Kategori: Avgjørelser

Klage fra A på Datatilsynets avgjørelse om ikke å gjøre nærmere undersøkelser av om Statistisk sentralbyrå (SSB) behandler personopplysninger ulovlig.
A kontaktet Datatilsynet og varslet om flere forhold ved SSBs behandling av personopplysninger som han mente var ulovlig. Datatilsynet avsluttet saken uten å gjøre nærmere undersøkelser og uten å ta stilling til om behandlingen av personopplysninger var ulovlig. Datatilsynet viste til personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Nemnda vurderte hvilket handlingsrom tilsynet, når det mottar en henvendelse om mulige brudd på personopplysningsloven, har til å velge ikke å ta stilling til om den beskrevne behandlingen i henvendelsen er ulovlig eller ikke. Nemnda la til grunn at tilsynet i utgangspunktet plikter å ta stilling til de klagene som fremsettes, jf. artikkel 77, men at det er klagers oppgave å redegjøre for saken og legge frem dokumentasjon for det forholdet som påklages. I mangel av en viss konkretisering av at det er vedkommendes egne personopplysninger som er behandlet på en måte som er i strid med forordningen, kan det etter nemndas syn argumenteres for at henvendelsen ikke skal regnes som en klage som forplikter tilsynet til å gjøre visse undersøkelser. I dette tilfellet hvor SSB driver en lovregulert virksomhet og hvor de opplysningene som er gitt i henvendelsen ikke i seg selv gir tilstrekkelig grunn til å mistenke en ulovlig behandling av personopplysninger, kan ikke henvendelsen anses som en klage som gir tilsynet plikt til å gjøre nærmere undersøkelser etter artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Klage fra A på Datatilsynets avgjørelse om å avslutte sak om ulovlig behandling av personopplysninger hos NAV, uten å gi pålegg.
A henvendte seg til Datatilsynet og klaget over snoking i hans personopplysninger fra en ansatt hos NAV. NAV innrømmet at det var avdekket oppslag i As personopplysninger uten tjenstlig behov fra ansatte i NAV. Datatilsynet avsluttet saken uten å ta stilling til om personopplysningsloven var brutt, men opplyste blant annet at tilsynet følger opp NAV sentralt på områder som loggkontroll og styring av tilgang til personopplysninger. Tilsynet viste til at informasjonen fra A ble tatt med videre inn i dette arbeidet. Nemnda har i flere tidligere avgjørelser lagt til grunn at Datatilsynet etter personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f har en viss frihet til å avgjøre hvor omfattende undersøkelser den enkelte sak krever, men at tilsynet ikke fritt kan velge ikke å ta en klage til behandling. I dette tilfellet kom nemnda til at det var forsvarlig å la informasjonen fra denne enkeltsaken inngå i den mer omfattende tilsynssaken Datatilsynet har gående hos NAV. Saken omfatter loggkontroll og styring av tilgang til personopplysninger hos NAV og tilsynet har varslet NAV om et pålegg om å rette opp brudd på informasjonssikkerheten og et gebyr på 20 millioner kroner for brudd på loven. Nemnda la til grunn at enkelttilfeller av «unødvendige» oppslag ikke nødvendigvis medfører at den behandlingsansvarlige har brutt personvernforordningen artikkel 24 og 25, slik at det kan lede til «korrigerende tiltak», jf. artikkel 58 nr. 2. Datatilsynet må i slike tilfeller ha mulighet for å la en enkelthenvendelse inngå i en bredere anlagt tilsynssak mot en behandlingsansvarlig uten å ta stilling i den enkelte saken. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Klage fra A v/B på Datatilsynets avgjørelse om å avslutte sak om retting/sletting av personopplysninger uten å gi pålegg.
A henvendte seg til Datatilsynet og klaget over at NAV ikke hadde gitt ham medhold i hans krav om sletting/retting av det han mener er ulovlige vedtak truffet av NAV. Nemnda fastslo at dersom NAV tolker en rettsregel feil eller foretar en uriktig vurdering av faktum, vil dette kunne resultere i et uriktig vedtak, som kan endres ved at vedtaket påklages, omgjøres eller endres gjennom et nytt vedtak. Vedtaket kan ikke rettes eller slettes etter bestemmelsene i personvernforordningen artiklene 16 og 17. Nemnda la til grunn at Datatilsynet hadde oppfylt sin plikt til å behandle As klage, jf. personvernforordningen artikkel 77. Nemnda var enig med Datatilsynet i at det ikke er lagt frem dokumentasjon for, eller redegjort for, et faktum som ga grunnlag for å pålegge NAV å rette eller slette opplysninger om A i hans saker i NAV. Etter nemndas vurdering hadde tilsynet oppfylt sin utredningsplikt. Saken var tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17 og personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Nemnda viste til at det er opp til Datatilsynet å vurdere om det er hensiktsmessig og nødvendig å innhente ytterligere opplysninger i saken fra innklagede eller om saken behandles på bakgrunn av den informasjonen klager har sendt inn. I utgangspunktet er det klagers oppgave å redegjøre for saken og legge fram nødvendig dokumentasjon for å sannsynliggjøre sitt krav. Nemnda opprettholdt tilsynets vedtak.

Klage fra A på Datatilsynets vedtak der Datatilsynet avsluttet sak om Qliro ABs kredittvurdering av ham uten ytterligere undersøkelser og uten å gi pålegg.
Etter at A fikk et gjenpartsbrev fra Bisnode, henvendte han seg til Datatilsynet og klaget over at det han mente var en ulovlig kredittvurdering av ham fra det svenske betalingsløsningsselskapet Qliro AB. Datatilsynet ba A om å kontakte Qliro for å få klarhet i faktum før tilsynet eventuelt kunne be om bistand fra det svenske datatilsynet. A ønsket ikke det og Datatilsynet avsluttet saken. Nemnda har i flere saker lagt til grunn at det i utgangspunktet er klagers oppgave å redegjøre for saken og legge fram dokumentasjon for det forholdet som påklages. Da A valgte ikke å bidra ytterligere til å opplyse saken, mente nemnda at det forsvarlig av Datatilsynet å avgjøre saken med bakgrunn i de opplysningene som forelå. Nemnda var enig med tilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at personopplysningsloven eller kredittopplysningsloven var brutt. Etter nemndas vurdering hadde tilsynet oppfylt sin utredningsplikt. Saken var tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17 og personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Nemnda opprettholdt tilsynets vedtak.

Klage fra A på Datatilsynets vedtak der Datatilsynet konkluderte med at A hadde fått oppfylt sin innsynsrett etter personvernforordningen artikkel 15, og ikke ga ham medhold i sitt slettekrav etter personvernforordningen artikkel 17.
Spørsmålet for nemnda var om As tidligere statlige arbeidsgiver skulle pålegges å slette et arkivert dokument som inneholdt personopplysninger om A fra hans personalmappe. Arbeidsgivers formål med innsamling av personopplysningene opprinnelig var knyttet til hans arbeidsforhold. Arbeidsforholdet var avsluttet og arbeidsgivers formål med fortsatt oppbevaring av opplysningene var begrunnet i arkivformål i allmennhetens interesse i tråd med bestemmelsene i arkivlova. Slik viderebehandling er ikke uforenlig med det opprinnelige formålet, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Nemnda viste til at de aktuelle personopplysningene representerte materiale som er underlagt bevaringsplikt etter arkivlova § 6 jf. § 9 og Riksarkivarens forskrift § 7-11 første ledd, og at arbeidsgiver har en rettslig forpliktelse til å oppbevare opplysningene jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c. Nemnda kunne derfor ikke pålegge arbeidsgiver å slette opplysningene, jf. personvernforordningen artikkel 17 nr. 3 bokstav b og d. Datatilsynets vedtak ble opprettholdt.

Klage fra A på Datatilsynets avgjørelse om å avslutte en klagesak mot arbeidsgiverens samarbeidspartner. Avslutningen ble begrunnet med at klagen ville bli behandlet som en del av hovedsaken som gjaldt klage på arbeidsgiverens innsyn i As e-postkasse.
A klaget til Datatilsynet etter at arbeidsgiveren hennes hadde foretatt innsyn i hennes e-postkasse. Innsynet i As e-postkasse ble gjennomført av arbeidsgiver med bistand fra B, som ekstern samarbeidspartner for arbeidsgiver. A sendte senere en ny klage i samme sak rettet mot B (ekstern samarbeidspartner). Datatilsynet vurderte at B måtte regnes som en selvstendig behandlingsansvarlig, men avsluttet saken mot B og viste til at de innklagede forholdene mest hensiktsmessig ville bli behandlet sammen med klagen mot arbeidsgiver. A klagde på denne avgjørelsen og saken ble oversendt Personvernnemnda. Nemnda vurderte saken og fant at As rett til å klage til en tilsynsmyndighet dersom hun anser at behandlingen av hennes personopplysninger er i strid med personvernforordningen etter artikkel 77, var ivaretatt gjennom klagen mot arbeidsgiver. Nemnda uttalte at det må ligge innenfor Datatilsynets hensiktsmessighetsskjønn å ta stilling til om en klage mot ulike aktører (behandlingsansvarlig, databehandler eller andre samarbeidspartnere) skal behandles samlet i én sak eller om klagen skal behandles i flere saker. Dette er ikke et forhold som kan styres av den registrerte. As klage ble dermed avvist.

Klage fra A på Datatilsynets avgjørelse der Datatilsynet konkluderte med at A ikke hadde krav på ytterligere innsyn etter personvernforordningen.
Personvernforordningen artikkel 15 har generelle regler om den registrertes rett til innsyn i egne personopplysninger som behandles. For helseopplysninger er dette videre regulert i helselovgivningen, herunder i pasientjournalforskriften og pasient- og brukerrettighetsloven. Retten til innsyn i pasientopplysninger gjelder pasientjournal (med eventuelle vedlegg) og innsynslogg. Når det gjelder øvrige tekniske data om helsepersonellets handlinger knyttet til journalen, er dette ikke opplysninger som er omfattet av retten til innsyn. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets vurdering om at innsynsretten var oppfylt i dette tilfellet, jf. pasientjournalforskriften §§ 11 og 14, pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og personvernforordningen artikkel 15.

Klage fra A på Datatilsynets avgjørelse om å avslutte en klagesak mot en databehandler uten nærmere undersøkelser, under henvisning til at tilsynet behandlet klage mot den behandlingsansvarlige.
A klaget til Datatilsynet etter at arbeidsgiver hadde foretatt innsyn i hennes e-postkasse Innsynet i As e-postkasse ble gjennomført av arbeidsgiver med bistand fra C, som databehandler for arbeidsgiver. A sendte senere en ny klage i samme sak rettet mot databehandleren, C. Datatilsynet avsluttet klagen mot databehandler uten nærmere undersøkelser og uten å ta stilling til realiteten, med henvisning til at Datatilsynet allerede behandlet en klage mot arbeidsgiver (behandlingsansvarlig) for den samme behandlingen av personopplysninger. A klaget på dette og saken ble oversendt nemnda. Nemnda vurderte saken og fant at As rett til å klage til en tilsynsmyndighet dersom hun anser at behandlingen av hennes personopplysninger er i strid med personvernforordningen etter artikkel 77, var ivaretatt gjennom klagen mot den behandlingsansvarlige. Når Datatilsynet konstaterer at den behandlingsansvarlige har brutt personvernforordningen i forbindelse med innsyn i e-postkassen til en arbeidstaker, er det opp til Datatilsynet å vurdere om dette er noe som også foranlediger korrigerende tiltak overfor databehandleren eller andre samarbeidspartnere til den behandlingsansvarlige. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisning av As klage.

Klage fra A på Datatilsynets avgjørelse om å avslutte sak om DNB Banks behandling av legitimasjonsdokument med ansiktsfoto, uten å ta stilling til om den innklagede behandlingen av personopplysninger var lovlig eller ikke.
Nemnda la til grunn at tilsynet etter artikkel 57 nr. 1 bokstav f har en viss frihet til å avgjøre hvor omfattende undersøkelser den enkelte sak krever, men at tilsynet ikke fritt kan velge hvilke klager de skal ta til behandling. Loven åpner for at tilsynet kan utvise en viss fleksibilitet når det gjelder hvor omfattende undersøkelser av faktum som er nødvendig og/eller hensiktsmessig i en sak. I denne saken var det ikke var tvil om faktum, men et spørsmål om tolkning av loven, og tilsynet kunne ikke velge ikke å ta stilling til om behandlingen er lovlig eller ikke. En slik valgfrihet vil etter nemndas vurdering være i strid med personvernforordningen artikkel 77. Saken ble returnert til Datatilsynet for en materiell vurdering av om As personopplysninger er behandlet ulovlig eller om banken har gyldig behandlingsgrunnlag.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avgjørelse om å avslutte sak om kameraovervåking fra privat bolig (nabo) uten ytterligere undersøkelser og uten å gi pålegg.
Nemnda var enig med Datatilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at den innklagede naboen hadde montert kameraovervåkingsutstyr som innebar at det ble gjort opptak av A. Personopplysningsloven var dermed ikke brutt. Etter nemndas vurdering hadde Datatilsynet oppfylt sin utredningsplikt slik at saken var tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17 og personvernforordningen artikkel 57 nr. 1 bokstav f. Datatilsynets avgjørelse om ikke å gjøre ytterligere undersøkelser var etter nemndas vurdering forsvarlig og innenfor lovens rammer. Nemnda påpekte at det må være opp til Datatilsynet å vurdere om det er hensiktsmessig og nødvendig å foreta befaring for å kontrollere påstander om ulovlig montert kameraovervåkingsutstyr, og at det i utgangspunktet er klagers oppgave å legge fram dokumentasjon for det forholdet som påklages. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.