Personvernnemnda drøfter spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for registrering av inkassopplysninger. Her deler nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet anser at en fordring først kan tillates registrert når det er tatt rettslige skritt for inndrivning av fordringen, og slutter seg slik til det syn som ligger til grunn for Datatilsynets vedtak.

Når det gjelder slettefrist for fordringer som er gjort opp, anser Personvernnemnda at de skal slettes straks de er gjort opp, og opprettholder også her Datatilsynets vedtak.

Når det gjelder behandling av personopplysninger ved beregning av nyetablerte foretak i tiden frem til første regnskap er offentlig tilgjengelig, gir Personvernnemnda klager medhold i at man skal kunne basere rangeringen på kredittverdigheten på opplysninger om de nøkkelpersoner som står bak foretaket.

Når det gjelder frist for sletting av opplysninger om misligholdte fordringer når foreldelsen avbrytes ved at det tas rettslig skritt, gis klager medhold på ett punkt, nemlig at det ikke innføres noen beløpsgrense. Dermed tillates registrering av fordringer som ikke kan resultere i tvangsforretninger registrert for nye fire år når det treffes nye rettslige skritt innenfor den første fireårsfristen.

Klager har på grunnlag av en konsesjon fra 1983 fulgt en gruppe på 470 personer som alle var innlagt for selvpåførte skader. Ved en ny konsesjon fra 1997 ble det tillatt kobling til Dødsårsaksregistret. Datatilsynet fant at det samtykke som i sin tid ble innhentet, ikke oppfylte krav til informert samtykke i personopplysningsloven § 2 nr 7. Klager fremmet søknad om ny konsesjon etter utløpet av overgangsordningen i personopplysningsloven. På denne bakgrunn unnlot Datatilsynet å behandle søknaden, men uttalte seg likevel om realiteten. Personvernnemnda valgte å behandle klagen som søknad om ny konsesjon, og fant at prosjektet kan bygge på nødvendighetsbegrunnelsen i personopplysningsloven § 8 litra d, og at betingelsene i personopplysningsloven § 9, 1.ledd litra h var tilfredsstilt. Etter dette ble klagen tatt til følge. Uttalelse om at opplysninger om avdøde personer faller utenfor lovens område.

Posten har et register over de fleste privatpersoner boende i Norge (PMS). Posten ønsker å leie ut adresselister fra dette registeret. Det ble foreslått tiltak, særlig et eget reservasjonsregister, for å dempe ulempene for den registrertes personvern. Personvernnemnda fant at taushetspliktbestemmelsen i postloven § 13 ikke var til hinder for slik gjenbruk. Nemnda fant imidlertid at gjenbruk ikke kunne hjemles i personopplysningsloven § 11, 1. ledd litra c fordi formålet ved utleie av adresselistene var uforenlig med registrering av opplysningene for formidling av postsendinger. Slikt gjenbruk krevde derfor samtykke. Personvernnemnda tolket personopplysningsloven slik at det i en slik situasjon ikke skal legges strengere krav til gjenbruk enn til første gangs bruk, og vurderte derfor om bruken kunne hjemles i personopplysningsloven § 8 litra f. Personvernnemnda kom til at den forretningsmessige interessen til Posten var berettiget etter denne bestemmelsen, men fant under henvisning til forarbeidene at denne forretningsmessige interessen ikke kunne veie tyngre enn den registrertes interesse i privatlivets fred og personvern.

Etter Alexander Kielland-ulykken i 1980 ble det 1984-85 gjennomført en undersøkelse blant de overlevende basert på muntlig samtykke fra de overlevende og skriftlig samtykke fra en kontrollgruppe. Det er flere ganger søkt om konsesjon for videre lagring med sikte på en oppfølgningsundersøkelse, den siste konsesjonen (gitt etter personregisterloven) utløp 2002. Ny søknad ble fremmet januar 2004. Datatilsynet ga delvis avslag, og krevde innhenting av skriftlig samtykke fra de registrerte innen 1.6.2004. Klager ønsket først å innhente samtykke i forbindelse med igangsettelse av oppfølgingsstudien, og lagring for et lengre tidsrom. Personvernnemnda ga klager tillatelse til fortsatt lagring inntil vedtak i nemnda forelå. Klagen ble tatt til følge. Personvernnemnda tillater lagring inntil seks måneder fra vedtakets dato. Før oppfølgingsprosjektet blir igangsatt, må tilfredsstillende samtykke innhentes. Personvernnemnda fant at nødvendighetsbegrunnelsen i personopplysningsloven § 8 litra d her kunne benyttes, og at samfunnets interesser klart oversteg ulempene for den enkelte i dette tilfellet, jfr personopplysningsloven § 9 litra h. Saken ble sendt tilbake til Datatilsynet, som har kompetanse etter personopplysningsloven § 33 til å gi konsesjon.

Saken gjelder en klage fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) i forbindelse med en oppfølgingsstudie om kreft og lungesykdommer blant ansatte i norsk silisiumkarbidindustri. Hovedspørsmålet er hvorvidt det skal kreves informert samtykke for å tillate oppfølgingsstudien, eller om denne kan baseres på en av nødvendighetsbegrunnelsene, jfr personopplysningsloven § 11 jfr §§ 8 og 9. Med utgangspunkt i personopplysningsloven § 11, peker Personvernnemnda på at for sensitive opplysninger må både betingelsene i personopplysningsloven § 8 og § 9 være oppfylt. Av de tre alternative begrunnelsene i personopplysningsloven § 8 slutter Personvernnemnda seg til Datatilsynets tolkning av loven, som gir samtykke prioritet. Men Personvernnemnda tolker loven slik at hvis det foreligger tilstrekkelig begrunnelse for å avvike fra hovedregelen, kan dette gjøres. En slik begrunnelse finner Personvernnemnda i den konkrete saken i hensynet til undersøkelsens kvalitet. Når personopplysningsloven § 8 er tilfredsstilt, må man så bestemme om også vilkårene etter personopplysningsloven § 9 er til stede. Personvernnemnda foretar en konkret vurdering av saken, og finner at i dette tilfellet vil samfunnets interesse i at behandlingen finner sted klart overstiger ulempene den kan medføre for den enkelte, jfr 9, 1.ledd litra h. Etter dette blir klagen å ta til følge.

Spørsmål om Tuberkuloseregisteret regelmessig skal påføres opplysninger fra UDI for å sikre kvaliteten på opplysningene. Tuberkuloseregisteret er et sentralt register opprettet i medhold av lov. Personvernnemnda anser at vurderingen om innhenting av opplysninger må foretas i henhold til denne loven, og at det er et prinsipielt spørsmål som Helsedepartementet må vurdere, og eventuelt hjemle ved endringer i forskriften for registeret. Datatilsynets vedtak opprettholdt.

Norsk Rikstoto ønsket å bruke fødselsnummer for identifikasjon av spillere. Etter personopplysningsloven § 12 kan fødselsnummer bare brukes ”når det er saklig behov for sikker identifisering og metoden er nødvendig for å oppnå slik identifisering” I likhet med Datatilsynet fant Personvernnemnda at det forelå saklig grunn for sikker identifisering, men – også i likhet med Datatilsynet – at det den metoden som ble benyttet ikke ga sikker identifisering. Jf klagesak 07/2002. Klagen ble ikke tatt til følge.

Spørsmål om konsernkunderegister skal kunne inneholder opplysninger om produkttype. Datatilsynet tillater at registeret inneholder opplysninger om produktkategori (betalingsformidling, spare- og innskuddsprodukter, lån og kredittgivning), men ikke produkttype (f eks at lånet er et fastrente lån). Personvernnemnda peker på at en endring i gjeldende praksis vil ha store praktiske konsekvenser, ettersom registrene da må endres. Spørsmålet vil bli lovregulert på grunnlag av NOU 2001:23 (Finansforetakenes virksomhet), og lovproposisjon ventes i løpet av våren 2004. På denne bakgrunn omgjør Personvernnemnda Datatilsynets vedtak og tillater inntil videre fortsatt registrering av produkttype i konsernkunderegisteret.

Klager ønsket slettet opplysninger om seg selv i en journal ført i forbindelse med en barnevernjournal. Klager var ikke selv part i saken, men opptrådte av og til på vegne av parten, som var klagers barn. Selve barnevernsaken gjaldt klagers barnebarn. Journalen var omfattende (nær 400 dokumenter) og klager påpekte en rekke opplysninger som ble hevdet å være uriktige, f eks hvordan klagers adferd ble oppfattet på møter, tidspunkter for møter og telefoner mv. Personvernnemnda manglet grunnlag for å vurdere hva som var uriktige opplysninger, og gjennomføringen av sletting ved overstrykning i papirdokumenter ville være praktisk vanskelig. Dokumentene var også relevante i en barnevernssak som på vedtakstidspunktet ikke var avsluttet, jf personopplysningsloven § 27, 2 ledd. Personvernnemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om at klagers anførsler skulle supplere journalen, slik at vedkommende som ser journalen, vil kunne gjøre seg kjent med klagers fremstilling. Nemnda presiserte vedtaket dit hen at to brev til Nemnda med kommentarer også skulle supplere journalen, forutsatt at klager samtykket i dette.