrafikkloven § 5, tredje ledd, jf. § 10. Nemnda kom til at registreringen som foretas i den løsningen som er valgt synes saklig begrunnet og formålstjenlig. Valget av løsning ligger innenfor handlingsrommet til behandlingsansvarlig. Nemnda konkluderte med at klager har rettslig grunnlag for fotografering av biler som passerer punkt A og B, men at lagring og videre behandling av data kun skjer for kjøretøy som kjører for fort.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som med etterskuddsbasert fakturering. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen fem måneder etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.

Anmodning om omgjøring av konsesjonsvilkår som er omhandlet i PVN-2004-08 pkt 6.4, som gjelder for behandling av personopplysninger i forsikringsvirksomhet, slik at det blir tillatt å foreta kredittvurdering som ledd i risikovurderingen. Etter en grundig analyse av aktuarrapporten er nemnda ikke enig i at dette beviser selskapenes påstand om at data om betalingsanmerkninger ville gi signifikant bedring av risikomodellen til selskapene. Klagernes påstand viser dessuten en misforståelse av KLP- og Utleiermegleren-sakene. Personvernnemnda kan ikke se at rettstilstanden er endret slik klager anfører. Etter nemndas syn er dette dessuten en annen bruk av kredittopplysninger – ikke for kredittvurdering som i KLP-saken og Utleiemegleren-saken, men for å prise en tjeneste. Nemnda har tatt saken til vurdering, men kan ikke se at det gjør seg gjeldende hensyn som burde tilsi en omgjøring av vedtaket.

Klager anførte at det påståtte erstatningskravet ikke var den reelle grunnen til at advokaten foretok kredittvurdering av ham. Klager mente at kredittvurderingen ble foretatt for å bruke opplysningene om hans økonomi i en pågående tvist mellom advokatens klient og klagers kone. Nemnda var enig i Datatilsynets vurdering. Det forelå saklig behov for kredittvurderingen av klager idet det nærmet seg foreldelse for giftsaken mot klager og det fremsto ikke unaturlig å vurdere sivilrettslige skritt. Etter nemndas syn bør terskelen for å kredittvurdere i slike forhold være lave. Nemnda kom også til at Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Saken har endret saksnummer til PVN-2011-06.

Klager anfører personopplysningsloven § 23 f som grunnlag for å frita klager fra å utlevere dokumenter i saken til andre enn de en ser seg tjent med. Personvernnemnda er enig med Datatilsynet i at Datatilsynets rett reguleres av § 44 og dette er en rett til å kreve opplysninger som gjelder uten unntak og uten hinder av taushetsplikt. Klagen ble ikke tatt til følge.

Saken gjelder en påstand om at det er registrert feilaktige opplysninger om klager i politiets strafferegister og at klager ikke har fått innsyn i samtlige opplysninger som er registrert om vedkommende. Nemnda kom til at saken ble tilstrekkelig opplyst og Datatilsynet har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 og sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Klagen gjaldt forhold knyttet til klagers advokat, blant annet manglende og mangelfull bistand. Personvernnemnda vurderte hvorvidt Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 og veiledningsplikt i forvaltningsloven § 11. Nemnda kom til at Datatilsynet har oppfylt sin utredningsplikt og veiledningsplikt i denne saken.

Saken gjelder en tolkning av standardkonsesjonen for kredittopplysningsvirksomhet punkt 4.2, som sier at en fordring som ikke kan resultere i slik tvangsforretning, kan benyttes i kredittopplysningsøyemed i ytterligere fire år, dersom det tas nye rettslige skritt. Klager mener at det dermed ikke finnes noen maksimal oppbevaringstid, slik at bemerkningen ikke behøver å slettes før det er gått fire år siden siste rettslige skritt. Datatilsynet har tolket inn en øvre grense på maksimalt to fireårsperioder. Etter nemndas syn blir det å trekke den naturlige språklig forståelsen av ordlyden for langt. Datatilsynet kan eventuelt sette en øvre grense ved å endre konsesjonen. Klager gis medhold.

Klagen gjaldt behandling hos NAV og ulike personer innen helsevesenet. Personvernnemnda vurderte hvorvidt Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 og veiledningsplikt i forvaltningsloven § 11. Nemnda kom til at Datatilsynet har oppfylt sin utredningsplikt og veiledningsplikt i denne saken.

Datatilsynet viste til at bestemmelsen i personopplysningsloven § 12 er strengt utformet og sikker identifisering kan oppnås ved bruk av navn, adresse og fødselsdato i denne saken. Personvernnemnda kom etter en konkret vurdering til at det var “saklig behov” for sikker identifisering og at metoden var “nødvendig” for å oppnå slik identifisering. Bruken av personnummer i denne saken var derfor i samsvar med personopplysningsloven § 12.

Klager påklager avvisningsvedtaket og hevder at saken ikke burde avsluttes men følges opp ytterligere i forhold til Skatt Øst, jf. personopplysningsloven § 13. Personvernnemnda vurderte Datatilsynets saksbehandling og kom til at saken ble tilstrekkelig opplyst før vedtak ble fattet. Datatilsynet har dermed oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 og veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Nasjonalbiblioteket påklaget Datatilsynets vedtak om tids- og innholdsmessig begrenset konsesjon for nedlasting, oppbevaring og tilgjengeliggjøring av materiale fra Internett. Personvernnemnda bemerket at avleveringsloven og avleveringsforskriften er åpenbart ikke tilpasset nettdokumenter. Nemnda mente også at lovens begrep “allment tilgjengelig” ikke er et hensiktsmessig begrep for den lovregulerte, pliktmessige innsamling av ytringer i det offentlige rom. Begrepet er ikke lenger dekkende for det som var formålet med avleveringsloven, nemlig å samle inn de offentlige ytringer. Med Internett har “allment tilgjengelig” blitt utvidet til å også omfatte private ytringer. Personvernnemnda gjennomgikk konsesjonsvilkårene. Nemnda opprettholdt kravet om at Nasjonalbiblioteket må respektere robots.txt. Industristandarder som robots.txt utgjør en mild beskyttelse av innhold som er lagt ut på Internett, for eksempel når intensjonen er å spre det innenfor “ein privat krins”. Nemnda opprettholdt også vilkåret om retting/supplement, men ikke i form av en tilsvarsrett, men på den måten at klager må oppfylle plikten som følger av personopplysningsloven § 27 første og annet ledd. For så vidt gjaldt informasjonstiltak, var nemnda enig med klager i at klager bare kan informere de registrerte om retten til å komme med kommentarer. Nemnda kom til at tilgjengeliggjøring for forskning ikke kunne skje; nemnda mente at det er viktig at informasjonsplikten og muligheten til å kommentere oppfylles før det tilgjengeliggjøres for forskning. Personvernnemnda var enig med Datatilsynet i at det i denne saken måtte gis en tidsavgrenset konsesjon, men nemnda forlenget konsesjonsperioden frem til 30.6.2012.

Konsesjonssøker ønsket å koble Tvillingregisteret med en rekke andre registre. Datatilsynet ville ikke gi konsesjon uten at samtykke fra utvalget først ble innhentet. Nemnda er enig i Datatilsynets interesseavveining, der Datatilsynet legger til grunn at samfunnets behov for behandlingen i dette tilfellet må vike for personverninteressene.

Konsesjon ble gitt under forutsetning at utvalget skulle få informasjon om koblingen og adgang til å reservere seg mot deltakelse. Legeforeningen påklaget vedtaket og anførte at det blir vanskelig å innhente samtykke til kobling fordi klager ikke har navn eller personnummer som i etterkant kan identifisere deltakerne. Videre anføres det at arbeidsbyrden i MFR med å tilskrive over 3000 deltakere er for stor. Personvernnemnda kom til at klagen ikke kunne tas til følge. 3200 personer er ikke mange. Det er tvert imot tale om et ganske lite register i forhold til mange registre i Norge i dag. Nemnda bemerket at det kan ikke være slik at hovedregelen ikke skal følges når det gjelder de manges personvern, bare når det gjelder de fås personvern.

Personvernnemnda vurderte samtykkeskjemaene og kom til at kobling mot Kreftregisteret kan skje uten at man innhenter nye samtykker fra pasientene. Nemnda la særlig vekt på at det fremgikk av ordlyden at registreringen var frivillig. Nemnda anbefalte dog at ordlyden ble enda tydeligere slik at det blir klart at manglende samtykke ikke har noen betydning for plassen på ventelisten eller oppfølgningen etter en transplantasjon.

Klager mente at Datatilsynet skulle ha foretatt seg mer i denne saken. Datatilsynet svarte at det har fulgt opp saken på en adekvat måte, blant annet med både brevlig og stedlig kontroll – uten at det ble funnet noen behandling som var ulovlig. Personvernnemnda var enig med tilsynet og konkluderte med at saken var tilstrekkelig opplyst og Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Klager anfører at det ikke er rettslig grunnlag for å gi pålegg om at selve kredittvurderingen skal fremgå av gjenparten. Formålet med gjenpartsplikten er oppfylt når den registrerte får informasjon om hvilke opplysninger som er utlevert til spørrer eller lagt til grunn for kredittvurderingen. Datatilsynet mener at en score sier noe om en persons kredittverdighet og er følgelig å anse som en personopplysning. Personvernnemnda er enig med Datatilsynet og mener at når personopplysninger er definert som både fakta og vurderinger, blir det uriktig å skille mellom opplysningene og scoren. Personvernnemnda er derfor av den oppfatning at også scoren skal fremgå av gjenparten.

Klagen ble tatt til følge. Personvernnemnda mener at bransjeanalyser er omfattet av gjeldende konsesjon. Etter nemndas mening må Datatilsynet av eget tiltak trekke konsesjonen tilbake og regulere salg av tjenesten “bransjeanalyse” i en ny og endret konsesjon dersom tilsynet mener at dette er nødvendig. Det vil ha den konsekvens at alle kredittopplysningsforetak vil bli behandlet likt, i og med at dette er en standardkonsesjon.

Nemnda var ikke enig i Datatilsynets rettsanvendelse og kom til at personopplysningsloven § 11 bokstavene b og d, samt personopplysningsforskriftens § 2-11 ikke krever at tilgangen til eMegler begrenses til det enkelte kontor i denne saken. Klagen ble tatt til følge. ontor i denne saken. Klagen ble tatt til følge.

Datatilsynet mente at Utleiemegleren ikke har et “saklig behov” for å innhente kredittopplysninger om interessenter, jf. personopplysningsforskriften § 4-3. Datatilsynet viste til flertallets vurderinger i KLP-saken, PVN-2006-03. Personvernnemnda kom etter en konkret vurdering kommet til at det i denne saken foreligger saklig behov for kredittopplysninger. Saken skiller seg fra KLP-saken fordi Utleiemegleren handler på vegne av enkeltpersoner. For en privatperson er det en høy forretningsmessig risiko forbundet med boligutleie. Nemnda mener at kun den som får tilbud om å leie boligen kan bli kredittvurdert som en siste sjekk før tilbudet gis.

Klager begjærte innsyn i opplysninger i forbindelse med en konflikt mellom et OBOS-borettslag og klagers mor, jf. personopplysningsloven § 18. Datatilsynet fulgte opp innsynsbegjæringen, men avsluttet saken da OBOS påberopte at innsyn ikke kunne gis fordi opplysningene er unntatt fra innsynsretten etter personopplysningsloven § 23 litra d, med bakgrunn i advokaters taushets- og konfidensialitetsplikt, jf. domstolloven § 224 og advokatforskriftens kap 12 pkt 2.3. Nemnda tok ikke klagen til følge. Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven. Det var ikke en saksbehandlingsfeil at Datatilsynet ikke gjennomførte en stedig kontroll hos OBOS i denne saken.

Rogaland Kollektivtrafikk FKF påklagde Datatilsynets vedtak vedrørende etablering av et elektronisk reisekort, Kolumbuskortet, der passasjeren har “reisekonto” på internett og reisemønster blir lagret. Kolumbus sendte en risikovurdering til Datatilsynet. Datatilsynet anså at denne risikovurderingen ikke var i samsvar med hva personopplysningsforskriften kapittel 2 krever, eller i hvert fall var den ikke tilstrekkelig dokumentert. Tilsynet konkluderte derfor med at dette var en vesentlig mangel som gjorde at løsningen ikke kunne brukes. Personvernnemnda er kommet til at det må foreligge en tilfredsstillende risikovurdering før løsningen kan vurderes. Tilsynet burde derfor ha påpekt mangler ved den oversendte risikovurderingen, og gitt Kolumbus anledning til å rette opp disse, før tilsynet vurderte løsningen. Nemnda er derfor kommet til at vedtaket fra Datatilsynet skal opprettholdes på formelt grunnlag, slik at Kolumbus kan fremskaffe en risikovurdering som er i samsvar med forskriften. Først når det foreligger en risikovurdering som er i samsvar med lov og forskrift, kan selve løsningen – herunder spørsmål om lagringstid for reisemønster og informasjonssikkerheten – vurderes.

Bibliotek-Systemer AS har påklaget et vedtak fra Datatilsynet som går ut på at de ikke får utvikle en bibliotektjeneste som innebærer å lage knytninger mellom boktitler som ulike boklåntakerne låner – en såkalt korrelasjonsdatabase. Datatilsynet er av den oppfatning at tjenesten innebærer en personverntrussel. Det vises til at det opprinnelige formålet med bibliotekenes låneopplysninger er å administrere låneforholdet. Som en følge av dette skal opplysningene normalt slettes når boken leveres tilbake, jf. personopplysningsloven § 28. Nemnda mener at personverntrusselen er liten, men kommer likevel til at Bibliotek-Systemer AS kun har adgang til å etablere en korrelasjonsdatabase dersom det innhentes samtykke fra de registrerte.

Saken gjelder klage fra en person vedrørende en spesialisterklæring utarbeidet for Vesta forsikring som inneholder personopplysninger om andre personer enn klager. Klager underskrev en fullmakt til Vesta

Erklæring om fritak for taushetsplikt. Legen tok likevel med informasjon om andre enn klager i sin spesialisterklæring, blant annet utleverte den personopplysninger om klagers nærmeste familie. Saken ble først klaget inn for Helsetilsynet i Vestfold, som konkluderte med at spesialisterklæringen ikke er utarbeidet i henhold til god praksis. Helsetilsynet vurderte reaksjonskapittelet i helsepersonelloven, men fant at det ikke dreide seg om så grov uaktsomhet at saken burde oversendes Statens helsetilsyn til vurdering som mulig pliktbrudd i henhold til helsepersonelloven § 55. Datatilsynet viser til at det ikke har kompetanse til å overprøve den sakkyndige vurderingen, og når Helsetilsynet i Vestfold ikke anser utlevering i strid med reglene om taushetsplikt, finner Datatilsynet at det ikke har rettslig grunnlag som gjør det naturlig å ta videre skritt i sakens anledning. Personvernnemnda mener at utlevering av personopplysninger om andre enn den som har samtykket, sannsynligvis er et brudd på taushetspliktsbestemmelsene i helseregisterloven og helsepersonelloven. Slik nemnda ser det, har Helsetilsynet i Vestfold funnet at utleveringen er et taushetspliktsbrudd etter helsepersonelloven, men Helsetilsynet konkluderer med at reaksjonskapittelet i helsepersonelloven likevel ikke skal benyttes. Personvernnemnda må derfor legge dette til grunn. Det finnes ingen ytterligere sanksjoner etter personopplysningsloven.

REMA 1000 har påklaget Datatilsynets vedtak om at REMA 1000 må avslutte bruken av fingeravtrykk i forbindelse med timeregistrering for de ansatte. Registrering i terminalen skjer ved at den ansatte taster sitt ansattnummer eller ID-nummer. Deretter blir vedkommende bedt om å legge en finger på leseplaten eller sensoren for å verifisere at det er tastet riktig nummer. Datatilsynet er ikke uenig i at REMA 1000 har et saklig behov for å sikre at lønn føres korrekt. Tilsynet er imidlertid av den oppfatning at fingeravtrykket ikke benyttes for sikker identifisering slik dette er formulert i § 12. Identifisering skjer ved hjelp av ansattkoden, mens fingeravtrykket brukes til autentisering, noe som faller utenfor § 12. Datatilsynet mener at lovens krav til nødvendighet heller ikke er oppfylt. Personvernnemnda har i sak PVN-2006-10 (Esso Norge) kommet til at personopplysningsloven § 12 dekker begge former for bruk av et “identifikasjonsmiddel” når bruk av fingeravtrykk til autentisering er en del av et system for sikker identifisering. Personvernnemnda mener at det foreligger et saklig behov for sikker identifisering i forbindelse med timeregistrering. Imidlertid finner nemnda at nødvendighetsvilkåret ikke er oppfylt. Etter nemndas oppfatning kan REMA 1000 benytte seg av “andre og mindre sikre identifikasjonsmidler” som likevel tilfredsstiller butikkjedens behov. Klagen tas derfor ikke til følge.

Datatilsynet mente at det kunne sies å foreligge et saklig behov for sikker identifisering i tilknytning til adgangskontrollen, men at lovens krav til nødvendighet ikke var oppfylt. Personvernnemnda var enig i Datatilsynets vurdering og tok ikke klagen til følge. Nemnda mener at treningssenteret kan benytte seg av “andre og mindre sikre identifikasjonsmidler”, som likevel er sikkert nok til å tilfredsstille treningssenterets behov.

I sak PVN-2006-07 omgjorde Personvernnemnda Datatilsynets vedtak. Wiersholm advokatfirma har på vegne av sine klienter Tysvær kommune og Lenovo Technologies BV Norway Branch (heretter “Lenovo”) krevd å få dekket kostnadene med å få omgjort vedtaket. Etter en samlet vurdering kom nemnda til at kravet skal avkortes. En slik avkortning må nødvendigvis være skjønnsmessig. Kun nødvendige kostnader i forbindelse med klagesak PVN-2006-07 dekkes.

Datatilsynet fattet vedtak om at om at dopingtester ved treningssenteret Skullerud Sport Senter AS skal opphøre. Antidoping-programmet består av en frivillig egenerklæring som medlemmer ved senteret kan undertegne. Medlemmer som har samtykket kan bli utsatt for uanmeldte dopingprøver. Datatilsynet mente at dopingtester av treningssenterets medlemmer er et for inngripende og lite egnet virkemiddel til at personvernulempene ved testene oppveies. Tiltaket vil ikke være tilstrekkelig og relevant, herunder forholdsmessig, i forhold til formålene som begrunner tiltaket. Personvernnemnda omgjorde Datatilsynets vedtak. Etter Personvernnemndas syn er antidoping-programmet vurdert under ett ikke et uforholdsmessig tiltak. Nemnda legger blant annet vekt på at samtykke er frivillig og at antidoping-programmet bidrar til holdningsskapende arbeid blant ungdom.

Saken gjelder klage på Microsoft Windows XP operativsystems automatiske oppgraderingsfunksjon. Klager mener at automatiske oppgraderinger er personvernstridig fordi det er et forsøk på å tilsikre seg data ved at Microsoft, eller annen tredjeperson, får tilgang til informasjon i klagers datamaskin og gis mulighet til å lagre annen data på klagers maskin

Klage på Datatilsynets vedtak om at saken ikke strider mot personopplysningsloven. Klager mente at Microsoft Windows XP operativsystems automatiske oppgraderingsfunksjon er personvernstridig fordi det er et forsøk på å tilsikre seg data ved at Microsoft, eller annen tredjeperson, får tilgang til informasjon i klagers datamaskin og gis mulighet til å lagre annen data på klagers maskin. Klagen førte ikke frem. Personvernnemnda finner at ingen personopplysninger behandles i forbindelse med bruk av funksjonen automatiske oppdateringer. Saken faller derfor utenfor personopplysningsloven.

Klager ønsket sine leserinnlegg på et nettbasert debattforum tilhørende en regionavis slettet, samt krevde sletting av alle registreringer som er relatert til vedkommendes navn gjennom søkemotoren Google. Personvernnemnda kom til, i likhet med Datatilsynet, at ytringer på slike debattsider faller inn under personopplysningsloven § 7 og kan derfor ikke kreves slettet. Når det gjelder det forhold at klagers debattinnlegg også kan gjenfinnes på Google, påpekte nemnda at Google indekserer og katalogiserer alle opplysninger som ligger tilgjengelig på Internettet. Regionavisen kan neppe påvirke eller hindre slik indeksering.

Sletting av personopplysninger i Trygdeetaten. Klager ba om at en legeerklæring og et legenotat i sak om uførepensjon skulle slettes. Datatilsynet la Fylkestrygdekontoret i Oslos vurdering om at dokumentene fortsatt var nødvendige til grunn og påla ikke sletting. Personvernnemnda tilskrev Fylkestrygdekontoret og ba om å få vite klagers nåværende alder. Det følger av personopplysningsloven § 28 at man ikke skal lagre personopplysninger lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Fylkestrygdekontoret svarte at etter en ny vurdering har de kommet til at dokumentene kunne slettes, blant annet under henvisning til at klager har gått over på alderspensjon.

Tannum Tekstil AS sendte ut direktereklame til klager til tross for at klager hadde reservert seg mot direkte markedsføring i det sentrale reservasjonsregisteret. Klager fikk ikke svar fra Tannum Tekstil AS da vedkommende klaget på dette. Videre gikk det mer enn tre måneder over svarfristen fra Datatilsynet før Tannum AS besvarte henvendelsen. Tannum AS vedgikk senere feilen, slettet klager fra sine registre og erkjente sin plikt til å følge reglene i personopplysningsloven § 26. Klager fikk ikke medhold i at Datatilsynet burde ha brukt sanksjoner mot Tannum Tekstil AS. Det forelå heller ikke brudd på forvaltningsloven.

I sak PVN-2005-13 NSB omgjorde Personvernnemnda Datatilsynets vedtak. NSB har krevd å få dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få omgjort vedtaket. Det rettslige grunnlaget er forvaltningsloven § 36, 1. ledd. Nemnda kom til at NSB skal få dekket de utgifter som har vært nødvendige for å få endret vedtaket i samsvar med forvaltningsloven § 36.

Sporveisbussene klaget på Datatilsynets vedtak om begrensninger i adgangen til kameraovervåking på bussenes passasjerområder. Datatilsynet tillot videoovervåking av inn- og utgangsparti samt ved bussfører, men ikke i kupeen. Personvernnemnda tolker personopplysningsloven § 8 litra f og kommer til at også videoovervåking inne i bussen kan tillates. Personvernulempene er beskjedne i og med at opptakene bare vil bli avspilt og brukt dersom det skjer en episode på bussen. Dersom det ikke registreres mistanke om straffbare forhold, vil ingen se på opptakene. Avspilling vil skje etter særlige rutiner. Nemnda kom til at avspilling krever konsesjon fordi bildene kan inneholde sensitive personopplysninger. På grunn av sammenhengen mellom systemene vil det være naturlig at konsesjonen også omfatter selve videoovervåkingen. Personvernnemnda kommer til at vilkårene for å gi konsesjon er til stede, jf personopplysningsloven § 33, jf §§ 8 og 9, 3. ledd.

Ved kjøp av bil overfører forhandleren visse opplysninger til importør, som gjennom kjøpsavtalen blir part i denne med selvstendige plikter overfor kunden. Saken gjelder hvilke opplysninger om kunden som importør kan overføre til en ny forhandler, som kunden ikke har hatt kontakt med, og som det da heller ikke er etablert noe avtaleforhold med. Personvernnemnda kom til at når formålet for ny forhandler er kundeinformasjon og markedsføring kan bare behandling av navn, adresse og det forhold at den registrerte er kunde hos importør begrunnes i personopplysningsloven § 8 litra f. Datatilsynets vedtak stadfestes.

Kreftregistret søkte om forlenget konsesjon bl a for to prosjekter som tok sikte på å klarlegge kreftrisiko blant ansatte i mineralullindustrien og aluminiumsindustrien. Datatilsynet avslo konsesjon under henvisning til at det ikke forelå samtykke, og at interesseavveining i personopplysningsloven § 9, 1.ledd litra h ikke klart oversteg den enkeltes interesse i personvern. Personvernnemnda presiserte at samtykke fra den registrerte er hovedregelen, og at denne regelen bare kan avvikes når det foreligger tilstrekkelig tungtveiende hensyn, jfr PVN 2004-01 STAMI. I dette tilfellet anså Personvernnemnda at risikoen for frafall av kohorten begrunnet unntak fra regelen, jfr personopplysningsloven § 8 litra d. Personvernnemnda anså også at samfunnets interesse i bedre å forstå og kunne forebygge kreft klart overstiger ulempene for den enkelte i dette tilfellet. Saken ble sendt tilbake til Datatilsynet, som har kompetanse til å gi konsesjon for prosjektene.

Statens folkehelseinstitutt (FHI) søkte tillatelse til å opprette forskningsfil for studier av sosiale og etniske forskjeller i perinatal helse. Registeret innebærer en sammenstilling av to etablerte registre, Medisinsk fødselsregister og Dødsårsaksregisteret, og videre sammenstilling med fødelandsregister og utdanningsfil fra Statistisk sentralbyrå. Den registrerte pasientgruppen omfatter mor, far og barn som er registrert i Medisinsk fødselsregister, totalt ca 2,2 millioner personer. Datatilsynet ga konsesjon under forutsetning av sletting etter fem år, og at utlevering til ekstern bruk krevde ny konsesjon. Dette ble påklaget. Personvernnemnda kom til at helseregisterloven § 8, 1.ledd må tolkes slik at registeret krever hjemmel i forskrift. Klagen ble ikke tatt til følge.

Klager hadde krevd utlevert e-postadresser avgitt av kunder til en bank i forbindelse med avtale om e-faktura. Personvernnemnda kom til at banken var behandlingsansvarlig, og derfor ikke kunne utlevere opplysningene uten etter samtykke fra kunden. Datatilsynet hadde avvist saken, Personvernnemnda slutter seg til denne vurderingen og uttaler at saken fortoner seg "mer som en interessekonflikt mellom to næringsdrivende om funksjonelle sider ved e-fakturatjenesten enn et spørsmål om å ivareta kundenes personvern og rettssikkerhet". Klagen førte ikke frem.

Saken gjelder nettsted som inneholder kritiske kommentarer til behandlingen av barnevernsaker og relaterte spørsmål. Personvernnemnda kommer til at nettstedet behandler personopplysninger, men faller innenfor personopplysningsloven § 7, som begrenser lovens anvendelse for "journalistiske, herunder opinionsdannende, formål". Det vises til forarbeidenes diskusjon av forholdet til Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, jf Ot prp nr 92 (1998-1999) Om lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), særlig pkt 11.6. Personvernnemnda presiserer at nettstedene må, i likhet med andre media, overholde og respektere bestemmelser som gjelder omtale av enkeltpersoner.

En advokat hadde gjort opptak av samtaler med den annen part i en sak som sto for retten. Opptakene var gjort uten å informere den annen part. Den annen part krevde opptakene slettet. Personvernnemnda kom til at lydopptakene ikke representerte noe personregister under henvisning til bl a Rt-1991-616 (Gatekjøkkenkjennelsen), og derfor ikke falt inn under personopplysningslovens saklige virkeområde etter personopplysningsloven § 3, 1.ledd litra b. Ved tolkningen av personopplysningsloven § 3,1.ledd litra a vil også behandling av personopplysninger med "elektroniske hjelpemidler" falle inn under lovens saklige virkeområde. Personvernnemnda kom til at dette kriteriet måtte forstås slik at behandlingen skjedde automatisk, dvs uten at mennesker styrte opptaket. Henvisning til forarbeider og utenlandsk rett. Personvernnemnda fremhever at selv om tilfellet ikke faller inn under personopplysningslovens saklige virkeområde, kan det ha betydning for den enkeltes personvern, og viser i den aktuelle sak til karakteristikk av opptak av telefonsamtaler uten å informere den annen part i Rt-1997-795.

Saken gjelder en klage på konsesjon for forsikringsselskapenes behandling av personopplysninger fra Finansnæringens Hovedorganisasjon på vegne av organisasjonens medlemmer. En rekke forhold ved konsesjonen ble behandlet. Personvernnemnda ga delvis medhold i to forhold. Ett av disse var av mer administrativ karakter, og gjaldt fristen for fullføring av arbeidet med nye samtykkeerklæringer.

Når det gjaldt krav til skriftlighet ved innhenting av sensitive personopplysninger, fastholdt nemnda “som klar hovedregel” krav til skriftlighet, men ga klager medhold i en “sikkerhetsventil” for situasjoner hvor den registrerte er i stand til å samtykke muntlig, men ikke i stand til å bekrefte samtykket muntlig. Personvernnemnda tok ikke stilling til hva som må til for at skriftlighetskravet anses oppfylt etter konsesjonsvilkårene.

Datatilsynets vedtak om bruk av fødselsnummer ble stadfestet. Dette henger bl a sammen med bruk av kredittopplysninger ved risikovurdering. Personvernnemnda uttalte at det “uansett en mulig statistisk sammenheng” mellom betalingsudyktighet og skadehyppighet, kan ikke kredittopplysninger “benyttes ved vurdering av det enkelte tilfellet”.

Ullevål universitetssykehus (UUS) klaget på et vilkår i konsesjon for “Etterundersøkelse av pasienter innlagt for selvpåført forgiftning”. Datatilsynet stilte som vilkår at et koblingsregister for pseudonymer for de registrerte ble oppbevart eksternt. UUS mente koblingsregisteret kunne oppbevares av sykehusets personvernombud. Personvernnemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at et slikt register bør oppbevares eksternt, bl a fordi personvernombudet i prinsippet kan instrueres av ledelsen ved UUS. Det ble også gitt en generell tilslutning til Datatilsynets syn om at slike oppgaver ikke burde legges til et personvernombud.

Klager har på grunnlag av en konsesjon fra 1983 fulgt en gruppe på 470 personer som alle var innlagt for selvpåførte skader. Ved en ny konsesjon fra 1997 ble det tillatt kobling til Dødsårsaksregistret. Datatilsynet fant at det samtykke som i sin tid ble innhentet, ikke oppfylte krav til informert samtykke i personopplysningsloven § 2 nr 7. Klager fremmet søknad om ny konsesjon etter utløpet av overgangsordningen i personopplysningsloven. På denne bakgrunn unnlot Datatilsynet å behandle søknaden, men uttalte seg likevel om realiteten. Personvernnemnda valgte å behandle klagen som søknad om ny konsesjon, og fant at prosjektet kan bygge på nødvendighetsbegrunnelsen i personopplysningsloven § 8 litra d, og at betingelsene i personopplysningsloven § 9, 1.ledd litra h var tilfredsstilt. Etter dette ble klagen tatt til følge. Uttalelse om at opplysninger om avdøde personer faller utenfor lovens område.

Etter Alexander Kielland-ulykken i 1980 ble det 1984-85 gjennomført en undersøkelse blant de overlevende basert på muntlig samtykke fra de overlevende og skriftlig samtykke fra en kontrollgruppe. Det er flere ganger søkt om konsesjon for videre lagring med sikte på en oppfølgningsundersøkelse, den siste konsesjonen (gitt etter personregisterloven) utløp 2002. Ny søknad ble fremmet januar 2004. Datatilsynet ga delvis avslag, og krevde innhenting av skriftlig samtykke fra de registrerte innen 1.6.2004. Klager ønsket først å innhente samtykke i forbindelse med igangsettelse av oppfølgingsstudien, og lagring for et lengre tidsrom. Personvernnemnda ga klager tillatelse til fortsatt lagring inntil vedtak i nemnda forelå. Klagen ble tatt til følge. Personvernnemnda tillater lagring inntil seks måneder fra vedtakets dato. Før oppfølgingsprosjektet blir igangsatt, må tilfredsstillende samtykke innhentes. Personvernnemnda fant at nødvendighetsbegrunnelsen i personopplysningsloven § 8 litra d her kunne benyttes, og at samfunnets interesser klart oversteg ulempene for den enkelte i dette tilfellet, jfr personopplysningsloven § 9 litra h. Saken ble sendt tilbake til Datatilsynet, som har kompetanse etter personopplysningsloven § 33 til å gi konsesjon.

Spørsmål om Tuberkuloseregisteret regelmessig skal påføres opplysninger fra UDI for å sikre kvaliteten på opplysningene. Tuberkuloseregisteret er et sentralt register opprettet i medhold av lov. Personvernnemnda anser at vurderingen om innhenting av opplysninger må foretas i henhold til denne loven, og at det er et prinsipielt spørsmål som Helsedepartementet må vurdere, og eventuelt hjemle ved endringer i forskriften for registeret. Datatilsynets vedtak opprettholdt.

Spørsmål om konsernkunderegister skal kunne inneholder opplysninger om produkttype. Datatilsynet tillater at registeret inneholder opplysninger om produktkategori (betalingsformidling, spare- og innskuddsprodukter, lån og kredittgivning), men ikke produkttype (f eks at lånet er et fastrente lån). Personvernnemnda peker på at en endring i gjeldende praksis vil ha store praktiske konsekvenser, ettersom registrene da må endres. Spørsmålet vil bli lovregulert på grunnlag av NOU 2001:23 (Finansforetakenes virksomhet), og lovproposisjon ventes i løpet av våren 2004. På denne bakgrunn omgjør Personvernnemnda Datatilsynets vedtak og tillater inntil videre fortsatt registrering av produkttype i konsernkunderegisteret.

I forbindelse med boligadresseringsprosjektet innførte Statens kartverk et attributt i registeret over grunneiendom, adresse og bygning (GAB) kalt ”boligtype”. Dette ble innført fordi et annet attributt i registeret, ”bygningstype”, i sin definisjon anga hvor mange boliger bygningen hadde. Særlig for boliger oppført før 1983 var det en viss inkonsistens mellom denne definisjonen og det antall boliger som faktisk fantes i bygningen. Boligadresseringsprosjektet hadde bl a som formål å tildele en unik adresse til hver bolig, og det var derfor nødvendig at GAB reflekterte det antall boliger som bygningen faktisk inneholdt. Av praktiske og tekniske årsaker, innførte derfor Statens kartverk et nytt attributt i GAB (uten samtidig å endre GAB-forskriften tilsvarende). Stavanger kommune utnyttet disse opplysningene ved samkjøring med andre registre for å identifisere ulovlige boliger. Personvernnemnda finner at opplysningene avgitt til boligadresseprosjektet med formål å utarbeide statistikk og forbedre kvaliteten på enkelte registre, bl a GAB, ikke kan benyttes til slike kontrollformål, jfr personopplysningsloven § 11. 1.ledd litra c. Datatilsynets vedtak om å forby slik bruk av opplysningene, opprettholdes.

Personvernnemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering at hvis man baserte et sentral låneregister på samtykke av de registrerte, ville registeret knapt møte kravet til datakvalitet i personregisterloven § 11, 1.ledd litra d og e. Personvernnemnda mente at å gjøre samtykke til en forutsetning for å få lån, ville gjøre at samtykket ikke ville møtet kravet i personregisterloven § 2 nr 7 om bl a frivillighet. Personvernnemnda antok at etablering av et slikt sentralt register vanskelig kan etableres uten hjemmel i lov.

PVN finner det ikke nødvendig for identifikasjon av spillere å benytte fødselsnummer. Datatilsynets vedtak opprettholdes.

Fjernsynsovervåkning av bar vil lett kunne bli ansett som krenkende i forhold til gjestenes ønske om diskresjon. Det nødvendige sikkerhetsbehov skulle være ivaretatt ved at baren er betjent. Monitorering av svømmebasseng/treningsrom ble funnet akseptabelt, men ikke opptak. Klagen ble derfor ikke tatt til følge.

PVN slutter seg til Datatilsynets lovforståelse og vurdering om at det er rett til fullt innsyn i bankens datamaskinbaserte registre. Datatilsynets vedtak opprettholdt.

Avslag på søknad om dispensasjon om forlenget lagring av billedopptak - A-møbler AS. Spørsmål om lagring av videoopptak ved kasse med sikte på sikring av bevis ved misbruk av kredittkort mv. Avslaget opprettholdt.