Personvernnemndas avgjørelse av 2. august 2006 (Jon Bing, Gro Hillestad Thune, Hanne Bjurstrøm, Tom Bolstad, Leikny Øgrim, Jostein Halgunset, Tore Hauglie)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på tilsynets vedtak av 2.2.2005, om begrensninger i adgangen til fjernsynsovervåking av publikumsområder på lokaltogene til NSB.
2 Saksgang
Datatilsynet varslet i brev av 3.6.2004 at det ville bli gjennomført tilsyn med bruk av fjernsynsovervåking ved NSB Persontog AS (heretter kalt «NSB»). Tilsynet ble gjennomført 16.6.2004, og kontrollrapport med varsel om pålegg ble oversendt 9.9.2004. NSB kommenterte det varslede pålegg i brev av 9.11.2004. Etter en ny vurdering tilbakekalte Datatilsynet det varslede pålegg i brev av 16.12.2004. Samtidig ble et nytt og endret pålegg varslet. NSB kommenterte det nye varselet i brev av 18.12.2005. Datatilsynet fant ikke å kunne vektlegge NSBs kommentarer, og gjorde vedtak i tråd med det varslede pålegget i brev av 2.2.2005. NSB påklaget vedtaket i brev av 18.2.2005.
Personvernnemnda mottok saken fra Datatilsynet den 7.9.2005. Advokatfirma Wikborg, Rein & Co, som representerer NSB, ble orientert om dette i brev fra nemnda den 8.9.2005 hvor det ble gitt frist for ytterligere kommentarer innen 26.9.2005. Personvernnemnda ba om ytterligere opplysninger i brev mottatt av klager 9.2.2006. Wikborg, Rein & Co besvarte henvendelsen i brev av 16.2.2006. Personvernnemnda fikk oversendt retningslinjer for bruk av videoovervåking i DSB S-tog den 30.5.2006. Videre mottok nemnda to artikler om DSBs bruk av kameraer i togene den 31.5.2006.
3 Faktum
NSB ønsker å iverksette fjernsynsovervåking på lokaltogene for å ivareta de ansattes og passasjerenes sikkerhet. Ordningen innebærer overvåking av inngangsparti til togsettet og kupeer, samt overvåking av banenettet via et kamera som plasseres i frontruten inne hos togfører. Overvåkingen skal foregå døgnkontinuerlig.
Datatilsynet har godkjent overvåking av inngangspartier og overvåking av banenettet ved kamera hos togfører. Det er dermed kun fjernsynsovervåking av kupeene som er gjenstand for klage.
Datatilsynet fattet følgende vedtak:
- NSB kan ved kameraovervåking om bord på togsett ikke benytte kameraer i selve kupeene. Likevel kan overvåking av inngangspartier til togsettet og lokomotivfører gjennomføres.
- Kamera som har til formål å ivareta lokomotivførerens sikkerhet, må plasseres slik at det kun fanger opp hendelser ved døren inntil dennes rom.
Kameraet i frontruten ved lokomotivføreren skal plasseres slik at det ikke fanger opp føreren eller passasjerer på perrongene. Formålet med dette kamera er å fange opp infrastrukturen på banenettet for å unngå farlige situasjoner. Videre skal det monteres to kameraer ved inngangene til hver vogn, ett kamera mot hver dør. I selve kupeene ønsker NSB at det monteres kameraer i hver ende som vil fange opp passasjerene og konduktørene. Ordningen ble igangsatt som et pilotprosjekt i desember 2003, på to lokalsett i Oslo-området. Etter en evaluering av prosjektet ønsker NSB at fjernsynsovervåking skal gjøres til et permanent tiltak på alle lokaltog. NSB har ingen planer om å iverksette tiltak med overvåking på de lengre strekningene.
4 Anførslene
NSB anfører at Datatilsynet ikke har hjemmel i personopplysningslovens § 46 til å stille de vilkår som fremgår av vedtaket. NSB mener at fjernsynsovervåking av selve kupeene er nødvendig for å ivareta NSBs berettigende interesse, og at hensynet til de ansatte og passasjerenes personvern ikke overstiger denne interessen. Tiltaket har således hjemmel i personopplysningsloven § 8 litra f. Det gjøres derfor gjeldende at vedtaket må oppheves.
Overvåkingen begrunnes med hensynet til de ansattes og passasjerenes sikkerhet, samt behovet for å unngå hærverk. NSB anfører at det i de siste årene er registrert mer vold og hærverk om bord i togene, og i tillegg har det vært flere dramatiske episoder knyttet til andre transportmidler, herunder trikk, drosje og fly. På bakgrunn av disse episodene og det endrede trusselbildet etter terroraksjonen i Madrid 2004, mener NSB at det er behov for å bedre sikkerheten om bord på togene.
Det er særlig tre formål som NSB ønsker å oppnå gjennom tiltaket med kameraovervåking i togsettene.
For det første mener NSB at det er grunn til å forvente at tiltaket vil ha en preventiv effekt. Evalueringen fra pilotprosjektet viser at kameraovervåking er et effektivt tiltak for å hindre, og for å lette granskningen av, episoder med hærverk og tagging på togsettene. Det ble foretatt tre anmeldelser av hærverk på bakgrunn av videoopptak i togene. Etter at disse tre episodene ble kjent i media, er det ikke rapportert hærverk eller tagging på noen av de togsettene som har vært overvåket. Pilotprosjektet ble gjennomført med kameraovervåking både av inngangspartiet, døren inn til lokomotivfører og selve kupeen. NSB mener det foreligger en berettiget grunn til å anta at den preventive effekten av tiltaket vil reduseres vesentlig, dersom overvåkingen begrenses til kun å dekke inngangspartiet og døren inn til lokomotivfører. Dette er fordi de fleste voldelige episoder skjer inne i kupeene.
For å belyse omfanget av problemet med vold og hærverk på togene opplyser NSB at det i perioden 1.1.2002 og frem til 13.1.2005 ble rapportert om 521 tilfeller av vold og trusler om vold mot passasjerer og ansatte om bord i NSBs tog. Kostnadene ved skadeverk på lokaltogsmateriell alene i år 2003 utgjorde 3 739 millioner kroner. Dette er kostnader som passasjerene i neste omgang må betale gjennom økte billettpriser.
NSB viser til tidligere korrespondanse med Datatilsynet, der tilsynet ikke finner å kunne tillegge vekt at fjernsynsovervåking vil lette arbeidet med å identifisere personer som utøver vold eller hærverk. NSB anfører at dette står i motstrid til Datatilsynets uttalelser i andre sammenhenger, blant annet Datatilsynets egen veileder om kameraovervåking. NSB anfører at det fremgår av veilederen at problemer i forhold til skadeverk og vold nettopp er et relevant moment i vurderingen. I veilederen legger tilsynet til grunn at overvåking er tillatt dersom en virksomhet har et klart behov for å beskytte seg mot kriminalitet, og man for øvrig følger personopplysningslovens regler om skilting osv. NSB anfører at virksomheten har et klart behov for å beskytte seg selv, sine ansatte og passasjerene mot kriminalitet.
For det andre ønsker NSB gjennom tiltaket å gi passasjerer og ansatte om bord på togene en reell trygghet. NSB anfører at det store antallet voldelige episoder har ført til høyere sykefravær, og NSB ser det som sin plikt som arbeidsgiver å iverksette tiltak for å bedre arbeidsmiljøet. Overvåking av inngangspartiet og inne hos lokomotivføreren er ikke tilstrekkelig for å oppnå dette formålet. NSB er enig med Datatilsynets uttalelser tidligere i saken, om at videoovervåking aldri vil kunne avverge en truende hendelse. NSB mener imidlertid at tiltakets preventive effekt vil skape økt trygghet.
For det tredje ønsker NSB å bedre muligheten til oppklare eventuelle hendelser. NSB anfører at det er vanskelig å få publikum til å stille som vitner på grunn av mulige represalier fra gjerningspersonene. Opptak fra videokamera er dermed avgjørende for at politi og påtalemyndighet skal kunne få pågrepet og straffeforfulgt gjerningspersonene.
Når det gjelder de personvernulemper videoovervåking kan medføre, gjør NSB gjeldende at skilting reduserer disse. Overvåking vil være varslet med skilt både på inngangsdørene til vognene og på glassruten inn til kupeene på hver side. Videre vil alle de ansatte være informert om overvåkingen. NSB anfører dermed at hverken de ansatte eller passasjerene vil ha noen forventning om diskresjon når de sitter på toget.
NSB anfører videre at rutinene omkring håndtering av opptakene er tilfredsstillende, og at disse reduserer personvernulempene. Dette er heller ikke bestridt av Datatilsynet. Opptakene lagres på en såkalt «harddisk recorder» som er innelåst. Systemet er satt opp slik at opptakene overskrives (slettes) etter fem dager. Opptak fra togsettet tas aldri ut fra opptakeren uten at det er blitt rapportert om en uønsket episode fra togpersonalet. Hendelsene rapporteres til driftsoperativt senter, som har rutiner for fremgangsmåten ved håndteringen av opptak.
Datatilsynet har i sin tidligere korrespondanse i saken presisert at tiltaket vil medføre kontinuerlig overvåking, en person blir registrert eller fanget opp av overvåkingskameraer hele den tiden vedkommende oppholder seg om bord på toget. I denne sammenheng presiserer NSB at tiltaket vil iverksettes på lokaltogene hvor passasjerenes reisetid er inntil 1 time. Det finnes mange andre steder i det offentlige rom hvor man blir kontinuerlig overvåket. Som eksempler nevnes banklokaler, Gardermoen lufthavn og Oslo sentralbanestasjon. Videre skjer overvåking på kjøpesentre, både i butikker, kafeer og gangområder. NSB anfører at personvernulempene ikke vil være større ved overvåking på toget enn overvåking andre steder i det offentlige rom. Spørsmålet om passasjerene har et reelt valg med hensynet til om de vil bli overvåket når de er på toget, stiller seg heller ikke annerledes i forhold til overvåking på tog enn overvåking andre steder.
NSB har vanskelig for å se hvorfor tiltaket skulle slå annerledes ut for NSB enn for andre behandlingsansvarlige som benytter kameraovervåking på offentlig sted. Tvert i mot vil det forhold at NSB kun vil se på opptakene dersom det skjer en uønsket hendelse, tilsi at personvernulempene er mindre sammenlignet med enkelte andre steder hvor man ser bildet fra kamera på en skjerm mens overvåking pågår. NSB anfører videre at både de ansatte og passasjerene er positive til kameraovervåking inne i kupeene. De ansatte har godkjent tiltaket, og tilbakemeldingene etter pilotprosjektet har vært positive. NSB viser også til en undersøkelse Opinion har gjennomført på oppdrag fra NSB, der det fremgår at 83 prosent av de som reiser med offentlig kommunikasjonsmiddel, er positive til videoovervåking i kupeene. NSB anfører at resultatet av en slik undersøkelse må tillegges vesentlig vekt i vurderingen etter personopplysningsloven § 8 litra f. NSB mener at personopplysningsloven i stor grad bygger på den enkeltes bestemmelsesrett over opplysninger som gjelder vedkommende. Undersøkelsen viser at brukerne vurderer tiltakets positive effekt som mer tungtveiende enn de personvernulemper som de påføres. NSB viser også til en svensk undersøkelse, og en undersøkelse fra 1997, som viser tilsvarende positiv oppslutning omkring overvåking.
NSB mener at det fremgår av Personvernnemndas praksis at det i en interesseavveining vil ha betydning i hvilken grad tiltakets formål sammenfaller med andre interesser enn personverninteresser som man må anta at de personer som omfattes av tiltaket vil ha, jf PVN-2002-06 SIRUS og PVN-2004-02 «Helse- og stressreaksjoner hos oljearbeidere i Nordsjøen». NSB poengterer i denne sammenheng at det er de ansatte og passasjerene selv som har interesse av at togkupeene overvåkes. Det må derfor legges vekt på at disse ønsker overvåking for å bedre sikkerheten.
NSB mener at Datatilsynets kompetanse til å treffe enkeltvedtak er begrenset til det som er nødvendig for at behandlingen skal være i samsvar med loven. Tilsynet har tidligere uttalt at dets rolleoppgave også er å påse at den totale belastningen med overvåking ikke blir for stor i samfunnet som helhet. NSB anfører at dette går ut over den kompetanse Datatilsynet har i henhold til personopplysningsloven § 46. Ifølge NSB er en vurdering av samfunnets overvåkingsnivå som helhet ikke relevant i interesseavveiningen etter personopplysningsloven § 8 litra f. I vurderingen skal man se på hensynet til de registrertes personvern i den konkrete saken. NSB mener at personvernulemper som de registrerte påføres ved overvåking fra andre aktører, ikke er relevant. Dersom man skulle trekke inn personvernulemper påført ellers i samfunnet i vurderingen i forhold til NSB, ville dette medføre en usaklig forskjellsbehandling av NSB i forhold til andre aktører.
Dette ville også medføre at resultatet av interesseavveiningen etter § 8 litra f ville variere over tid. De som iverksetter tiltak først, ville fått en ubegrunnet fordel i forhold til de andre aktørene som er mer tilbakeholdne. NSB mener at i og med at vurderingen etter § 8 litra f i stor grad skal foretas av aktørene selv, ville dette også skape en uholdbar rettslig situasjon og manglende forutberegnelighet.
NSB viser videre til Datatilsynets første varsel om vedtak hvor overvåkingen skulle begrenses til 20 % av driftstiden. Som grunnlag for dette mener NSB at tilsynet må ha foretatt en interesseavveining og kommet til at dersom overvåkingen begrenses til 20 % av driftstiden, vil dette medføre en akseptabel balanse mellom NSBs interesser og hensynet til personvernet. NSB påpekte i henhold til første varsel at selv om overvåkingen begrenses til 20 % av driftstiden, vil kameraene være oppe hele tiden, skiltingen vil vise at det foregår overvåking, og passasjerene og de ansatte vil ha en følelse av å være overvåket hele tiden. Basert på den interesseavveiningen som Datatilsynet la til grunn for det første varsel om vedtak, må således også en overvåking i hele togsettets driftstid anses hjemlet i personopplysningsloven § 8 litra f.
Avslutningsvis bemerker NSB at Datatilsynets vedtak og begrunnelsen for vedtaket, bærer preg av at Datatilsynet, basert på den totale overvåkingen av samfunnet, ønsker å etablere en grense. NSB forstår dette synspunktet, men innvender at en grense i forhold til NSBs overvåking av kupeene, ikke kan begrunnes med at dette vil medføre en klart større belastning av personvernet enn andre overvåkingstiltak som er ansett lovlig. En slik grense fremtrer derfor som vilkårlig og vil medføre usaklig forskjellsbehandling av NSB i forhold til andre aktører.
5 Datatilsynets vurdering
Datatilsynet mener at det ikke er tvilsomt at klager har rettslig grunnlag i personopplysningsloven § 8 litra f til å overvåke passasjerene. Ifølge tilsynet er spørsmålet i hvilket omfang dette kan aksepteres. Den grunnleggende forutsetningen er at tiltaket skal være proporsjonalt med det man ønsker å oppnå.
Tilsynet mener at det er mulig å oppnå den ønskede preventive effekt ved kun å overvåke inngangspartiet på togene. Etter det Datatilsynet kjenner til, har det ikke vært utprøvd å begrense overvåkingen til inngangspartiene, og tilsynet er av den oppfatning at det ikke foreligger informasjon som tilsier at dette ikke er tilstrekkelig for å oppnå det ønskede formål. Ifølge tilsynet vil slik mer begrenset overvåking gi en rimelig mulighet til å avdekke hvem som er ansvarlig for uønskede hendelser, også de som finner sted inne i kupeene, særlig kombinert med vitneuttalelser fra andre passasjerer. NSBs anførsel om at det er vanskelig å få vitner på grunn av frykt for represalier, er ikke dokumentert overfor Datatilsynet.
Datatilsynet deler ikke NSBs oppfatning om at pålegget ikke er i samsvar med retningslinjene angitt i tilsynets veileder for kameraovervåking. Ifølge Datatilsynet er det et bærende element i EUs personverndirektiv (95/46/EF) og personopplysningsloven at ethvert overvåkingstiltak skal være proporsjonalt med det formål som søkes oppnådd (proporsjonalitetsprinsippet). Dette fremgår også som et grunnleggende premiss i den angjeldende veileder. Ethvert tiltak må vurderes konkret under forutsetning av at formålet skal søkes oppnådd på den minst inngripende måte. I denne sammenheng vil antallet kameraer og plasseringen av disse være et sentralt vurderingstema.
Datatilsynet bestrider ikke NSBs anførsel om at risikoen for mulige terroraksjoner mot kollektivtrafikken ikke reduseres, selv om andre områder også kan være potensielle terrormål. Tilsynet påpeker imidlertid at bedømmelsen av risiko for terrorhandlinger og behovet for eventuelle tiltak, foretas av de nasjonale sikkerhetsmyndigheter. Datatilsynet har under klagebehandlingen fått opplyst fra NSBs representant at det foreligger en slik vurdering fra sikkerhetsmyndighetene. Tilsynet opplyser at det ikke kan forholde seg til en slik anførsel når denne informasjonen ikke er dokumentert eller bekreftet fra relevante myndigheter. Dersom sikkerhetsmyndighetene er av den formening at totalovervåking av kollektivtransporten er nødvendig, bør dette kommuniseres til den myndigheten som skal påse at regelverket for fjernsynsovervåking blir etterfulgt.
Når det gjelder NSBs anførsel om at personvernulempene er redusert ved at overvåkingen er tydelig skiltet, viser tilsynet til personopplysningsloven § 40. Ifølge § 40 er varsling av fjernsynsovervåking en grunnleggende forutsetning for at overvåking som sådan kan være lovlig. Datatilsynet mener at oppfyllelse av lovens minimumskrav ikke kan tillegges vekt av betydning i denne sammenheng. Datatilsynet legger vekt på at NSB vil innføre gode rutiner for uttak og bruk av eventuelle opptak, men det er for tilsynet ikke bare relevant hvordan opplysningene brukes. Det må også tas hensyn til at de reisende befinner seg i en situasjon hvor det antas at de har større forventing om diskresjon. Datatilsynet anfører at dersom tiltaket kan gjennomføres slik at formålene oppnås på en mindre belastende måte, tilsier proporsjonalitetsprinsippet at dette skal tillegges betydelig vekt.
Tilsynet viser til innarbeidet praksis i drosjenæringen. Fjernsynsovervåkingen som i dag skjer i drosjene er begrenset til tidspunktet passasjeren går inn i bilen eller ved reisens start. Ytterligere overvåking av passasjerene under hele reisen for å dokumentere eventuelle hendelser, anses ikke som et behov.
I den utstrekning fjernsynsovervåkingen gjelder steder hvor en begrenset krets av personer ferdes, jf personopplysningsloven § 38, typisk de ansatte, har Datatilsynet lagt vekt på de ansattes godkjennelse av tiltaket. Overvåkingen av de ansatte kan ifølge tilsynet ikke vurderes isolert, den må ses i sammenheng med overvåkingen av passasjerene. Datatilsynet er kjent med at et stort antall reisende ønsker overvåking om bord i kollektive transportmidler. Hvilke oppfatninger flertallet til enhver tid gir uttrykk for i opinionsundersøkelser, kan imidlertid ikke være styrende for Datatilsynets vurderinger etter personopplysningsloven. Det vil heller ikke harmonere med personopplysningslovens formål å legge til grunn at dette representerer en utøvelse av bestemmelsesretten over egne opplysninger.
Tilsynet forstår NSBs henvisning til Personvernnemndas praksis som en påminnelse om at tilsynet må legge vekt på samfunnets interesse, og at denne vil overstige de ulempene den enkelte vil oppleve ved overvåking om bord på togsettene. Datatilsynet viser i denne sammenheng til det som er nevnt ovenfor om vurderingen av risikoen for terror, og at en slik vurdering må foretas av relevante myndigheter. Etter tilsynets vurdering må det heller aldri bli slik at samfunnets interesser helt overskygger enkeltindividets behov for personvern.
Datatilsynet mener at personopplysningsloven § 8 litra f må forstås slik at det konkrete forholdet ikke kan vurderes isolert, uavhengig av samfunnet for øvrig. Tilsynet mener det ville bære galt av sted hvis ikke tilsynsmyndigheten skal kunne se hen til det totale overvåkingsbildet i Norge. Dette må også kunne utledes av personopplysningsloven §§ 1 og 42, 3.ledd. Personopplysningsloven er ment å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger. Ifølge tilsynet vil vektleggingen av det totale overvåkingsbildet ikke medføre usaklig forskjellsbehandling.
Datatilsynet har ikke tidligere i saksgangen begrunnet hvorfor tilsynet finner at kontinuerlig overvåking vil medføre større personvernulemper enn å begrense overvåkingen til 20 % av driftstiden, slik det første varslede pålegget innebar. En begrunnelse ble ikke sett på som påkrevd ettersom pålegget ble tilbakekalt. Det første pålegget ble utformet slik fordi tilsynet vurderte at overvåkingen og avveiningen var akseptabel, likevel slik at overvåkingen burde begrenses til den del av driftstiden som var nødvendig ut fra de situasjoner som tiltaket skulle forebygge, særlig voldelige episoder. Etter NSBs klage på det varslede pålegget, ble spørsmålet revurdert av tilsynet. Revurderingen tilsa at en tidsbegrenset overvåking ikke var en ideell løsning. Videre fremsto kontinuerlig overvåkning ikke som akseptabel eller som nødvendig for å oppnå formålet som nevnt ovenfor.
6 Personvernnemndas vurderinger
6.1 Nærmere om faktum
Personvernnemnda har ved forespørsel til klager innhentet[1] nærmere opplysninger om hvordan kamera er foreslått plassert i vognene, og hvilke områder som vil bli overvåket. Det er gitt detaljerte oversikter for tre typer vogner, «elektriske motorvogner», «styrevogn» og «mellomvogn». Fordi vognene er noe ulikt utformet, vil dekningsområdet også være noe forskjellig, men dette er bare avvik i detalj. Nedenfor er det gjengitt illustrasjoner som ved skravering angir hvilke områder som overvåkes. Øverst (fig. 1) vises en «styrevogn» i profil, hvor togføreren har sin plass foran. I de «elektriske motorvognene » er plassering av fører og kamera svært likt. I «mellomvognene» mangler naturlig nok førerens plass, men ellers er utformingen tilsvarende.
I figurene nedenfor ser man at det fra førerens plass er et overvåket område forover, dvs mot skinnegangen. Den øverste figuren (fig. 2) angir det overvåkede området slik klager ønsker, mens den nederste (fig. 3) figuren angir hvordan klager mener de overvåkede områdene vil være etter Datatilsynets vedtak. Foruten inngangsområdene overvåkes en sektor fra fremre inngang mot føreres plass i begge alternativ. I alt er det 8-9 kameraer i hver vogn.
Det ble utarbeidet retningslinjer for «Håndtering av lagrede data fra videoovervåkning i NSB AS tog i pilotperioden» med vedlegg som del av sikkerhetsstyringssystemet.[2] Videoopptakerne er krypterte og oppbevart i «harddisk recordere» som er sikret med nøkkel- eller kodelås.
Det fremgår av retningslinjenes pkt 3 at det er Trafikksikkerhet- og operatørforvaltningen, avdeling Trafikksikkerhet (TO-T) som har ansvar for prosedyren. Ved uønskede hendelser skal togpersonalet kontakte Driftsoperativt senter (DROPS) som skal sørge for at dokumentasjonen sikres. All dokumentasjon (videobånd, papir, fast magnetplate, kompaktplate, disketter, originale opptak, bilder og kopier) skal behandles fortrolig. Dokumentasjonen kan ikke fjernes fra NSBs område, kopieres eller kommuniseres elektronisk uten samtykke fra systemforvalter, som med unntak av politiet skal kunne fremlegge kvittering som viser til hvem dokumentasjon er utlevert.
Normalt blir dokumentasjon lagret i fem dager før den overspilles eller slettes.
Det fremgår av retningslinjenes pkt 4.1 at TO-T har ansvar for å hente utstyr for avspilling. Rett til å se dokumentasjon, eventuelt få den utlevert, har politi i forbindelse med en aktuell etterforskning, TO-T og representanter for personalorganisasjonene. Det er også regler om innsynsrett for representanter for personalorganisasjonen, protokoll ved videre bruk av dokumentasjonen osv.
6.2 Fjernsynsovervåking
6.2.1 Innledning – behandlingsgrunn, systematikk
Denne saken omhandler fjernsynsovervåking der opptak blir lagret på et låst medium. Herfra vil mediet bare unntaksvis bli fysisk fjernet og behandlet på et separat datamaskinanlegg med sikte på å identifisere de personer som opptaket er gjort av. Det vil da kunne treffes en beslutning om å overføre data fra anlegget til en tredjepart, som typisk vil være politi eller et statlig tilsyn.
Som Personvernnemnda har diskutert i tidligere klagesaker, er «fjernsynsovervåking» en generell betegnelse som dekker flere typer systemer og flere ulike formål, jf PVN-2005-09 Det mosaiske trossamfund og PVN-2005-12 Sporveisbussene. Overvåkingen kan være svært enkel, for eksempel hvor et kamera er montert rettet mot et svømmebasseng slik at betjening kan holde øye med hva som skjer i sann tid, og kunne gi assistanse hvis det for eksempel oppstår et problem for en av badegjestene, sml PVN-2002-05 SAS Radisson Plaza Hotell. Her skjer intet opptak og ingen etterfølgende behandling av opptaket ved hjelp av datamaskinbasert utstyr.
I denne saken er det imidlertid et mer sammensatt system. For Personvernnemnda fremstår det som naturlig først å vurdere om dette systemet i henhold til personopplysningsloven bør behandles som ett system for fjernsynsovervåking, som i sin helhet faller inn under personopplysningsloven kap VII, eller om det er hensiktsmessig å dele det opp i flere delsystemer. Personvernnemnda er kommet til at det i dette tilfellet er hensiktsmessig med en oppdeling. Personvernnemnda understreker at hvorvidt det skal anses hensiktsmessig med en oppdeling, vil bero på situasjonen, og derfor bygger på en konkret vurdering i dette tilfellet. Denne vurderingen vil begrunnes nedenfor.
Etter personopplysningsloven § 36 defineres fjernsynsovervåking som «vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende fjernsynskamera, fotografiapparat eller lignende apparat». Det er ingen tvil om at det system som er foreslått installert i togene faller inn under denne definisjonen.
Ved overvåkingen lagres bilder av passasjerene. Et fotografi av en person vil nødvendigvis gi opplysninger om denne personen. Disse opplysningene vil også kunne omfatte opplysninger som etter personopplysningsloven § 2 nr 8 litra a er kategorisert som «sensitive» – typisk «rasemessig eller etnisk bakgrunn» eller «religiøs oppfatning» – implisert av utseende, klesdrakt eller lignende. Fotografiet kan også gi opplysninger om en persons «helseforhold», jfr personopplysningsloven § 2 nr 8 litra c, f eks ved bandasjer, synlige sår mv. For at opplysningene skal være personopplysninger etter personopplysningsloven § 2 nr 1, må opplysningene kunne knyttes til enkeltpersoner. For fotografi eller billedopptak er det, slik Personvernnemnda ser det, generelt sett fire måter dette kan skje på:
- Den enkleste måten er at fotografiet av personen gjenkjennes, dvs at en person betrakter bildet og gjenkjenner personen basert på egne minner eller et fotografi mv som brukes til sammenligning.
- Det kan også være at fotografiet i tillegg til person også avbilder et identifiserende element, f eks ved at vedkommende bærer eller sitter på en plass markert med navneskilt.
- Samtidig med opptaket kan det registreres identifiserende elementer ved et annet delsystem. Dette skjer f eks i en minibank der opptaket skjer samtidig med at kunden foretar en transaksjon hvor kunden identifiserer seg. Ved sammenligning av klokkeslett for opptak og transaksjon, kan dermed bildet knyttes til en enkeltperson.
- Endelig kan man tenke seg bruk av metoder for identifikasjon ved hjelp av datamaskinbaserte metoder for gjenkjenning av ansiktsgeometri eller lignende. Personvernnemnda er ikke kjent med at slike metoder brukes her i landet.
Dette betyr at det automatiske opptaket som lagres på den låste magnetplatestasjonen i toget, isolert sett ikke inneholder personopplysninger i personopplysningslovens forstand. Det finnes opplysninger om personer på opptaket, men disse er (ennå) ikke knyttet til identifiserbare enkeltpersoner. Det er først hvis opptaket avspilles at man – typisk ved gjenkjenning – kan identifisere passasjerer og slik knytte opplysningene til enkeltpersoner.
Selve fjernsynsovervåkingen må ha hjemmel i personopplysningsloven, jf nedenfor. Personvernnemnda har i dette tilfellet kommet til at det er hensiktsmessig å se avspillingen av opptakene som en behandling av personopplysninger, inklusive sensitive personopplysninger. Grunnen til at man anser dette hensiktsmessig er blant annet at det lett kan tenkes andre kilder for opplysninger om hvilke personer som var passasjerer. Hvis man for eksempel innfører et elektronisk billettsystem, kan dette omfatte «månedskort» knyttet til enkeltpersoner, og ved overføring av data lagret ved en validiseringsautomat på stasjonen eller toget, vil man da ha en kilde til å bestemme hvem som var passasjer. Ved å se på avspillingen som behandling av personopplysninger, vil slike systemer lettere kunne ses i sammenheng.
Ettersom behandlingen av opptak fra fjernsynsovervåking regelmessig vil inneholde sensitive personopplysninger, kreves konsesjon for denne behandlingen, jf personopplysningsloven § 33 sml § 2 nr 8 litra a og c. På grunn av sammenhengen mellom systemene, vil det være naturlig at konsesjonen også omfatter fjernsynsovervåkingen. Personvernnemnda vender tilbake til spørsmålet om utlevering av opptak til tredjeperson nedenfor.
6.2.2 Generelt om vurderingen
Etter personopplysningsloven § 36 defineres fjernsynsovervåking som «vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende fjernsynskamera, fotografiapparat eller lignende apparat». Det er ingen tvil om at det system som omhandles i saken, faller inn under denne definisjonen.
Etter personopplysningsloven § 37, 1.ledd må for all fjernsynsovervåking vilkårene i personopplysningsloven § 11, 1. ledd litra a, jf personopplysningsloven §§ 8 og 9 være oppfylt, dvs at det må foreligge en behandlingsgrunn. Selv om formålet med overvåkingen er å registrere opplysninger som etter personopplysningsloven § 2 nr 8 litra b ville være sensitive (typisk opplysninger om straffbare forhold), vil overvåkingen være tillatt selv om vilkårene i personopplysningsloven § 9, 1.ledd ikke er oppfylt, jf personopplysningsloven § 31, 1.ledd, 2.pkt. Overvåkingen vil heller ikke utløse konsesjonsplikt etter personopplysningsloven § 33, jf personopplysningsloven § 37, 1.ledd, 1.pkt. For at behandlingsgrunn skal foreligge – og dermed fjernsynsovervåking tillates – er det altså i dette tilfellet tilstrekkelig at vilkårene i personopplysningsloven § 8 er oppfylt.
Det er i denne saken ikke omtvistet at NSB har en berettiget interesse i overvåking etter personopplysningsloven § 8 litra f. Denne bestemmelsen forutsetter at overvåkingen bare kan tillates dersom «hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger» NSBs interesse i overvåking. Personvernnemnda tolker i likhet med Datatilsynet denne bestemmelsen slik at det må foreligge en klar overvekt til fordel for NSBs interesser for at behandlingen kan tillates.
Personvernnemnda viser til vedtak i PVN-2005-12 Sporveisbussene, som gjaldt overvåking av passasjerområdet i busser. Denne saken gjelder overvåking av passasjerområdet i lokaltog. Saksforholdene i de to sakene er langt på vei sammenfallende. Det vil bli redegjort for de forskjeller Personvernnemnda mener er relevante, og den betydning disse vil kunne ha for vurderingen. I stor grad vil imidlertid Personvernnemnda vise til det tidligere vedtak.
Personvernnemnda antar at togkupeene nærmest må anses som en form for offentlig sted, jfr diskusjonen i PVN-2005-12 Sporveisbussene. For å tillate overvåking, vil det derfor være tilstrekkelig at overvåkingen tilfredsstiller interesseavveiningen i personopplysningsloven § 8 litra f. De noe skjerpede betingelsene av «sted hvor en begrenset krets av personer ferdes jevnlig», jf personopplysningsloven § 38, kommer dermed ikke til anvendelse.
For offentlig sted skal det skiltes slik at de registrerte får opplysning om at overvåkingen skjer, jf personopplysningsloven § 40. NSB har redegjort for hvordan skiltingen vil bli foretatt, og argumentert for at dette vil redusere personvernulempene. Datatilsynet har fremholdt at oppfylling av lovens krav til skilting ikke i seg selv kan anses som et tiltak som reduserer personvernulempene, og dermed få betydning for vurderingen etter personopplysningsloven § 8 litra f.
Personvernnemnda viser til vedtak i PVN-2005-09 DMT, hvor personopplysningsloven § 40 blir tolket slik at den ikke representerer et absolutt forbud mot overvåking av offentlig sted dersom det i praksis ikke er mulig å gi de registrerte opplysning om overvåkingen ved skilting. Personvernnemnda antar også at skilting eller annen form for opplysning om overvåkingen utover lovens minstekrav etter personopplysningsloven § 40 må kunne være relevant ved vurderingen etter personopplysningsloven § 8 litra f. I dette tilfellet er det ikke omtvistet at skiltingen tilfredsstiller lovens krav.
6.2.3 Nærmere om begrunnelsen for overvåkingen, NSBs berettigede interesse etter personopplysningsloven § 8 litra f.
I PVN-2005-12 Sporveisbussene har Personvernnemnda antatt at formålet med overvåkingen først og fremst har en preventiv funksjon. Dette er også fremhevet av NSB. Ved å gjøre overvåkingen kjent, vil det påvirke den enkelte trafikants atferd. Den preventive effekten virker sammen med formålet å sikre bevis. Vissheten om at det sikres bevis ved eventuelle straffbare handlinger kombinert med vissheten om at NSB vil følge opp ved å anmelde slike episoder til politiet, og gjøre bevis tilgjengelig ved en etterforskning, antas generelt å virke preventivt.
NSB mener å ha erfaringer fra prøveprosjektet som tilsier at overvåkingen hadde en preventiv effekt. Det ble foretatt tre anmeldelser av hærverk på bakgrunn av videoopptak i togene. Etter at disse tre episodene ble kjent i media, ble det ikke rapportert hærverk eller tagging på noen av de togsettene som var overvåket.
I anførslene fra NSB skilles det ikke klart mellom overvåking av inngangspartiene og overvåking av kupeene. Personvernnemnda antar at tagging eller hærverk på togsettene vil fanges opp av de kamera som overvåker inngangspartiene, mens hærverk inne i toget, f eks beskadigelse av seter, bare vil fanges opp av de kamera som overvåker kupeene. Personvernnemnda mangler nærmere opplysninger for å tolke resultatene fra prøveprosjektet, men må anta at selv om overvåkingen begrenses til inngangspartiene i tråd med Datatilsynets vedtak, vil hærverk bli vesentlig redusert.
Noen egentlig dokumentasjon av den preventive effekten, utover resultatene fra prøveprosjektet, foreligger ikke, men effekten er i denne konkrete saken ikke bestridt. Også etter Datatilsynets vedtak vil overvåking tillates, men i mer begrenset grad. Det er bare de kameraene som overvåker selve kupeen som blir utelukket, ikke de kameraene som overvåker inn- og utgangsparti, inklusive lokomotivførerens arbeidsplass og skinnegangen gjennom frontruten, jf den innledende fremstillingen.
Personvernnemnda har mottatt erklæringer i forbindelse med overvåking av kupeen på buss eller tog som understreker argumentet om den preventive effekt overvåkingen vil ha for uønsket eller kriminell atferd. I to artikler fra Danmark om DSBs bruk av kameraer i togene, fremgår det at det er blitt mindre hærverk i S-togene[3]. Antall tilfeller av hærverk er blitt redusert og karakteren av ødeleggelser er endret. DSB melder også at målt i reservedeler har videoovervåkingen gitt et dokumenterbart resultat. Personvernnemnda går nærmere inn på dette spørsmålet i forbindelse med PVN-2005-12 Sporveisbussene, der det blant annet gis eksempler fra rettspraksis hvor opptak fra overvåking av kupeen i busser er nevnt. Det finnes ikke tilsvarende eksempler fra rettspraksis for tog det nemnda er kjent med, men generelt vil de samme argumentene kunne gjøres gjeldende.
6.2.4 Videoopptak som bevis i rettspraksis
Personvernnemnda har gått gjennom rettspraksis for å se om det finnes eksempler på bruk av opptak fra videoovervåking som bevis i straffesaker. Oslo tingretts dom av 12.9.2004[4] gjaldt fem unge gutter som var tiltalt for å ha tagget med maling og tusj togsett tilhørende NSB i Lodalen, Dyvekes vei 2, Oslo. To av de tiltalte ble frifunnet. Om denne vurderingen sier retten: «Hva gjelder [A] og [D] er retten enig med aktor i at det foreligger slik rimelig tvil som bør komme dem til gode. Retten vil i denne forbindelse peke på at deres forklaringer samsvarer med vitnet [F]s forklaring om at han bare så tre personer borte ved vognen hvor det ble tagget, hvorav den ene hadde en stokk og holdt vakt. Heller ikke den fremviste videofilm viser mer enn 3 personer til stede når selve taggingen utføres.» Her synes altså retten å legge vekt på, og å ha hatt nytte av videoopptak. Dette er imidlertid opptak fra kamera plassert på en helt annen måte enn de som er gjenstand for vurdering i nærværende sak. Det er kamera som gir bilder av eksteriøret, og som – slik Personvernnemnda forstår rettens knappe referat – ikke er plassert i selve vognene. Utover dette har Personvernnemnda ikke funnet rettspraksis som kan belyse verdien av opptak fra kameraene som bevis i straffesaker. For ordens skyld understrekes det at dette heller ikke kan ventes etter et forholdsvis kort prøveprosjekt.
I Danmark har DSB fått domfellelse og erstatning i 11 saker om innvendig hærverk ved å bruke videoopptakene som bevis.
6.2.5 Personvernulemper
Personvernnemnda anser det som utvilsomt at overvåking representerer en ulempe for den enkeltes personvern. Denne vurderingen kan man i og for seg bygge direkte på personopplysningsloven som regulerer fjernsynsovervåking, og som derfor forutsetter at dette er av betydning for den enkeltes personvern.
Hvor store personvernulempene er, vil bero på flere forhold. Overvåkingen av inn- og utgangspartier vil skje i en situasjon som vel er noe mer «offentlig» enn den passasjerene opplever når de sitter eller står i kupeen. Den siste situasjonen vil også representere en overvåking av lengre varighet (en typisk reisetid på én time har vært nevnt i saken). Det kan derfor hevdes å være et visst grunnlag for å sondre mellom disse situasjonene.
Når det gjelder å angi den relative personvernulempen, er det henvist til resultat av meningsmålinger. Personvernnemnda har gått nærmere inn på disse i PVN-2005-12 Sporveisbussene. Slik personvern defineres i personopplysningsloven, er det ikke en betegnelse for en individuell, psykisk opplevelse. Denne opplevelsen er relevant i vurderingen av personvernulempene, men ikke tilstrekkelig for en vurdering. Det at mange stiller seg positiv til et tiltak i en opinionsundersøkelse er noe svært forskjellig fra et informert samtykke slik dette defineres i personopplysningsloven § 2 nr 7.
Personvernnemnda har i tidligere vedtak (PVN-2005-09 DMT og PVN-2005-12 Sporveisbussene) lagt vekt hvordan overvåkingen skjer, og sondret mellom ulike måter. I dette tilfellet har overvåkingen form av automatiske opptak som slettes ved overskrivning etter fem døgn. Dersom det ikke registreres mistanke om straffbare forhold, vil ingen se på opptakene. Avlesning vil skje etter særlige rutiner for uttak og bruk.
I saken har det vært diskutert hvilken rolle det generelle overvåkingsnivået i samfunnet kan spille. NSB har hevdet at samfunnets overvåkingsnivå som helhet ikke er relevant i interesseavveiningen etter personopplysningsloven § 8 litra f, mens Datatilsynet har fremholdt at det konkrete forholdet ikke kan vurderes isolert, uavhengig av samfunnet for øvrig.
Personvernnemnda er henvist til å foreta en vurdering innenfor rammene av den aktuelle klage. Denne vurderingen er konkret, og vil måtte ta hensyn til overvåkingens sammenheng med aktuelle forhold, også forhold som forandrer seg over tid. Dette følger av at loven gir henvisning på en konkret vurdering. I saken har NSB også vist til den trussel som terroraksjoner representerer, og som er aksentuert etter aksjonen i Madrid 2004 som nettopp var rettet mot tog. Også dette er eksempel på forhold som endrer seg over tid. En avgjørelse før 2004 ville ikke bygget på den samme trusselvurderingen. I et foranderlig samfunn må man i en konkret vurdering ta utgangspunkt i de aktuelle forholdene, også når disse har endret seg over tid.
Imidlertid er det etter Personvernnemndas syn ikke først og fremst de konkrete personvernulempene som overvåkningen i dette tilfellet vil representere, som fremstår som det prinsipielle. En slik overvåking blir et nytt skritt på veien mot en samfunnssituasjon med en stadig mer omfattede overvåking av den enkeltes ferdsel på offentlige steder. Personvernnemnda mener at denne utviklingen fortjener en rettspolitisk avklaring, og gjentar den oppfordring nemnda har gitt uttrykk for i PVN-2005-11 Statens vegvesen og PVN-2005-12 Sporveisbussene. Oppsplittingen i konkrete klager som er nødvendig for prøving av enkeltvedtak må ikke få lov til å erstatte en mer prinsipiell, sektorovergripende rettspolitisk debatt.
6.2.6 Interesseavveining
Etter Personvernnemndas syn må vurderingen ta som utgangspunkt at den foreslåtte form for overvåking fører til beskjedne personvernulemper: Opptaket blir bare benyttet i forbindelse med episoder som anmeldes til Havarikommisjonen for sivil luftfart og bane, Statens jernbanetilsyn eller politiet, og det er etablert rutiner som skal sikre at opptakene da bare gjøres tilgjengelig for disse myndighetene. Personvernnemnda skal bemerke at opptak bare kan gjøres tilgjengelige for politiet eller andre som har konsesjon til å behandle personopplysningene, jf personopplysningsloven §§ 8 og 9, jf § 11. Personvernnemnda antar at publikum også kan informeres nærmere om rutinene ved oppslag på toget. I tillegg til tydelig varsel om overvåking kan det også gis nærmere opplysninger. De reisende vil være i en situasjon under oppholdet på toget som gjør det mulig å lese slike mer detaljerte redegjørelser ut over lovens minstekrav, jf personopplysningsloven § 40.
I vurderingen må man ta hensyn til både de reisende og de ansatte (togfører og konduktør). Personvernnemnda antar at en ansatt, typisk en konduktør, som finner å måtte intervenere i en uheldig situasjon, kan oppleve en viss trygghet i vissheten om at dersom vedkommende selv skulle utsettes for straffbar vold, så vil gjerningspersonen kunne identifiseres ved hjelp av opptakene. Hele toget må også betraktes som en arbeidsplass, i alle fall for konduktøren. Man må derfor kunne legge vekt på den betydning som overvåkingen spiller for arbeidsmiljøet. De henvendelser Personvernnemnda har fått om dette, understreker dette hensynet. Personvernnemnda har tidligere pekt på at det ikke kan legges vekt på at overvåking skaper en trygghetsfølelse dersom denne ikke svarer til den faktiske trygghet. Men nemnda utelukker ikke at overvåking kan svekke en ubegrunnet følelse av utrygghet, og dermed bidra til en mer realistisk opplevelse av sikkerheten for de reisende.
Personvernnemnda har tatt utgangspunkt i at en togkupé er et offentlig sted. Hvis man skal gradere offentlige steder, antar nemnda at kupeen må oppfattes som svært offentlig, om enn noe mindre offentlig enn perrongene. Det er et sted den enkelte ikke venter å kunne opptre uten å bli iakttatt. Dette til forskjell fra for eksempel offentlige plasser, hvor man kan være noe mindre bevisst stedets offentlige karakter og kan oppleve det som mulig å opptre uten å bli iakttatt av andre.
Personvernnemnda mener at man også må ta i betraktning at den gruppen av personer som rammes av personvernulempene, er den samme gruppe hvor en andel mener at overvåkingen gir større trygghet, og dermed grunnlag for større trygghetsfølelse. Det er altså ikke et tilfelle hvor den behandlingsansvarliges interesser klart står i motsetning til den registrertes interesser.
NSBs interesse synes først og fremst å være den preventive effekt som overvåking av kupeen vil ha i tillegg til overvåkingen av togets inn- og utgangspartier. Dokumentasjon og sterke argumenter for at denne effekten er av betydning, er ikke lett å finne. Personvernnemnda har merket seg argumenter for at slike opptak kan ha betydning i forbindelse med hærverk på seter eller interiør, og også at de vil kunne gi flere opplysninger ved eventuelle voldelige episoder.
Personvernnemnda finner at den eventuelle økingen av den preventive effekten og muligheten for ytterligere opplysninger ved eventuelle voldelige episoder som overvåking av kupeen vil representere, er tilstrekkelig til at fjernsynsovervåking kan tillates etter personopplysningsloven § 37, 1.ledd jf § 8. Det foreligger dermed en behandlingsgrunn i personopplysningsloven § 8 litra f for kameraovervåking av passasjerområdene.
Personvernnemnda bygger på de opplysninger som er fremkommet og de erfaringer som er gjort vedrørende voldelige episoder i Oslo-området. I motsetning til PVN-2005-12 Sporveisbussene er NSB landsdekkende. Ved en interesseavveining må man ved vurderingen av fordeler og ulemper legge vekt på hvilke erfaringer man har med vold og andre straffbare handlinger på den aktuelle strekningen. Personvernnemnda legger til grunn at behovet for kameraovervåkning vil være størst i de sentrale strøk av landet.
6.3 Utlevering av billedopptak til tredjepart
Billedopptakene kan bare utleveres til tredjepart i samsvar med personopplysningsloven § 39. Personvernnemnda antar at denne bestemmelsen også er en begrensning for Datatilsynets kompetanse til i konsesjon å regulere forholdet, for eksempel tillate utlevering til andre. Dette betyr at opplysningene bare kan utleveres
«… dersom den som er avbildet samtykker eller utleveringsadgangen følger av lov. Billedopptak kan likevel utleveres til politiet ved etterforskning av straffbare handlinger eller ulykker hvis ikke lovbestemt taushetsplikt er til hinder.»
6.4 Konsesjon etter personopplysningsloven § 33
Ved en eventuell episode i toget som krever vurdering, vil lagringsmediet tas ut av toget etter en nærmere angitt prosedyre. Opptaket vil så granskes forut for at det treffes en beslutning av nærmere angitt autorisert person om å gjøre opptakene tilgjengelig for en tredjepart, typisk politiet i forbindelse med anmeldelse av et straffbart forhold.
Personvernnemnda er kommet til at dette delsystemet må anses som en «behandling av personopplysninger» i personopplysningslovens forstand. Som diskutert ovenfor, vil opptak også regelmessig avdekke forhold ved passasjeren som personopplysningsloven kategoriserer som «sensitive», jfr personopplysningsloven § 2 nr 8, særlig litra a og c. Etter Personvernnemndas syn krever derfor denne behandlingen av sensitive personopplysninger konsesjon etter personopplysningsloven § 33.
For at konsesjon skal kunne gis, må betingelsene etter personopplysningsloven §§ 8 og 9 foreligge. For utformingen av konsesjonen blir disse bestemmelsene å oppfatte som grenser for Datatilsynets og Personvernnemndas kompetanse.
For så vidt gjelder personopplysningsloven § 8 finner Personvernnemnda det tilstrekkelig å henvise til diskusjonen ovenfor som begrunnelse for at det foreligger en behandlingsgrunn etter denne bestemmelsen.
I tillegg må det finnes hjemmel i personopplysningsloven § 9. Slik Personvernnemnda ser det, vil ingen av de oppregnede grunnene i personopplysningsloven § 9, 1.ledd litra a-h naturlig passe for den aktuelle situasjonen. Imidlertid må det være på det rene at personopplysningsloven kap VII må tolkes slik at fjernsynsovervåking i prinsippet også kan tillates i en situasjon som den foreliggende. Hvis man strengt holder på at det må finnes en hjemmel i personopplysningsloven § 9, 1.ledd, ville det i praksis bety at man sjelden eller aldri ville kunne gjennomføre fjernsynsovervåking der det skjer en behandling av opptakene ved datamaskinbaserte system, ettersom fotografier etter sin natur alltid vil kunne omfatte sensitive opplysninger i den forstand uttrykket brukes i personopplysningsloven § 2 nr 8. Personvernnemnda anser derfor ikke at loven kan tolkes på denne måten, men antar at man kan bruke hjemmelen i personopplysningsloven § 9, 3.ledd som tillater «at sensitive personopplysninger kan behandles også i andre tilfeller dersom viktige samfunnsinteresser tilsier det og det settes i verk tiltak for å sikre den registrertes interesser». Dette betyr at man i tillegg til å finne en behandlingsgrunn etter personopplysningsloven § 8 må anta at behandlingen tjener viktige samfunnsinteresser, og at tiltakene er iverksatt i den registrertes interesse.
Dette er i prinsippet et annet vurderingstema enn det som er diskutert ovenfor i forbindelse med fjernsynsovervåking og behandlingsgrunn etter personopplysningsloven § 8. Imidlertid har denne diskusjonen vært konsentrert nettopp om hvorvidt overvåkingen er egnet til å tjene de viktige samfunnsinteressene som kriminalitetsforebygging og oppklaring av straffesaker representerer. Det må også antas at dette er i verksatt i den registrertes interesse – blant de registrerte vil man foruten passasjerene også finne de ansatte. Også de ansattes interesser er det lagt vekt på i denne diskusjonen.
Personvernnemnda finner derfor at Datatilsynet har kompetanse etter personopplysningsloven § 33, jf §§ 8 og 9, 3.ledd til å gi konsesjon for den etterfølgende databehandling av billedopptak som blant annet vil ha til formål å identifisere de personer som opptakene er gjort av. Konsesjonen vil også angi for hvilket område (hvilke tog, strekninger eller avgrensning på annen hensiktsmessig måte) den gjelder for. På grunn av sammenhengen mellom systemene vil det være naturlig at konsesjonen også omfatter fjernsynsovervåkingen.
I konsesjonen forutsetter Personvernnemnda at Datatilsynet nærmere vil gi regler om blant annet
- Hvem som kan beslutte at opptak hentes fra det låste lagringsmedium, når dette kan skje og hvordan overføringen skal skje
- Hvem som har adgang til opptakene for den etterfølgende persondatabehandlingen med sikte på identifisering
- Hva opplysningene kan benyttes til hos den behandlingsansvarlige (NSB AS), noe som begrenses av formålet med behandlingen
- Hvem som kan treffe beslutning om å gjøre opptakene tilgjengelig til tredjepart, typisk utlevering til politi i forbindelse anmeldelse eller etterforskning av et straffbart forhold
- Hvordan opptak skal oppbevares og når sletting skal skje
- Hensiktsmessig varsling om videoovervåking til passasjerene ut over lovens minstekrav, for eksempel opplysning om at opptak ikke avspilles med mindre det foreligger mistanke om straffbare handlinger
7 Vedtak
Datatilsynets vedtak omgjøres. Personvernnemnda finner at vilkårene for å gi konsesjon er til stede.
Saken sendes tilbake til Datatilsynet for utferdigelse av konsesjon for den etterfølgende databehandling av billedopptak fra togets kupeer. Ved utarbeidelsen av konsesjonen skal tilsynet blant annet regulere de forhold som er angitt i Personvernnemndas begrunnelse.
Oslo, 2. august 2006
&mbsp;
Jon Bing
Leder
Fotnoter
[1] Jf Wikborg, Rein & Co brev av 16.2.2006, jf særlig vedlegg 1 og 2.
[2] Jf Wikborg, Rein & Co brev av 16.2.2006, jf særlig vedlegg 3.
[3] Jf www.dsb.dk, Nyheder fra DSB, ”Video i S-tog reducerer hærværk”, 21.3.2006.
[4] Jf Lovdatas base over tingrettsavgjørelser TOSLO-2004-73290. Det finnes også en dom der bilder fra videoovervåking av Nationaltheateret stasjon var aktuelt som bevis, denne finnes i Lovdatas base over lagmannsrettsavgjørelser som LB-1995-2027. Det er også avgjørelser hvor det er brukt opptak fra Oslo S som bevis i straffesaker, jf f eks LB-2005-27117.