Kategori: 2021

Klage fra A på Datatilsynets vedtak 4. oktober 2021 om å avslutte sak om ulovlig kameraovervåking hos nabo B fordi den hadde opphørt. Datatilsynet konkluderte med at kameraovervåkingen skjedde som ledd i rent personlig eller familiemessig aktivitet, jf. personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a, og dermed var lovlig.
Nemnda viste til at innsamling og lagring av bilder fra kameraovervåking anses som behandling av personopplysninger og derfor i utgangspunktet må ha et gyldig behandlingsgrunnlag. Unntaket fra lovens virkeområde for «rent personlige eller familiemessige aktiviteter» skal tolkes strengt, jf. EU-domstolen sak C-212/13 (Ryneš). Kameraovervåking som fanger opp områder utenfor den private sfære regnes som utgangspunkt ikke som ledd i rent personlig eller familiemessig aktivitet. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering av framlagte skjermbilder og kartutsnitt, og fant det sannsynliggjort at B hadde iverksatt tilstrekkelige skjermingstiltak slik at det monterte kameraet bare fanget opp egen eiendom. Behandlingen falt inn under unntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a og forordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav c.

Klage fra Oslo universitetssykehus HF (OUS) på Datatilsynets vedtak 26. april 2021 der tilsynet blant annet påla sykehuset å regulere sin utlevering av helseopplysninger til utenlandske laboratorier for helsehjelpsformål i egne databehandleravtaler, jf. personvernforordningen artikkel 28, eller i avtaler om felles behandlingsansvar, jf. artikkel 26 samt at det til grunn for slike avtaler skulle foreligge en risikovurdering og en vurdering av personvernkonsekvenser fra sykehusets side, jf. personvernforordningen artikkel 24, 32 og 35. Sakens hovedproblemstilling er om OUS fortsatt er behandlingsansvarlig for opplysningene som utleveres til utenlandske laboratorier og om det er nødvendig å inngå databehandleravtale med laboratoriene som mottar opplysningene.
Nemnda konkluderte med at OUS’ adgang, og i mange tilfeller plikt, til å utlevere helseopplysninger til samarbeidende helsepersonell i utenlandske laboratorier er uttømmende regulert i helselovgivningen og at det ikke i tillegg kan oppstilles et krav om at utlevering forutsetter at det inngås en databehandleravtale eller avtale om felles behandlingsansvar jf. personvernforordningen artikkel 28 og/eller 26. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om å pålegge OUS å utarbeide en protokoll over behandlingsaktiviteter i samsvar med artikkel 30, som også omfatter utlevering av helseopplysninger til utenlandske laboratorier. Pasientjournalloven har ingen bestemmelser som tilsvarer eller erstatter plikten til å ha behandlingsprotokoll etter personvernforordningen artikkel 30. Kravene til dokumentasjon i helsepersonelloven §§ 39 og 40 trer ikke i stedet for reglene om behandlingsprotokoll og har til dels et annet formål.

Klage fra en X AS på Datatilsynets vedtak 14. juli 2021 der tilsynet ila selskapet et overtredelsesgebyr på 100 000 kroner for å ha kameraovervåket virksomhetens lokaler uten rettslig grunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a og f, for mangelfull informasjon til ansatte og kunder, jf. artikkel 12 nr. 1 og 13, og for brudd på prinsippene om åpenhet og dataminimering, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav a og c.
Salongen benyttet sanntidsmonitorert kameraovervåking i virksomhetens lokaler uten å ha rettslig grunnlag for overvåkingen i perioden fra februar/mars 2019 til kameraet sluttet å virke i august samme år. Kameraet filmet både ansatte og kunder. Nemnda la til grunn at kameraet ble brukt til å overvåke de ansatte og at anskaffelsen av overvåkingsutstyret ikke var drøftet med de ansatte i forkant. Kameraovervåkingen var heller ikke tydelig skiltet. Nemnda kom til at den kontinuerlige overtredelsen var alvorlig og kritikkverdig, og at virksomheten skulle ilegges et gebyr for overtredelsen. Datatilsynet hadde ilagt selskapet et gebyr på 100 000 kroner. Nemnda mente at overtredelsens alvor i utgangspunktet tilsa et høyere gebyr. Under henvisning til forvaltningsloven § 34 ble det utmålte gebyret opprettholdt. Lang saksbehandlingstid var da også hensyntatt. Nemnda la til grunn at en samlet saksbehandlingstid på 2 ½ år var for lang sett hen til sakens mangel på kompleksitet. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Klage fra A på Datatilsynets vedtak 14. januar 2021 der Datatilsynet kom til at NAV ikke behandlet As personopplysninger ulovlig.
A kontaktet Datatilsynet fordi han mente at NAV hadde behandlet hans personopplysninger ulovlig i forbindelse med gjennomføringen av prosjektet «Forsøk med ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding». Forsøket ble hjemlet i en egen forskrift, med hjemmel i folketrygdloven § 25-13. A, som var en av fastlegene med pasienter som ble omfattet av forsøket, ble i vedtak fra NAV i april 2018 fratatt «retten til å praktisere for trygdens regning», jf. folketrygdloven § 25-7. I vedtaket var det også vist til medisinske journaler til pasienter som hadde deltatt i forsøket. A mente opplysninger innhentet gjennom forsøksprosjektet ikke kunne brukes til kontrollformål. Nemnda konkluderte med at innsamlingen av opplysningene i forbindelse med forsøket, måtte anses som en del av NAVs utøvelse av offentlig myndighet overfor NAVs brukere og at man ikke kunne anse forskning som det eneste formålet for innsamlingen av disse opplysningene. NAV har hjemmel i folketrygdloven til å behandle personopplysninger til kontrollformål, jf. folketrygdloven § 21-4. Selv om opplysningene opprinnelig var samlet inn for å gi pasienter riktig behandling, herunder gi en pasient sykmelding og rett til sykepenger, var en bruk av opplysningene til kontrollformål ikke uforenlig med det opprinnelige formålet. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at NAVs behandling av personopplysninger om A var lovlig. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Klage fra A på Datatilsynets vedtak 17. august 2021 der Datatilsynet avslo krav om sletting av to søketreff i søkemotoren Google.
A, som søketreffene gjelder, ble i 2012 dømt til fengsel i fire år og seks måneder for blant annet grov korrupsjon. A ble også dømt til å betale erstatning til et annet selskap og fradømt retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet på ubestemt tid. De straffbare handlingene foregikk i årene 2003 til 2010 og var knyttet til As rolle som styreleder og daglig leder i selskapet X AS. A krevde å få slettet søketreff i Google som ledet til avisartikler som omtalte straffesaken. Når A protesterer mot behandlingen, jf. personvernforordningen artikkel 21 nr. 1, følger det av artikkel 17 nr. 1 bokstav c at Google skal slette søketreffet med mindre det foreligger mer tungtveiende berettigede grunner for behandlingen som går foran As interesser, rettigheter og friheter. Retten til å få søketreffet slettet står enda sterkere når det dreier seg om opplysninger som er omfattet av personvernforordningen artikkel 10. Nemnda tok i interesseavveiningen utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 og G.C. & Others v CNIL C-136/17 og Personvernrådets veileder om retten til å bli glemt av en søkemotor (Guidelines 5/2019). I den konkrete interesseavveiningen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall (4:3). Etter en samlet vurdering kom flertallet til at det forelå tvingende berettigede grunner til fortsatt behandling av opplysningene og at allmennhetens rett til informasjon ved søk på As navn veide tyngre enn As rett til personvern ved å få søketreffet slettet. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Klage fra Google LLC (Google) på Datatilsynets vedtak 14. juni 2021 om sletting av søketreff i søkemotoren Google.
A, som søketreffene gjelder, ble i 2018 dømt til fengsel i ett år og åtte måneder for blant annet anskaffelse, oppbevaring, samt tilgjengeliggjøring av bilder, film og blader som omhandlet seksuelle overgrep mot barn. A hadde en yrkesbakgrunn som psykiater og sakkyndig i barnevernssaker og foreldretvister og fikk sin autorisasjon som psykiater tilbakekalt som følge av dommen. A krevde å få slettet enkelte søketreff på sitt navn som omtalte domfellelsen. Søketreffene som ble vurdert av Personvernnemnda ledet til private nettsteder som hovedsakelig publiserer kritiske artikler knyttet til barnevernet. Når A protesterer mot behandlingen, jf. personvernforordningen artikkel 21 nr. 1, følger det av artikkel 17 nr. 1 bokstav c at Google skal slette søketreffet med mindre det foreligger mer tungtveiende berettigede grunner for behandlingen som går foran As interesser, rettigheter og friheter. Nemnda la til grunn at retten til å få søketreffet slettet står enda sterkere når det dreier seg om opplysninger som er omfattet av personvernforordningen artikkel 10. Nemnda tok i interesseavveiningen utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser i Google Spain og Google C-131/12 og G.C. & Others v CNIL C-136/17 og Personvernrådets veileder om retten til å bli glemt av en søkemotor (Guidelines 5/2019). Etter en samlet vurdering kom nemnda til at hensynet til As personvern veide tyngre enn allmenhetens rett til informasjon knyttet til de aktuelle søketreffene ved søk på As navn i søkemotoren. Nemnda la særlig vekt på hensynet til A og skadevirkningene søketreffene har for ham og særlig hans barn. Google ble pålagt å slette søketreffene. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Klage fra Sykehuset Østfold HF på Datatilsynets vedtak 22. oktober 2020 der sykehuset ble ilagt et overtredelsesgebyr på 750 000 kroner for brudd på personopplysningssikkerheten. I klageomgangen nedjusterte Datatilsynet gebyret til 500 000 kroner.
Sykehuset Østfold HF sendte en avviksmelding Datatilsynet i januar 2019, og opplyste om brudd på rutiner for lagring av pasienters personopplysninger. Avviket omfattet uttrekk og lagring av rapporter fra elektronisk pasientjournal (EPJ) i årene 2015-2019. Uttrekkene fra EPJ var lister over utskrivningsklare pasienter og omfattet også særlige kategorier av personopplysninger (sensitiv pasientinformasjon). Nemnda fastslo at Datatilsynet er rett tilsynsmyndighet når det gjelder overholdelse av pasientjournalloven §§ 22 og 23, samt personvernforordningen artikkel 32 og 24. I likhet med Datatilsynet la nemnda til grunn i at sykehuset hadde brutt personopplysningssikkerheten ved at 118 ansatte i en periode på ca. fire år hadde tilgang til sensitive pasientopplysninger om flere tusen pasienter de ikke hadde tjenstlig behov for, og at sykehuset skulle ilegges et overtredelsesgebyr for bruddet. Nemnda mente at gebyret i utgangspunktet burde ligge på rundt 500 000 kroner, men reduserte dette til 400 000 kroner på grunn av den lange saksbehandlingstiden.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader fra Coop i sak PVN-2021-09, jf. forvaltningsloven § 36.
Saken gjelder krav fra Coop om dekning av sakskostnader etter at Personvernnemnda i sak PVN-2021-09 ga Coop medhold i klagen på Datatilsynets vedtak og ikke ila gebyr. I vurderingen la nemnda vekt på at vedtaket i sak PVN-2021-09 ble endret til gunst for Coop og at det var forståelig at Coop pådro seg utgifter ved å søke juridisk bistand i klageomgangen. Nemnda anså timeantallet som rimelig sett hen til sakens art og vanskelighetsgrad, og tilkjente 69 000 kroner til dekning av sakskostnader, jf. forvaltningsloven § 36. En ½ time gjaldt gjennomgang av nemndas vedtak, og ble ikke dekket fordi kostnader pådratt etter nemndas vedtak ikke var nødvendige for endringen av tilsynets vedtak.

Klage fra A på Datatilsynets vedtak 27. januar 2021 om at det ikke var sannsynliggjort uautorisert innsyn i personopplysninger på arbeidsplassen.
A kontaktet Datatilsynet 22. september 2019 fordi han mener at hans tidligere arbeidsgiver, X kommune foretok uberettiget innsyn i hans slettede datafiler og personlige område i november 2017. Arbeidsgiver opplyste til Datatilsynet at de ikke lagrer noen sentral backup av ansattes skrivebord eller papirkurv, og at dokumenter som er lagret der ikke kan gjenopprettes. Arbeidsgiver framla samtidig en ekstern og uavhengig ekspertvurdering som var innhentet i forbindelse med denne saken. Datatilsynet konkluderte med at det ikke var sannsynliggjort noe brudd på personopplysningsloven og avsluttet saken. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at det er foretatt uautorisert innsyn i personopplysninger på arbeidsplassen. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Klage fra Basaren Drift AS på Datatilsynets vedtak 6. april 2021 der Datatilsynet ila selskapet et overtredelsesgebyr på 200 000 kroner for å ha kameraovervåket virksomhetens restaurantlokaler uten rettslig grunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1, for manglende informasjon til de registrerte, jf. artikkel 13, og for manglende skriftlige rutiner for kameraovervåkingen, jf. artikkel 24 nr. 2.
Nemnda la til grunn at selskapet i utgangspunktet hadde en berettiget interesse i å overvåke restaurantens lokaler. Nemnda var imidlertid i tvil om utfallet av den skjønnsmessige vurderingen av behandlingsgrunnlaget for kameraovervåkingen, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Nemnda påpekte at utfallet av en interesseavveining etter denne bestemmelsen kan bli ulik avhengig av om framgangsmåten i arbeidsmiljøloven § 9-2 er fulgt (ettersom overvåkingen innebærer et kontrolltiltak overfor ansatte), samt om den behandlingsansvarlige kan dokumentere tilstrekkelig tekniske og organisatoriske tiltak etter artikkel 24. Selskapet erkjente at informasjonsplikten etter artikkel 13 ikke var overholdt, og at dokumentasjon av organisatoriske tiltak etter artikkel 24 ikke var på plass. Nemnda fant at bruddene på artikkel 13 og artikkel 24 var kritikkverdige, og som det var grunn til å sanksjonere, men i motsetning til Datatilsynet la nemnda til grunn at det ikke var et alvorlig brudd på personvernforordningen. Nemnda mente at gebyret for overtredelsene i denne saken burde ligge rundt 100 000 kroner. Ved den endelige fastsettelsen av gebyret la nemnda vekt på lang saksbehandlingstid hos Datatilsynet (nær tre år) med lange perioder uten framdrift, jf. PVN-2021-03. Nemnda mente at sakens omfang og kompleksitet ikke tilsa en så lang saksbehandlingstid. Datatilsynet hadde ikke vurdert saksbehandlingstidens betydning for sanksjonsspørsmålet. Nemnda kom enstemmig til at gebyret skulle falle bort på grunn av lang saksbehandlingstid. Datatilsynets vedtak ble omgjort.