Vedtak 2010

Personvernnemnda måtte vurdere behandlingsgrunnlag og kom til at SATK har hjemmel i lov, jf. vegtrafikkloven § 5, tredje ledd, jf. § 10. Nemnda kom til at registreringen som foretas i den løsningen som er valgt synes saklig begrunnet og formålstjenlig. Valget av løsning ligger innenfor handlingsrommet til behandlingsansvarlig. Nemnda konkluderte med at klager har rettslig grunnlag for fotografering av biler som passerer punkt A og B, men at lagring og videre behandling av data kun skjer for kjøretøy som kjører for fort.

Saken gjelder spørsmålet om hvor lenge passeringsdata skal oppbevares hos bompengeselskapet for så vidt gjelder kunder som med etterskuddsbasert fakturering. Datatilsynet har pålagt klager å slette slike passeringsdata innen fem måneder etter passeringstidspunktet, jf. personopplysningsloven § 28. Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse i saken og konkluderer med at passeringsdata (angivelse av parter, tid og sted for levering, vederlag etc) skal oppbevares i 10 år med henvisning til bokføringsregelverket. Personvernnemnda sluttet seg til Skattedirektoratets konklusjon og begrunnelsen for denne.

Anmodning om omgjøring av konsesjonsvilkår som er omhandlet i PVN-2004-08 pkt 6.4, som gjelder for behandling av personopplysninger i forsikringsvirksomhet, slik at det blir tillatt å foreta kredittvurdering som ledd i risikovurderingen. Etter en grundig analyse av aktuarrapporten er nemnda ikke enig i at dette beviser selskapenes påstand om at data om betalingsanmerkninger ville gi signifikant bedring av risikomodellen til selskapene. Klagernes påstand viser dessuten en misforståelse av KLP- og Utleiermegleren-sakene. Personvernnemnda kan ikke se at rettstilstanden er endret slik klager anfører. Etter nemndas syn er dette dessuten en annen bruk av kredittopplysninger – ikke for kredittvurdering som i KLP-saken og Utleiemegleren-saken, men for å prise en tjeneste. Nemnda har tatt saken til vurdering, men kan ikke se at det gjør seg gjeldende hensyn som burde tilsi en omgjøring av vedtaket.

Klager anførte at det påståtte erstatningskravet ikke var den reelle grunnen til at advokaten foretok kredittvurdering av ham. Klager mente at kredittvurderingen ble foretatt for å bruke opplysningene om hans økonomi i en pågående tvist mellom advokatens klient og klagers kone. Nemnda var enig i Datatilsynets vurdering. Det forelå saklig behov for kredittvurderingen av klager idet det nærmet seg foreldelse for giftsaken mot klager og det fremsto ikke unaturlig å vurdere sivilrettslige skritt. Etter nemndas syn bør terskelen for å kredittvurdere i slike forhold være lave. Nemnda kom også til at Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Saken har endret saksnummer til PVN-2011-06.