Etter en bekymringsmelding åpnet barneverntjenesten undersøkelsessak, innhentet opplysninger om barnas mor fra DPS uten samtykke fra henne og traff et akuttvedtak om å plassere barna midlertidig utenfor hjemmet med samtykke fra foreldrene. I vedtaket, der foreldrenes personnummer framkommer, gjengis blant annet barnas beskrivelser av voldshendelser i hjemmet. Barneverntjenesten utleverte vedtaket til beredskapshjemmet. Foreldrene klaget på barneverntjenestens behandling av deres personopplysninger. Nemnda kom til at barneverntjenesten hadde behandlingsgrunnlag for utleveringen av opplysningene i vedtaket (med unntak av personnummeret) til beredskapshjemmet i artikkel 6 nr. 1 bokstav e, sammenholdt med barnevernloven og forvaltningslovens regler om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett. Datatilsynets avgjørelse om ikke å ilegge noen reaksjon for ulovlig utlevering av personnummeret var ikke en avgjørelse som kunne påklages, jf. PVN-2020-07. Videre hadde barneverntjenesten behandlingsgrunnlag for å innhente helseopplysninger uten samtykke i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav b, jf. barnevernloven § 4-3 og § 6-4. Foreldrenes krav om at opplysningene i barnevernssaken skulle slettes førte ikke fram. Kommunen kunne ikke pålegges å slette disse opplysningene. Det følger både av personvernforordningen § 17 nr. 3 bokstav b (rettslig forpliktelse), jf. arkivlova § 9 bokstav d, og av personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav d (arkivformål i allmennhetens interesse).

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets vedtak 18. november 2019 der tilsynet avslo anmodningen om bistand til sletting av søketreff i søkemotoren Google. Søketreffene A krevde slettet ledet hovedsakelig til flere avisartikler som omtalte en straffesak mot A i 2014 der han ble domfelt for flere straffbare forhold. A ble i samme dom dømt til å betale erstatning og ilagt kontaktforbud mot flere personer. Handlingene han ble domfelt for var knyttet til As rolle et turoperatørselskap hvor A var eier og daglig leder. Ett søketreff A krevde slettet leder til en avisartikkel fra 2003 som omtaler As erstatningssøksmål mot en avis. Nemnda tok utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 av 13. mai 2014, og G.C. & Others v CNIL C-136/17 av 24. september 2019. Det forbudet og de restriksjoner som følger av GDPR artikkel 10 må tolkes i lys av de særlige forhold som gjør seg gjeldende for søkemotortilbyderens behandling av personopplysninger. En anmodning om sletting av søketreff må avgjøres på grunnlag av en interesseavveining (en nødvendighetsvurdering) der hensynet til personvernet skal veies mot hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten. Den samme tilnærmingsmåten er kommet til uttrykk i personvernforordningen artikkel 17 som i nr. 3 anerkjenner en begrensning i retten til å få slettet personopplysninger av hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten, selv om behandlingen f.eks. mangler behandlingsgrunnlag. Etter en samlet vurdering kom en enstemmig nemnd til at hensynet til informasjons- og ytringsfriheten veier tyngst når det gjaldt de fleste søketreffene som omtalte dommen fra 2014 og at disse søketreffene ikke skulle slettes. A fikk derimot medhold i kravet om sletting av søketreffet som ledet til avisartikkelen fra 2003, da artikkelen er svært gammel og ikke gir informasjon av betydning utover det som følger av de øvrige søketreffene som Google fortsatt vil ha rett til å presentere i den strukturerte oversikten over informasjon som framkommer ved et navnesøk på A.

A og B sendte et høringssvar i en sak etter plan- og bygningsloven der de vedla et dokument med konfidensielle helseopplysninger om A. Setningen med de konfidensielle opplysningene var sladdet av A før innsendelse, men teksten var likevel synlig. Dokumentet ble publisert på kommunens offentlige saksliste, via kommunens nettsted. A kontaktet kommunen som umiddelbart fjernet dokumentet fra nettstedet. Personvernombudet sendte avviksmelding om hendelsen til Datatilsynet. A kontaktet også Datatilsynet og viste til kommunens brudd på personvernforordningen, samt fremsatte krav om erstatning. Datatilsynet avsluttet avvikssaken overfor kommunen uten å gi pålegg eller ilegge sanksjoner. Datatilsynet avsluttet også saken overfor A og B og viste til at saken var avsluttet overfor kommunen og at de iverksatte tiltakene var vurdert som tilstrekkelige. Datatilsynet orienterte om at et eventuelt erstatningskrav må fremmes for domstolene. A og B klaget til nemnda på Datatilsynets avgjørelse. Klagen ble avvist av Personvernnemnda. I likhet med Datatilsynet henviste nemnda til domstolene som rett instans for erstatningskravet. I tillegg kom Personvernnemnda til at Datatilsynets avgjørelse om å avslutte avvikssaken – etter å ha konstatert brudd – men uten å ilegge sanksjoner eller pålegg, ikke er et enkeltvedtak som kan påklages av A og B, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd. Valg av reaksjon er ikke en avgjørelse som retter seg mot A og B og er heller ikke bestemmende for deres rettigheter og plikter.

A søkte om kommunale helse- og omsorgstjenester som følge av psykiske plager. Kommunen utarbeidet journalnotater med vurderinger av As oppfølgingsbehov. A anmodet om sletting av flere opplysninger. Kommunen imøtekom delvis slettekravet, men avslo å slette notatene i to journaler fra 2014 og 2017 under henvisning til at det var arkivpliktig materiale. A fikk anledning til å supplere journalnotatetene slik at det framkommer hva hun mener er feil. Nemnda mente at kommunen med dette har ivaretatt sin plikt til dataminimering. Nemnda la til grunn at formålet med innsamling av opplysningene opprinnelig var knyttet til kommunens behandling av As søknad om kommunale helse- og omsorgstjenester og at formålet med fortsatt oppbevaring av opplysningene var begrunnet i arkivformål i allmennhetens interesse i tråd med bestemmelsene om arkivverdig materiale arkivlova. Slik viderebehandling er ikke uforenlig med det opprinnelige formålet, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Nemnda viste videre til Riksarkivarens forskrift hvor det er fastsatt hvilke sakstyper som ikke kan slettes, men skal bevares for ettertiden og ikke kasseres. Nemnda kunne derfor ikke pålegge kommunen å slette disse opplysningene, jf. personvernforordningen § 17 nr. 3 bokstav b, jf. arkivlova § 9 bokstav d, og personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav d. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

En barneskole sendte en bekymringsmelding til kommunens barne- og familietjeneste vedrørende eleven A. Opplysningene knyttet til bekymringsmeldingen ble lagret i As elevmappe i saksbehandlingssystemet ESA Sikker. Barneverntjenesten henla saken uten å iverksette tiltak. Foreldrene ba skolen om å slette alle opplysninger knyttet til bekymringsmeldingen fra elevmappen da A skulle over til ungdomsskolen. Kommunen avslo kravet om sletting, men sperret de aktuelle dokumentene slik at de ikke var tilgjengelige for ansatte. Nemnda tok ikke stilling til om det blant opplysningene som var krevd slettet også var opplysninger som er arkivpliktig etter arkivloven, jf. Riksarkivarens forskrift § 7-28. Nemnda kom til at unntaket for sletteplikt i personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav d uansett kom til anvendelse. Etter nemndas vurdering er fortsatt lagring av opplysningene i elevmappen nødvendig for arkivformål i allmennhetens interesse og sletting av opplysningene vil gjøre det umulig eller i alvorlig grad hindre at målene med nevnte behandling nås. Målene med fortsatt lagring av opplysningene er å sikre at opplysningene ikke blir kassert før rettslige og forvaltningsmessige dokumentasjonsbehov er bortfalt. Det foreligger tvingende berettigede grunner for fortsatt oppbevaring av de aktuelle opplysningene i kommunens arkiv, som går foran den registrertes interesser, rettigheter og friheter, jf. artikkel 21 nr. 1. Nemnda omgjorde Datatilsynets vedtak.

A mente hun hadde fått mangelfull informasjon fra Midt-Telemark Energi i forbindelse med innføringen av avanserte måle- og styringssystemer, omtalt som smarte strømmålere. Norske nettselskap ble pålagt å installere smarte strømmålere i alle målepunkt i sitt konsesjonsområde innen 1. januar 2019. A ba Datatilsynet om bistand til å få informasjon fra Midt-Telemark Energi AS i henhold til EUs personvernforordning. Tilsynet mente at A har fått slik informasjon som personvernforordningen pålegger virksomheten å gi ut, og avsluttet saken uten å gi pålegg eller foreta ytterligere undersøkelser. I likhet med tilsynet la nemnda til grunn at A har fått slik informasjon som personvernforordningen pålegger den behandlingsansvarlige å gi, jf. artiklene 12, 13 og 14. Nemnda mente at Datatilsynet har oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt og at tilsynets avslutning av saken uten ytterligere undersøkelser var forsvarlig og i tråd med loven.

Sak trukket.

As advokatbevilling ble tilbakekalt av Advokatbevillingsnemnden i 2011. Tilsynsrådet mottok meldinger om at A fortsatt drev advokatvirksomhet og publiserte i oktober 2018 et varsel dette på sin nettside. Nemnda la til grunn at Tilsynsrådets behandling av personopplysninger ikke er omfattet av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b, og at Tilsynsrådets behandling av personopplysninger om A har behandlingsgrunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. l bokstav e, jf. domstolloven § 225 og advokatforskriften § 1-3 og § 4-5. Nemnda la til grunn at de publiserte opplysningene er korrekte og nødvendig oppdaterte, og at publiseringen av varselet både er nødvendig og proporsjonalt for formålet. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets konklusjon om at det foreligger tvingende eller tungtveiende berettigede grunner for behandlingen som går foran den registrertes interesser, rettigheter og friheter, jf. personvernforordningen artikkel 17 nr. 1 bokstav c, jf. artikkel 21 nr. 1.

A og B klaget over to kameraer på naboens (Cs) eiendom som de mente overvåket dem. Tilsynet konkluderte med at kameraene ikke fanget opp klagernes eiendom og at personopplysningsloven ikke var brutt. Da nemnda fikk saken til behandling hadde C flyttet og det ene kameraet var fjernet. Nemnda la til grunn at C ikke lenger var å anse som part, jf. forvaltningsloven § 2 e, og at saken når det gjaldt C ikke lenger var aktuell. Nemnda kom til at saken kunne behandles uten at ny eier ble brakt inn som part i saken, fordi nemnda la til grunn at det ikke var sannsynliggjort brudd på personopplysningsloven forbundet med det gjenværende kameraet. Nemnda la til grunn at tilsynet hadde foretatt en forsvarlig behandling av saken. Nemnda var enig med tilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at det monterte kameraet fanget opp områder utenfor husets egen tomt og at behandlingen dermed var omfattet av unntaket for lovens virkeområde i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a. Nemnda opprettholdt tilsynets vedtak. Saken har tidligere vært behandlet av nemnda i PVN-2016-03.

Opplysningene var knyttet til en hendelse i mai 2009 hvor A ble gitt en skriftlig tilrettevisning av arbeidsgiver. Nemnda la til grunn at det aktuelle behandlingsgrunnlaget for lagringen er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Nemnda skal ikke vurdere grunnlaget for at tilrettevisningen opprinnelig ble gitt, men skal vurdere nødvendigheten av fortsatt lagring etter at den registrerte har protestert, jf. personvernforordningen artikkel 21 nr. 1. Nemnda la til grunn at det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at fortsatt lagring er nødvendig og at det i dette ligger at arbeidsgiver må påvise konkrete og reelle forhold som tilsier at det foreligger «tvingende berettigede grunner», jf. også PVN-2018-11. Alvorlighetsgraden av den aktuelle hendelsen som har resultert i tilrettevisningen er da av betydning for arbeidsgivers behov for fortsatt lagring. Det samme er tiden som har gått siden den aktuelle hendelsen fant sted, og om det har vært nye hendelser senere. Nemnda konkluderte med at det ikke forelå tvingende berettigede grunner for fortsatt lagring. Det var registrert én ny tilrettevisning etter den tilrettevisningen saken gjaldt, men den gjaldt et helt annet type forhold enn hendelsen i 2009, som hadde sammenheng med en stor personlig krise. Arbeidsgiver ble pålagt å slette alle personopplysninger fra As personalmappe knyttet til den aktuelle tilrettevisningen.

Vedtaket er unntatt offentlighet etter offentleglova § 13 og foreligger heller ikke i anonymisert form.