Personvernnemndas avgjørelse av 29. februar 2016 (Eva I E Jarbekk, Arve Føyen, Ørnulf Rasmussen, Nina Melsom, Marta Ebbing, Ann R Sætnan, Gisle Hannemyr)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage fra en privatperson på Datatilsynets avslag på privatpersonens krav om innsyn i dokumenter hos arbeidsgiver Tromsø kommune.
2 Saksgang og faktum
En privatperson mener personopplysningsloven gir henne rett til innsyn i nærmere bestemte dokumenter hos arbeidsgiver Tromsø kommune. Datatilsynet mener arbeidsgiver ikke har brutt personopplysningsloven ved ikke å gi innsyn.
Klager har arbeidet som lærer ved en skole i Tromsø kommune. På bakgrunn av opplevd mobbing og trakassering på arbeidsplassen samt påstand om ulovlig gjengjeldelse etter varsling ga Arbeidstilsynet pålegg til kommunen om:
- å avdekke og rette opp det som innvirker negativt på klagers psykiske helse og velferd, slik at hun får en forsvarlig arbeidssituasjon, samt
- å kartlegge om ledere ved skolen har tilstrekkelig kompetanse til konflikthåndtering, og iverksette eventuelle nødvendige tiltak.
Pålegget inneholdt også et krav om å benytte en ekstern sakkyndig som ledd i kartleggingen. Samspill og Harmoni ble valgt som sakkyndig tredjepart. I oppdraget til Samspill og Harmoni er det angitt at prosessen skal ha fokus på:
- å avdekke og rette opp i det som innvirker negativt på klagers arbeidssituasjon,
- ledelsens behandling av saken, samt
- å kartlegge og arbeide med arbeidsmiljøet på skolen.
Det ble gjennomført samtaler med ansatte og ledelsen under løfte om at samtalene skulle forbli konfidensielle. Det har også blitt avholdt gruppeintervjuer etter samme kjøreregler. Under samtalene har Samspill og Harmoni gjort notater, og referatene fra samtalene har vært underlagsmateriale for utarbeidelsen av sluttrapporten datert 25. april 2014.
Forutsetningen for Arbeidstilsynets pålegg var at klager skulle delta i prosessen. Klager deltok ikke fordi hun ikke hadde tillit til Samspill og Harmoni. Hennes side av saken har derfor ikke kommet klart frem, hvilket sakkyndig også har påpekt i sin rapport. Rapportens konklusjon var at det ikke har blitt påvist mobbing eller trakassering på arbeidsplassen. Arbeidstilsynet har lukket pålegget gjengitt over.
Klager krevde å få innsyn i samtalereferatene (underlagsmaterialet) under henvisning til at kartleggingen som ble gjennomført handlet om henne og hennes arbeidssituasjon og at referatene derfor sannsynligvis inneholder påstander, vurderinger og opplysninger om henne. Tromsø kommune har avslått å gi innsyn i samtalereferatene.
Klager ved sin advokat sendte epost til Datatilsynet den 29.4.2014 hvor hun ba om Datatilsynets uttalelse.
I den påfølgende epostkorrespondansen ga Datatilsynet uttalelse. Det ble blant annet fremholdt at utgangspunktet er innsynsrett, men at i en sak som denne kunne unntak etter personopplysningsloven § 23 bokstav f være aktuelt ettersom man også må ta med i betraktningen interessene til andre personer.
Klagers advokat sendte brev til Datatilsynet den 30.5.2014. Brevet inneholdt en anmodning om uttalelse samt et krav om at brevet skulle «registreres som en klage på avslag på innsyn i personopplysninger».
Etter noe mer korrespondanse med klagers advokat, skrev Datatilsynet til Tromsø kommune den 10.9.2014 og ba om en redegjørelse for hvilke opplysninger om klager som finnes i datamaterialet som rapporten bygger på, samt hvilke hensyn som tilsier at innsyn ikke bør gis.
Tromsø kommune har i sin redegjørelse av 22.9.2014 forklart at det ikke foreligger noen sammendrag eller oversikt over hva som har blitt sagt i samtalene, ut over selve referatene og den rapporten som partene har fått utlevert etter endt oppdrag. Kommunen skriver videre at det er avtalt med Samspill og Harmoni at referater fra samtaler med medarbeidere ikke skal deles med andre enn samtaleparten uten dennes samtykke. Kommunen selv sitter ikke på referatene.
I brev av 16.10.2014 foretok Datatilsynet en nærmere vurdering av saken. Tilsynet kom til at Tromsø kommune hadde grunn til å gjøre unntak fra innsynsretten etter lovens § 23 bokstav f). På bakgrunn av dette fant Datatilsynet da ikke grunnlag for å forfølge saken videre med tanke på et eventuelt pålegg overfor kommunen, og saken ble avsluttet.
Dette ble påklaget av klagers advokat i epost av 30.10.2014, som ble nærmere utdypet i brev av 20.11.2014.
Saken ble oversendt Personvernnemnda 19.3.2015, som mottok saken 9.4.2015. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 10.4.2015, med frist til uttalelse innen 4.5.2015. Klager kommenterte saken i epost av 4.11.2015 med vedlegg.
3 Klagers anførsler
Klager ønsker innsyn i alle samtalereferatene i sin helhet på bakgrunn av retten til innsyn i personopplysningsloven§ 18. Hun anfører at den prosessen som har vært gjennomført må betegnes som «granskning», og at dette medfører en absolutt rett til innsyn og kontradiksjon. Klager viser til Advokatforeningens retningslinjer for granskning, som slår fast at «den berørte bør på anmodning gjøres kjent med granskningsutvalgets opplysninger av betydning for vedkommende, så fremt dette kan skje uten skade for undersøkelsen eller for tredjepart», jf. punkt 6.3 i retningslinjene.
Klager mener på denne bakgrunn at hun må få innsyn i samtale referatene. Hun ønsker å imøtegå de påstander og anklager som skal ha blitt fremsatt i samtalene mellom de ansatte og Samspill og Harmoni, slik at konklusjonen i rapporten ikke blir stående uimotsagt.
Klager anfører også at forvaltningslovens regler om partsinnsyn må gi rett til innsyn i samtalereferatene, med henvisning til Personvernnemndas avgjørelse i PVN-2012-13.
4 Datatilsynets vurdering
4.1 Innsynsretten etter personopplysningsloven
Klager mener hun etter personopplysningsloven har rett til innsyn i samtlige underliggende samtalereferater. Dette er underlagsmateriale for den sakkyndiges arbeid.
Datatilsynet har foretatt en vurdering av spørsmålet etter personopplysningsloven § 18, som er hovedregelen om rett til innsyn, og § 23, som regulerer adgangen den behandlingsansvarlige har til å gjøre unntak. Etter vårt syn har den behandlingsansvarlige rettslig adgang til å gjøre unntak.
Sakens kjerne er om klageren har rett på innsyn i samtlige samtalereferater i medhold av personopplysningsloven. Dette kan også formuleres som et spørsmål om arbeidsgiver har brutt personopplysningsloven ved ikke å gi innsyn. Det er først hvis det foreligger et lovbrudd at det i det hele tatt kunne være aktuelt å fatte pålegg, se personopplysningsloven § 46 siste ledd som gir Datatilsynet adgang til å gi pålegg der hvor personopplysninger blir behandlet i strid med personopplysningslovens bestemmelser.
Etter tilsynets vurdering er det springende punktet i saken hvilken vekt man skal legge på at samtalene med den sakkyndige skulle være konfidensielle. Bakteppet her er de kjøreregler som ble etablert for gjennomføringen av undersøkelsene. Det kan sikkert diskuteres hva som ville være den beste fremgangsmåten for undersøkelsene, men Datatilsynet finner det i hvert fall vanskelig å si at det var uforsvarlig å legge opp løpet slik det ble gjort. Etter tilsynets mening er det opplagt krevende å skulle håndtere et såpass vanskelig saksforhold som i denne saken, og det må være rom for å velge ulike løsninger. Når det først ble bestemt en prosess med at samtalene og samtalereferatene skulle være konfidensielle, mener tilsynet at man i hvert fall står i en situasjon hvor åpenbare og grunnleggende interesser tilsier at man kan nekte innsyn etter personopplysningsloven, jf. personopplysningsloven§ 23 bokstav f.
Det er tale om kryssende hensyn, hvor man også må ta i betraktning hensynet til alle de som har tatt del i prosessen i den tro at kjørereglene ville bli overholdt. Den berettigede interessen som ligger her har også krav på beskyttelse. Det er denne interessen som er legitimt å legge vekt på etter § 23 f.
I den avveiningen av hensyn som må gjøres, kan ikke Datatilsynet se at arbeidsgiver har brutt personopplysningsloven ved ikke å gi innsyn i samtalereferatene.
Klageren har særlig fremhevet at vi står overfor granskning og at hensynet til kontradiksjon er ufravikelig. Etter tilsynets syn har det ingen rettslig betydning hva man kaller den prosessen som ble gjennomført. Det er heller ikke slik at hensynet til kontradiksjon trumfer alle andre hensyn. Kontradiksjonsprinsippet er relativt. Til illustrasjon kan vises til Høyesteretts avgjørelse i Rt-2014-773. Etter en gjennomført granskning ble en person i virksomheten avskjediget blant annet som følge av resultatet av granskningen. Den avskjedigede krevde hele granskningsrapporten fremlagt. Høyesterett kom til at den avskjedigede ikke hadde krav på å få fremlagt rapporten. Det avgjørende her var at granskning var gjennomført av advokat, og at advokatens taushetsplikt og hensynet til fortroligheten mellom advokat og klient dermed forhindret fullt innsyn. At innsyn ikke ble gitt, er imidlertid ikke det samme som at enhver form for kontradiksjonsrett ble satt til side.
Etter tilsynets oppfatning er ikke klagers henvisning til Advokatforeningens retningslinjer for granskning helt treffende på forholdet i nærværende sak. Dessuten sier retningslinjene at de berørte i en granskning bør gjøres kjent med opplysninger av betydning for vedkommende, så fremt det kan skje uten skade for undersøkelsene og for tredjepart. Poenget er at prosessen må legges opp slik at de berørte har rimelig mulighet til å ivareta sine interesser. Hvordan dette gjøres i praksis, kan variere.
Etter tilsynets mening er personopplysningsloven ikke brutt. Dersom nemnda kommer til at personopplysningsloven er brutt, bør nemnda også vurdere om det skal fattes pålegg overfor kommunen, jf. personopplysningsloven § 46 siste ledd. Dersom nemnda mener at det skal gripes inn med vedtak overfor arbeidsgiver, bør nemnda fatte vedtaket. Beslutning om det skal fattes vedtak er i et slikt tilfelle tatt av nemnda, som da også bør fatte vedtaket.
4.2 Innsynsrett etter forvaltningsloven og Datatilsynets/Personvernnemndas kompetanse
Med hensyn til klagers anførsel om at det uansett er innsynsrett etter forvaltningsloven, så har ikke Datatilsynet vurdert dette særskilt i forbindelse med behandlingen av saken. Datatilsynet er ikke rett klageorgan over manglende partsinnsyn etter forvaltningsloven. Da må det klages til overordnet organ.
Tilsynet har uansett vanskelig for å se at klager har rett på partsinnsyn etter forvaltningsloven. Vi står her overfor en arbeidsgiver og arbeidstaker relasjon. Selv om arbeidsgiver er et offentlig organ, kommer ikke forvaltningsloven til anvendelse i alle sammenhenger, se Ot prp nr 27 (1968-1969) side 9 flg. Det er ikke i rollen som forvaltningsorgan en offentlig arbeidsgiver nødvendigvis opptrer overfor sine ansatte. Tilsynet har vanskelig for å se at den type undersøkelse av arbeidsmiljøet vi her står overfor er et utslag av forvaltningsvirksomhet, jf forvaltningsloven § l om virkeområde. Visse beslutninger i arbeidsforholdet er å betrakte som enkeltvedtak, se lovens § 2 annet ledd, men det er ikke tale om slik beslutning her. Reglene om partsinnsyn i forvaltningsloven står dessuten i kapittelet om saksforberedelse ved enkeltvedtak. Den sakkyndiges arbeid dreide seg ikke om forberedelse til enkeltvedtak.
Under enhver omstendighet har tilsynet vanskelig for å se at Datatilsynet eller Personvernnemnda har kompetanse til å pålegge kommunen å gi innsyn etter forvaltningsloven. Riktignok gjorde nemnda dette i PVN-2012-13, men kompetansespørsmålet ble ikke her drøftet. Datatilsynets hjemmelsgrunnlag for å utøve myndighet der det ikke er gitt innsyn, er personopplysningsloven § 46. Tilsynet gjør oppmerksom på at § 42 tredje ledd ikke i seg selv gir hjemmel for å utøve myndighet. Dette følger uttrykkelig av lovens forarbeider NOU 1997:19 side 158: «Bestemmelsen er ikke i seg selv hjemmel for utøvelse av offentlig myndighet, men gir en oversikt over de funksjoner tilsynet er tillagt.»
Etter personopplysningsloven § 46 siste ledd er kompetansen til å gripe inn betinget av at det foreligger brudd på personopplysningsloven eller bestemmelser gitt i medhold av personopplysningsloven (personopplysningsforskriften). Det er først hvis det foreligger brudd på plikten til å gi innsyn etter personopplysningsloven at Datatilsynet har myndighet til å gripe inn. Selv om det ikke foreligger rett til innsyn etter personopplysningsloven, vil eventuell rett til innsyn etter forvaltningsloven være i behold. Om det er rett til innsyn etter forvaltningsloven, er det imidlertid ikke Datatilsynet som avgjør, og Datatilsynet har ikke myndighet til å pålegge et forvaltningsorgan å gi innsyn etter forvaltningsloven.
4.3 Foreligger det klagerett og hva er gjenstand for klagebehandling?
Datatilsynet har lagt til grunn at klager har klagerett. Når tilsynet likevel finner grunn til å problematisere klageretten, henger det sammen med et behov for å trekke opp klarere grenser i praksis for hva det kan klages over. Dette er et spørsmål av stor betydning utover denne saken, hvor det er påkrevd med en mer prinsipiell avklaring og tilnærming. Tilsynet mener dog at nemnda bør behandle realiteten i klagen, uavhengig av standpunkt til klagerett.
4.3.1 Personopplysningslovens regler om klagebehandling - § 42 fjerde ledd og § 43 første ledd
I personopplysningsloven § 42 fjerde ledd er det angitt hvilke avgjørelser det foreligger klagerett på. Bestemmelsen (den her relevante del) lyder:
Avgjørelser som Datatilsynet fatter i medhold av § 9, § 12, § 27, § 28, § 30, § 33, § 34, § 35, § 44, § 46, og § 47 kan påklages til Personvernnemnda.
I personopplysningsloven § 43 er Personvernnemndas oppgaver angitt nærmere. Det følger av bestemmelsen at:
Personvernnemnda avgjør klager over Datatilsynets avgjørelser, jf § 42 fjerde ledd.
De nevnte bestemmelsene regulerer etter sin ordlyd to forhold – nemlig hva det kan klages på og Personvernnemndas kompetanse som klageorgan. Disse henger naturlig nok sammen. Foreligger det ikke en avgjørelse i saken som er gjenstand for klagerett, faller det utenfor Personvernnemndas oppgave å ta saken til behandling.
Lovens forhistorie kaster lys over betydningen av disse lovbestemmelsene. I utkastet til personopplysningsloven NOU 1997:19 ble det ikke foreslått egne regler for hva som kunne påklages. I stedet la lovforslaget opp til at man kun skulle følge forvaltningslovens bestemmelser om klage.
Departementet fant det imidlertid nødvendig med en mer presis regulering av hvilke avgjørelser som skal kunne klages inn for Personvernnemnda, jf Ot. prp. nr. 92 (1998-99) side 132. Bakgrunnen for dette var at dette var at man ønsket å unngå uklarhet om Datatilsynets avgjørelse er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, hvilket er en betingelse for at det foreligger klagerett. I forarbeidene nevnt over uttaler departementet:
Departementet har på denne bakgrunn funnet det hensiktsmessig med en regel som uttrykkelig fastslår hvilke avgjørelser som skal kunne klages inn for Personvernnemnda.
Forslaget ble fulgt opp av Stortinget og vedtatt.
Det er i forlengelsen av dette grunn til å merke seg at § 42 fjerde viser til helt konkrete lovbestemmelser. Det er nemlig de bestemmelsene i loven som gir Datatilsynet kompetanse til å bestemme, altså til å treffe avgjørelser som har bestemmende virkning. For eksempel § 46, hvoretter Datatilsynet kan gi pålegg ved lovbrudd, eller § 9 siste ledd, hvoretter Datatilsynet kan bestemme at sensitive personopplysninger kan behandles isærskilte tilfeller selv om lovens vilkår for slik behandling ikke er oppfylt.
Utgangspunktet må etter dette være klart. Etter personopplysningsloven § 42 fjerde ledd er klageretten betinget av at Datatilsynet faktisk har fattet en avgjørelse etter en av de bestemmelsene det er vist til. Da foreligger det nemlig en avgjørelse som er direkte bestemmende – altså en avgjørelse som noen må rette seg etter.
Samtidig må det være klart at § 42 fjerde ledd ikke er helt uttømmende med hensyn til hva som kan være gjenstand for klage. Bestemmelsen regulerer etter sin ordlyd bare hvilke avgjørelser som Datatilsynet fatter i medhold av personopplysningsloven, som det kan klages over. Datatilsynet har imidlertid etter personopplysningsforskriften en viss adgang til å treffe bestemmende avgjørelser – se for eksempel § 2-2 hvoretter Datatilsynet kan gi nærmere bestemte pålegg. Det følger derfor at personopplysningsforskriften § 10-1 at:
Personvernnemnda behandler klager over Datatilsynets avgjørelser som nevnt i personopplysningsloven§ 42 fjerde ledd og klager over Datatilsynets enkeltvedtak i forskriften her.
Det er også rimelig klart at det ikke har vært meningen å begrense retten til klage over særskilte avgjørelser som det etter forvaltningsloven foreligger klagerett på. For eksempel vil Datatilsynets avgjørelser om avvisning, jf forvaltningsloven § 2 tredje ledd, sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 eller partsinnsyn etter forvaltningsloven§ 21, være gjenstand for klagerett, selv om det da ikke foreligger avgjørelse etter de bestemmelser det er vist til i personopplysningsloven § 42 fjerde ledd. Personvernnemnda er også rett klageorgan i slike saker.
4.3.2 Utvidet klageadgang – klage på at Datatilsynet ikke har fattet vedtak?
I denne saken foreligger det ikke en avgjørelse etter noen av de aktuelle bestemmelser, jf personopplysningsloven § 42 fjerde ledd. Mer presist så har ikke behandlingen av denne saken ledet til en avgjørelse etter personopplysningsloven § 46 siste ledd – altså et pålegg til kommunen om å gi innsyn. Datatilsynet har, på anmodning fra klager, foretatt en vurdering av retten til innsyn etter personopplysningsloven. Datatilsynets vurdering av §§ 18 og 23 er imidlertid ikke i seg selv bestemmende i rettslig forstand for verken klager eller arbeidsgiver. Det er personopplysningsloven§§ 18 og 23 som bestemmer rekkevidden av innsynsretten og ikke Datatilsynet. Dersom klager anlegger sak for domstolene for å få innsyn etter personopplysningsloven – dette er taktisk et rettskrav som kan forfølges for domstolene på lik linje med andre rettskrav – vil tilsynets vurdering ikke ha noen bindende virkning. Domstolen vil avgjøre saken uavhengig av Datatilsynets standpunkt. Poenget er at Datatilsynets vurdering av saken er ikke ensbetydende med en frifinnelse for arbeidsgiver, slik utfallet kunne blitt ved domstolsbehandling. Det er rett og slett en vurdering som partene i konflikten kan forholde seg til som de vil.
Etter Datatilsynets syn må det være klart at en vurdering av § 18 og § 23 i seg selv ikke kan være gjenstand for klagerett. Datatilsynets tolker og anvender de fleste av lovens bestemmelser hele tiden. Tilsynet mottar mange tusen henvendelser hvert år, og gir daglig synspunkt på ulike spørsmål som reguleres av personopplysningsloven. Det er imidlertid ikke personopplysningslovens system, eller i samsvar med alminnelig forvaltningsrett, at hver gang noen er uenige med en vurdering, så har de rett til å klage til Personvernnemnda – altså rett til en annenhåndsvurdering.
Spørsmålet er om det likevel kan oppstilles en rett til klagebehandling. Etter vårt syn blir dette et spørsmål om det er klagerett på såkalt ikke-inngrep eller negativt vedtak. Saken må i så fall betraktes på følgende måte: Klager mener hun etter personopplysningsloven har rett til å få innsyn i de underliggende samtalereferatene. Hun har henvendt seg til Datatilsynet med et ønske om at Datatilsynet griper inn overfor kommunen med et pålegg om å gi innsyn. Utfallet av saken ble at Datatilsynet ikke fattet vedtak slik klager ønsker. Kan hun klage på dette?
Det tradisjonelle utgangspunktet er at ikke-inngrep ikke er et vedtak i forvaltningslovens forstand – det er ikke bestemmende for rettigheter og plikter. Etter tilsynets oppfatning må dette fremdeles betraktes som det klare rettslige utgangspunktet.
Dette standpunktet er blitt problematisert, særlig i juridisk teori. Erik Boe har for eksempel i sin artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap 1999 side 5-76 argumentert for at unnlatte inngrep etter omstendighetene bør anses som enkeltvedtak med klagerett.
Datatilsynet kan imidlertid ikke se at argumentene fra juridisk teori har satt store fotavtrykk i andre og mer tungtveiende rettskilder. Det har ikke ført til endringer eller tydeliggjøring i forvaltningsloven og Sivilombudsmannen – som Erik Boe kritiserer i sin artikkel – har ikke endret sitt syn vesentlig.
Andre rettskilder underbygger også at det tradisjonelle syn på hva et enkeltvedtak er, står sterkt. Fra rettspraksis er Rt 2011 s 1433 av interesse. Saken gjaldt NAVs pålegg til en lege om utlevering av flere pasienters journalopplysninger. Pålegget ble gitt i forbindelse med en kontroll av legens virksomhet. En av de berørte pasientene klagde på pålegget, men NAV avviste klagen under henvisning til at han ikke var part og at det heller ikke forelå en avgjørelse som var bestemmende for pasientens rettigheter.
Pasienten henvendte seg til Sivilombudsmannen som mente pålegget måtte anses som et enkeltvedtak i relasjon til pasienten ettersom det var bestemmende for pasientens rettigheter, nærmere bestemt retten til et vern mot spredning av opplysninger. Ut fra rettssikkerhetshensyn for pasienten mente Sivilombudsmannen det måtte foreligge klagerett.
Pasienten anla deretter søksmål mot staten med krav om opphevelse av vedtaket om å avvise hans klage. Pasienten nådde frem med sitt søksmål i tingretten og lagmannsretten, men Høyesterett kom til at det ikke forelå et vedtak i forvaltningslovens forstand og dermed ingen klagerett.
Også Høyesterett åpnet for at det unntaksvis kan være grunnlag for å betrakte prosessledende avgjørelser som enkeltvedtak. Etter en relativt bred drøftelse falt imidlertid Høyesterett ned på at pålegget ikke kunne sies å være bestemmende for pasientens rettigheter i den forstand begrepet benyttes i forvaltningsloven § 2. En del av begrunnelsen var følgende (avsnitt 53):
De avgjørelsene som offentlig administrasjon treffer, spenner over et meget vidt register. Hensynet til forutberegnelighet og praktikabilitet tilsier derfor at man tilstreber å dele de forskjellige avgjørelsene i grupper som relativt enkelt lar seg holde fra hverandre, fremfor å vurdere fra sak til sak om forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak kommer til anvendelse. Etter min mening taler derfor også rettstekniske hensyn for ikke å betrakte utleveringspålegget som et enkeltvedtak, jf Ot prp nr 27 (1969-1969) side 10.
Avgjørelsen viser at Høyesterett – i motsetning til Sivilombudsmannen og de øvrige rettsinstanser – var mer avvisende til å strekke tolkning av vedtaksbegrepet nettopp fordi man da havner i uoversiktlige situasjoner hvor man må vurdere fra sak til sak om det foreligger enkeltvedtak og følgelig klagerett.
Det er en lovgiveroppgave å bestemme hva slags klageordning man skal ha i de ulike deler av forvaltningen. Det finnes derfor eksempler hvor lovgiver faktisk har vurdert og bestemt at det skal kunne klages på unnlatelser av inngrep.
En svært relevant sammenlikning her er klagereglene etter konkurranseloven. Denne loven har som formål å fremme konkurransen, og har blant annet bestemmelser som skal hindre atferd som ødelegger for konkurransen. Någjeldende konkurranselov kom i 2004. I den forbindelse ble det av lovutvalget drøftet og tatt stilling til om det skulle kunne klages ved ikke-inngrep. Problemstillingen er lik den som også oppstår etter personopplysningslovens system. En aktør som mener at han er utsatt for ulovlig atferd, kan klage til Konkurransetilsynet med anmodning om at tilsynet griper inn. Etter den gamle konkurranseloven og praksis forelå det ikke klagerett der Konkurransetilsynet ikke grep inn. Dette var en praksis som Sivilombudsmannen hadde akseptert, og som Erik Boe særlig kritiserte. Lovutvalget, med Hans Petter Graver i spissen, foreslo at det skulle lovfestes en klagerett der Konkurransetilsynet ikke griper inn. Utvalget foretok en ganske bred drøftelse, med det utgangspunkt at dersom loven ikke sier noe, vil unnlatelse ikke være vedtak i lovens forstand, jf NOU 2003:12 side 159. Utvalget mente at problemstillingen om klagerett best løses direkte gjennom loven. Etter drøfting og avveining av ulike hensyn, falt utvalget ned på at de beste grunner talte for en klagerett. Her er det viktig å se at klageretten bare skulle gjelde visse former for ikke-inngrep. Unnlatelser av å gripe inn ved foretakssammenslutninger – selv om dette kan ramme tredjemenn – skulle ikke kunne påklages. Avveiningen av hensyn falt altså ulikt ut her.
Utvalget pekte også på at avslutning av saken uten inngrepsvedtak kan oppstå i ulike situasjoner. Det kan skje ved at Konkurransetilsynet bestemmer at det ikke skal innledes sak i det hele tatt – altså at saken avsluttes raskt. Situasjonen kan også være at Konkurransetilsynet tar saken opp til nærmere behandling for så avslutte den uten vedtak. Det skulle imidlertid ikke gjøres noe skille på klageretten her. Dette standpunktet bygget temmelig klart på underliggende reelle hensyn. Hvis det først skulle åpnes for klagerett på at det ikke ble fattet inngrepsvedtak, burde det etableres en praktikabel regel. Det er nemlig vanskelig å trekke en nærmere grense ut fra om saken blir avsluttet raskt eller blir underkastet en behandling, eller ut fra hva som er den nærmere begrunnelsen for at saken avsluttes uten vedtak. Det gir ingen enkelt og praktikabel regel. Det kan her trekkes en linje til høyesterettsdommen sitert over hvor Høyesterett er opptatt av nettopp behovet for forutberegnelighet og praktikabilitet. Utvalgets forslag ble vedtatt som lov.
Ved endring av konkurranseloven i 2014 ble imidlertid klageretten for unnlatelser av inngrep opphevet. Dette skjedde som ledd i en lovrevisjon med sikte på å gjøre konkurranseloven mer effektiv. Departementet fremhevet blant annet at argumentene for klagerett kanskje var tillagt større vekt enn det var grunnlag for. Ved den fornyede vurderingen mente departementet at særlig Konkurransetilsynets frihet til å prioritere saker tilsa at klageretten ble opphevet, se Prop. 75 L (2012-1013) side 20 og 21.
Det skal endelig nevnes at i NOU 2014:11 er det foreslått en opprettelse av en egen konkurranseklagenemnd – som skal behandle klagesaker istedenfor departementet. Det er ikke foreslått endringer i adgangen til å klage i saker som ikke fører til vedtak. Tvert imot baserer forslaget seg på gjeldende rett på området – nemlig at det ikke er klagerett.
Historikken i konkurranseloven viser tre ting: (l) Det var temmelig sikker rett før lovendringen i 2004 at den som klagde til Konkurransetilsynet med anmodning om at tilsynet grep inn til fordel for seg, ikke hadde klagerett dersom tilsynet ikke grep inn. (2) Etter lovendringen i 2004 var det sikker rett at det forelå klagerett fordi denne retten var lovfestet direkte. (3) Etter lovendringen i 2014 er vi tilbake til rettstilstanden før 2004 - konkurranseloven har ikke lenger en regel som uttrykkelig gir klagerett og løsningen etter den alminnelige forvaltningsrettslige forståelsen av vedtaksbegrepet må være at det ikke er klagerett.
Etter Datatilsynets oppfatning viser rettskildene at spørsmålet om klagerett ved behandling av saker som ikke fører til vedtak i tradisjonell forstand, er meget komplisert og usikker materie. Hensynet til forutberegnelighet og praktikabilitet gjør seg da gjeldende med styrke.
4.3.3 Oppsummering – behov for prinsipiell avklaring
Etter tilsynets oppfatning er det et behov for en prinsipiell avklaring av om skal være klagerett i tilfeller hvor Datatilsynets behandling av saken ikke har ført til noe vedtak i tradisjonell forstand. Med klagerett menes her et rettskrav på at klagen blir behandlet – og ikke situasjonen hvor forvaltningen velger å ta en klage til behandling selv om klageren ikke har et krav på å få sin klage behandlet.
Hvis man skulle mene at det vil være klagerett, er det behov for å avklare nærmere i hvilke tilfeller. Skal det alltid være klagerett? Eller er det begrenset til visse situasjoner? Hvor skal grensen gå nøyaktig?
Rettslig sett er man her i et svært ulendt terreng. Etter tilsynets oppfatning er det imidlertid av sentral betydning at personopplysningsloven selv bevisst knytter klageretten opp til avgjørelser fattet i medhold av helt konkrete bestemmelser. Lovens ordlyd og forarbeider, sammenholdt med den tradisjonelle forståelse av vedtaksbegrepet i forvaltningsloven, leder etter Datatilsynets oppfatning til at utgangspunktet må være klart: Det er ikke klagerett der hvor Datatilsynets behandling av saken ender uten inngrep.
Tilsynet mener dette også må være utgangspunktet uavhengig av grunnen til ikke-inngrepet. Det er nemlig svært mange og ulike grunner til at henvendelser til Datatilsynet ikke ender med det vedtaket som klageren kunne ønsket seg. Det kan for eksempel være at saken ikke blir tatt til nærmere behandling ut fra prioriteringsbehov, fordi lovbrudd fremstår lite sannsynlig, eller fordi saken uansett fremstår lite alvorlig – eller kombinasjoner av dette. Det kan også være at saken tas til nærmere behandling, men så avsluttes fordi Datatilsynet ikke finner lovbrudd, hva enten det skyldes bevissituasjonen eller juridiske vurderinger, eller fordi tilsynet finner at inngrep ikke bør eller kan finne sted av andre grunner.
Datatilsynet har vanskelig for å se sterke rettskildemessige holdepunkter for at klageretten skal utvides i tilfeller hvor saken avsluttes uten inngrep – altså uten en avgjørelse som har direkte bestemmende virkning.
Datatilsynet ser at det kan argumenteres for at det i visse tilfeller er eller bør være klagerett der hvor saken ikke ender med vedtak i tradisjonell forstand. Det som i så fall er utfordrende, er å gjøre det klart hvilke tilfeller som skal kunne påklages, og hva som er de førende argumentene for dette. Det er nemlig et opplagt behov for en klar grense for hva som kan og ikke kan påklages, ikke minst med tanke på at det skal opplyses om retten til å klage i de tilfeller hvor det er klagerett. Slik praksis nå har utviklet seg håndteres problemstillingen nærmest fra sak til sak – uten særlig prinsipiell tilnærming. Det er uheldig i lengden, og er dessuten en situasjon som Høyesterett rettslig sett mener bør unngås så langt som mulig ved tolkningen og anvendelsen av forvaltningslovens vedtaksbegrep.
Datatilsynet vil på denne bakgrunn oppfordre nemnda til i størst mulig grad trekke opp klare grenser for hva som skal kunne være gjenstand for klage i saker hvor det ikke foreligger avgjørelse som nevnt i § 42 fjerde ledd. Som allerede nevnt mener tilsynet at det klare rettslige utgangspunktet er at det ikke er klagerett, og det følgelig er eventuelle unntak som krever særlig begrunnelse. Under enhver omstendighet mener Datatilsynet det i dagens lovgivning ikke foreligger en klagerett i alle saker med ikke-inngrep.
5 Personvernnemndas syn
Klager har begjært innsyn i samtalereferater (underlagsmaterialet) knyttet til en kartlegging av arbeidsmiljø/granskning utført av oppdragstaker («Samspill og Harmoni») engasjert av Tromsø kommune, under henvisning til at kartleggingen som ble gjennomført handlet om henne og hennes arbeidssituasjon og at referatene derfor sannsynligvis inneholder påstander, vurderinger og opplysninger om henne. Tromsø kommune har avslått å gi innsyn i samtalereferatene. Datatilsynet konkludert i sitt brev av 16.10.2014 med at Tromsø kommune hadde grunn til å gjøre unntak fra innsynsretten etter personopplysningsloven § 23 bokstav f, og har følgelig valgt ikke å gi Tromsø kommune pålegg etter personopplysningsloven § 46, fjerde ledd om å gi klager innsyn i referatene.
Dette ble påklaget av klagers advokat i epost av 30.10.2014. Klagen ble nærmere utdypet i brev av 20.11.2014. Klager anfører to uavhengige grunnlag for sitt krav om innsyn. For det første påberopes innsynsreglene i personopplysningsloven § 18. Videre påberopes forvaltningslovens regler om partsinnsyn.
5.1 Hvem er databehandlingsansvarlig, og hvor må innsynskravet rettes
De dokumentene som det begjæres innsyn i befinner seg fysisk hos det private foretaket Samspill og harmoni, som ble engasjert av Tromsø kommune for å gjennomføre oppdrag knyttet til klagers arbeidssituasjon.
Datatilsynet har problematisert spørsmålet om hvem som er behandlingsansvarlig for de aktuelle intervju-referatene. Nemnda ser det slik at Samspill og Harmoni er oppdragstaker og databehandler for Tromsø kommune knyttet til gjennomføring av undersøkelsen. Nemnda kan ikke se at Samspill og Harmoni har noe grunnlag for å behandle personopplysningene ut over det konkrete oppdraget som er gitt av Tromsø kommune.
Dette innebærer etter nemndas syn at Tromsø kommune har full kontroll med de aktuelle opplysningene og kan instruere Samspill og Harmoni om hvorledes opplysningene kan og skal benyttes. Dette innebærer at Tromsø kommune ikke kan påberope seg at kommunen ikke disponerer de aktuelle opplysningene.
5.2 Har klager innsynsrett etter personopplysningsloven § 18?
Nemnda har ved behandlingen av dette spørsmålet delt seg i et flertall og et mindretall.
5.2.1 Flertalletsom består av Eva Jarbekk, Arve Føye, Ørnulf Rasmussen, Ann Sætnan, Marta Ebbing og Gisle Hannemyr ser saken slik:
Spørsmålet reguleres av personopplysningsloven § 18, jf § 23. Personopplysningsloven §18, annet ledd bokstav a lyder:
Dersom den som ber om innsyn er registrert, skal den behandlingsansvarlige opplyse om
a) hvilke opplysninger om den registrerte som behandles
Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen (Ot prp 92 1998 – 1999, s 118) at:
Den registrerte skal for det første få vite hvilke opplysninger om vedkommende selv som behandles, jf bokstav a. Dette gir bl.a mulighet for å avdekke uriktige eller ufullstendige opplysninger, som så kan kreves rettet, jf § 27. Innsynsretten gjelder både opplysninger som er inntatt i manuelle personregistre, og opplysninger som behandles elektronisk. Innsynsretten gjelder likt for offentlige og private behandlingsansvarlige.
Etter § 18 har klager rettskrav på innsyn i de aktuelle dokumentene. I § 23 er det inntatt noen begrensninger i retten til innsyn.
Kommunen har anført to typer unntak.
Det ene er at oppdragstaker Samspill og Harmoni har avtalt med sine informanter (andre ansatte) at referater fra samtaler med dem ikke skal deles med andre enn samtaleparten, uten dennes samtykke. Personopplysningsloven § 23 første ledd bokstav b) unntar fra innsynsretten etter § 18, opplysninger som
d) det i medhold av lov gjelder taushetsplikt for
En avtale mellom Tromsø Kommune og oppdragstakeren Samspill og Harmoni, og et løfte fra Samspill og Harmoni overfor det enkelte intervjuobjekt, omfattes ikke av dette unntaket. Flertallet kan ikke se at en slik avtale suspenderer den lovbestemte innsynsretten.
Dette syn er også i samsvar med de grunnleggende taushetspliktprinsipper som er nedfelt i forvaltningsloven, som også gjelder i denne saken. Etter forvaltningsloven § 13 b) nr 1 er taushetsplikt:
ikke til hinder for … at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter.
Datatilsynet har omtalt forholdet mellom personopplysningsloven og forvaltningsloven. Flertallet deler ikke tilsynets oppfatning.
Flertallet ser det slik at innsynsrett in casu følger av personopplysningsloven, og at spørsmålet er om denne loven også gir unntak fra denne rettigheten. Når mulig relevante unntaksregler skal tolkes vil imidlertid forvaltningslovens regler om tilsvarende forhold være et vesentlig tolkningsmoment, ut fra det prinsipp som er nedfelt i personopplysningsloven §6. Dennes første ledd lyder:
Loven her begrenser ikke innsynsrett etter offentleglova, forvaltningsloven eller annen lovbestemt rett til innsyn i personopplysninger.
Det må således være i samsvar med lovgivers intensjon å avklare tolkningstvil for så vidt gjelder personopplysningslovens unntaksregler, i henhold til den normering av innsynsretten som følger av forvaltningsloven, når denne gir større beskyttelse for retten til innsyn. At det dreier seg om innsyn i opplysninger som et forvaltningsorgan besitter eller råder over, understreker det vekten av et slikt argument. At en avtale mellom databehandler og kilde skulle suspendere innsynsrett etter personopplysningsloven, når slikt unntak ikke har rettskildemessig grunnlag etter forvaltningsloven, men tvert imot vil stride mot dennes rettighetsbeskyttelse, fremstår som lite trolig. Flertallet har merket seg den henvisning tilsynet har gjort til rettspraksis, men kan ikke se at denne tar stilling til eller gir relevant føring for, løsning av problemstillingen in casu.
Datatilsynets andre anførte grunnlag for unntak fra den lovbestemte innsynsrett i personopplysningsloven § 18, er bestemmelsen i § 23 bokstav f). Denne lyder:
Retten til innsyn etter § 18 og § 22 og plikten til å gi informasjon etter § 19, § 20 og § 21 omfatter ikke opplysninger som
…
f) det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om, herunder hensynet til den registrerte selv.
Spørsmålet er altså om hensynet til løftet om konfidensialitet som er gitt intervjuobjektene utgjør slike «..åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser..» som gjør at innsynsretten etter § 18 må settes til side.
Departementet uttaler i motivene til § 23 første ledd bokstav f) (Ot prp 92 1998 – 1999, s 122), bl.a.:
Unntaket i første ledd bokstav f er et generelt utformet og gir adgang til å gjøre unntak fra informasjonsplikten når åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser tilsier det. Vilkårene for å gjøre unntak i medhold av denne bestemmelsen er strenge, jf de kvalifiserte kravene som kommer til uttrykk i «åpenbare» og «grunnleggende».
Offentlighetsloven § 6 inneholder en rekke bestemmelser om unntak fra offentlighet på bakgrunn av offentlige og private interesser. Disse unntakene kan være veiledende også i forhold til bokstav f. Som nevnt under merknaden til første ledd bokstav a, vil imidlertid den konkrete vurderingen ofte falle annerledes ut ved anvendelsen av personopplysningsloven enn ved anvendelsen av offentlighetsloven i og med at innsynsretten etter personopplysningsloven for en stor del knytter seg til innsyn i eller varsling om opplysninger om en selv.
…Nok et eksempel på et mulig unntak er der menneskerettighetsorganisasjoner gjennom å måtte utgi opplysninger om den registrerte, vil kunne bringe andre personer (f.eks kildene til opplysningene) i fare.
Flertallet ser at det etter omstendighetene kan være argumenter som taler for å holde informasjon utenfor partens innsyn etter denne bestemmelsen. På den annen side er det klart at innsynsretten er en sterk rettighet, som det krever klart rettskildemessig grunnlag for å gjøre unntak fra. Lovgiver har i dette tilfellet ikke knyttet en slik unntaksvurdering til en marginal hensynsavveining innenfor rammen av en hensiktsmessighetsbetraktning, men lagt listen uttalt høyere, og kvalifisert kravet ved at innsyn skal være ”i strid med åpenbare og grunnleggende …interesser”for å kunne bli nektet.
Nemnda kan ikke se det er anført grunner som sannsynliggjør at ”åpenbare og grunnleggende ….interesser” blir krenket i dette tilfelle, om klagers innsynsrett blir respektert.
Om hensyn som taler for unntak skulle foreligge, må disse ikke bare vektes isolert. Man må også vurdere deres relative vekt, altså veid opp mot den type interesse innsynsretten i et slikt typetilfelle skal ivareta. Dette dreier seg om en konflikt hos en offentlig arbeidsgiver, der den ansatte som pretenderer innsynsrett blant annet mener seg utsatt for systemsvikt fra arbeidsgivers side, uten å bli trodd. Å unnta vesentlige deler av arbeidsgivers informasjonsmasse fra den ansattes innsynsrett i et slikt tilfelle, fremstår som lite betryggende. Flertallet anser det som stridende mot en hovedtanke bak den rettslig vernede innsynsretten. Det må derfor, etter flertallet syn, kunne dokumenteres betydelig tyngre interesser som skulle være krenket gjennom utlevering, enn et generelt formet argument om vern av informant i en arbeidskonflikt.
5.2.2 Dissens
Mindretallet, Nina Melsom har avgitt dissens i spørsmålet om innsyn.
Arbeidsgiver har ansvar for samtlige ansattes arbeidsmiljø. Det gjelder både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet, jf arbeidsmiljøloven §§ 4-1, 4-3 og 4-4. Det vises også til arbeidsmiljøloven § 2-3 bokstav der det fremgår at arbeidstakerne har en medvirkningsplikt, jf. blant annet bokstav d hvor det heter at arbeidstaker har en plikt til å «sørge for at arbeidsgiver eller verneombudet blir underrettet så snart arbeidstaker blir kjent med at det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen».
For å kunne ivareta arbeidsmiljølovens krav må en arbeidsgiver kunne iverksette nødvendige tiltak. Dette kan nødvendiggjøre en kartlegging av det psykososiale arbeidsmiljøet. For å få en sak best mulig opplyst er det viktig at det legges opp prosesser som sikrer at alle relevante opplysninger kommer frem og at prosessen tar utgangspunkt i hva som på best mulig måte ivaretar det aktverdige formålet. Det må da legges til rette for at de saken gjelder, eller som kan ha betydning for opplysning av saken, finner det trygt å uttale seg. Det må også legges til rette for prosesser som ikke i seg selv kan oppleves å forverre arbeidsmiljøet. Som Datatilsynet peker på vil det med utgangspunkt i dette kunne være kryssende hensyn. I gitte sammenhenger kan disse hensyn fordre at det legges til rette for fortrolige samtaler. Dette medlem er ikke uenig i at hensynet til kontradiksjon er en tungtveiende interesse. Slik dette medlem ser det må imidlertid kontradiksjonshensynet kunne ivaretas uten at det gis direkte innsyn i notatene fra samtalene, og uten at identiteten til den enkelte oppgis.
5.3 Kan Datatilsynet gi pålegg om innsyn, jf § 46, fjerde ledd
Personvernnemnda vil så behandle spørsmålet om Datatilsynet har kompetanse til å gi pålegg til Tromsø kommune om å gi klager innsyn i de aktuelle referatene. Personopplysningsloven § 46, fjerde ledd lyder:
Datatilsynet kan gi pålegg om at behandling av personopplysninger i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne loven skal opphøre, eller stille vilkår som må være oppfylt for at behandlingen skal være i samsvar med loven.
Som det fremgår kan Datatilsynet stille «… vilkår som må være oppfylt for at behandlingen skal være i samsvar med loven.»Et slikt vilkårsom Datatilsynet kan stille, er at klager skal få innsyn i henhold til § 18, jf § 23.
Nemnda ser det som lite tvilsomt at Datatilsynet kan gi klager medhold i innsynskravet.
5.4 Foreligger det klagerett over Datatilsynets avgjørelse om ikke å gi pålegg om innsyn
Datatilsynet konkluderte med at klager ikke hadde innsynsrett etter personopplysningsloven. Tilsynet legger til grunn at innsynsrett følger av § 18, men at avtale med informanter om taushet, og dessuten også regelen i § 23 f, in casu suspenderer innsynsretten.
Nemnda forstår tilsynet slik at man mener dets syn på innsynsretten, in casu på unntaksretten, ikke er noe enkeltvedtak og således heller ikke kan være gjenstand for klage. Nemnda ser dette annerledes, og mener det foreligger klagerett i et slikt tilfelle.
For det første er det slik at forvaltningsloven selv regulerer spørsmålet om klage over nektet innsyn. Bestemmelsen i § 21 lyder:
Avslag på krav om innsyn skal være skriftlig. Blir krav om å få gjøre seg kjent med et bestemt dokument eller opplysning avslått, skal parten gjøres merksam på den bestemmelse som ligger til grunn for avslaget og hvilket ledd og hvilken bokstav i bestemmelsen som er brukt. Avslaget skal opplyse om retten til å klage etter annet ledd og klagefristen etter § 29.
Den som har satt fram kravet, kan påklage avslaget i samsvar med reglene i kap. VI. Fylkesmannen er klageinstans når avslaget er truffet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ.
Det er altså slik at den alminnelige forvaltningsrett gir parten klagerett over nektet innsyn, uavhengig av vurdering av hvorvidt avgjørelsen av innsynskravet er et enkeltvedtak eller ikke.
Bestemmelsen gir de vanlige partsrettighetsregler ved behandlingen av enkeltvedtakssak anvendelse.
Nemnda ser det slik at den samme rettslige forståelse må være relevant og holdbar, for så vidt gjelder innsynskrav rettet mot Tromsø kommune etter personopplysningsloven. Nemnda viser for øvrig til den betraktning flertallet har gjort med hensyn til personopplysningsloven § 6, smln ovenfor, og mener denne styrker, men er ikke avgjørende for, dette resonnementet.
For det andre deler ikke nemnda tilsynets prinsipielle syn om at innsynsrett utelukkende skal betraktes som en prosessuell regulering. Det er slik at synet på innsynsretten, og for så vidt retten til å være informert, har utviklet seg betydelig siden forvaltningslovens forarbeider ble utformet. I forvaltningslovens kontekst er regel om innsynrett en saksbehandlingsregel, står i lovens kap IV, og er forbeholdt parter i enkeltvedtaksaker.
Å se innsynsrett slik, er etter nemndas oppfatning foreldet, og ikke i samsvar med lovgivers syn. Allerede fra Høyesteretts dom i Rt 1977 s 1035, via legeloven av 1980, personregisterloven av 1978, pasientrettighetsloven av 1999, og personopplysningsloven av 2000, har rett til innsyn i informasjon som gjelder en selv, vært ansett som en materiell rettighet som kan gjøres gjeldende helt uavhengig av om det foreligger noen enkeltvedtakssak eller ikke. Når det derimot gjelder behandlingen av et slikt fremsatt innsynskrav, vil det foregå en prosess, og denne prosess vil være regulert av prosessuelle rettssikkerhetsgarantier. Men det er ikke et slikt spørsmål som foreligger til behandling her.
Nemnda anser det klart at det foreligger klagerett over et vedtak fra tilsynet om avslag på krav om innsynsrett.
5.5 Personvernnemndas vedtak
Så vel tilsynet som nemnda driver forvaltningsvirksomhet. Forvaltningsloven vil således gjelde, så fremst det ikke foreligger annen regulering som klart gir løsninger som strider mot forvaltningslovens.
Nemndas kompetanse i et tilfelle som dette er regulert av forvaltningsloven § 34. Det er ikke spesialbestemmelser som justerer denne rettsstillingen her. Etter forvaltningsloven § 34 kan nemnda da sende saken tilbake til førsteinstansen, Datatilsynet, for ny behandling, eller treffe realitetsvedtak i saken selv. Nemda ser det som korrekt å sende saken tilbake, for ny behandling, også slik at Tromsø kommune kan uttale seg, i perspektiv av nærværende vedtak.
6 Vedtak
Personvernnemnda sender saken tilbake til Datatilsynet for ny behandling.
Oslo, 29. februar 2016
Eva I E Jarbekk
Leder