Personvernnemndas vedtak 27. august 2024 (Mari Bø Haugstad, Bjørnar Borvik, Hans Marius Graasvold, Ellen Økland Blinkenberg, Hans Marius Tessem, Morten Goodwin, Malin Tønseth)
Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets vedtak 11. desember 2023 om avslag på krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.
Sakens bakgrunn
A klaget til Datatilsynet 12. juli 2020 på at hennes arbeidsgiver hadde foretatt innsyn i hennes e-postkasse. Innsynet i e-post var også tema i en rettslig tvist mellom partene om gyldigheten av arbeidsgivers oppsigelse av A.
I dom avsagt 7. juli 2022, mens klagesaken fortsatt var til behandling hos Datatilsynet, kom lagmannsretten til at oppsigelsen var gyldig, men at reglene for innsyn i ansattes e-post var brutt, slik at det var grunnlag for oppreisningserstatning etter personopplysningsloven § 30. Oppreisningserstatningen ble satt til 20 000 kroner.
Datatilsynet traff deretter vedtak i saken 28. november 2022. Datatilsynet la til grunn at vilkårene for å foreta innsyn etter e-postforskriften § 2 første ledd bokstav b var oppfylt. Datatilsynet viste til Borgarting lagmannsretts konklusjon om brudd på e-postforskriften for gjennomføringen av innsynet og påla arbeidsgiver å etablere «internkontroll og rutiner for innsyn i ansattes og tidligere ansattes e-postkasser og annet elektronisk lagret materiale, jf. personvernforordningen artikkel 24.»
Etter at A klaget på vedtaket 18. desember 2022 foretok Datatilsynet en ny og selvstendig vurdering av prosedyrereglene i e-postforskriften. Datatilsynet traff deretter et nytt, endret vedtak 5. september 2023 hvor arbeidsgiver også ble ilagt en irettesettelse.
A har vært representert ved sin ektemann, B, i forvaltningssaken hos Datatilsynet og klagen til Personvernnemnda.
A fremsatte i brev til Datatilsynet 19. september 2023 krav om dekning av sakskostnader i henhold til forvaltningsloven § 36. Vedlagt kravet var en timeliste med Bs arbeid med klagen.Kravet utgjorde totalt kr 72 600, som utgjør 33 timers arbeid i perioden 3. til 18. desember 2022 med en timesats på kr 2 200.
Datatilsynet avslo kravet om dekning av sakskostnader i vedtak 11. desember 2023.
A klaget på vedtaket 19. desember 2023.
Datatilsynet vurderte klagen, men fant ikke grunn til å endre sitt vedtak. Saken ble oversendt Personvernnemnda 15. januar 2024.A ble orientert om saken i brev fra nemnda 18. januar 2024 og fikk anledning til å komme med kommentarer. Nemnda mottok ikke kommentarer.
I e-post til A 12. august 2024 ba nemnda om ytterligere opplysninger/dokumentasjon for det fremsatte kravet. Personvernnemnda ba om dokumentasjon for betalingsforpliktelsen, hvilken sakkyndighet B besitter og bakgrunnen for timeprisens størrelse. Nemnda ba også om dokumentasjon for Bs virksomhet og hvilke tjenester han tilbyr.
I e-post til nemnda samme dag svarte B på spørsmålet om hvilken sakkyndighet han besitter, at han er sertifisert Personvernombud/DPO. De øvrige spørsmålene har B ikke ønsket å besvare under henvisning til at nemnda ikke har dokumentert rettspraksis eller lovhjemmel som viser at nemndas spørsmål er relevante for å avklare de materielle vilkårene i kravet.
Saken ble behandlet i nemndas møte 27. august 2024. Personvernnemnda hadde følgende sammensetning: Mari Bø Haugstad (leder), Bjørnar Borvik, Hans Marius Graasvold, Ellen Økland Blinkenberg, Morten Goodwin, Hans Marius Tessem og Malin Tønseth. Utredningsleder Anette Klem Funderud var også til stede.
Datatilsynets vurdering i korte trekk
Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket.
Det første vilkåret knytter seg til at kravet må omfatte «vesentlige kostnader» som har vært nødvendige for å få vedtaket endret. Vesentlighetsvilkåret innebærer visse begrensninger i adgangen til å få dekket sakskostnader. Det er bare kostnader i forbindelse med klagesaken som kan kreves dekket. Det er først og fremst advokatutgifter eller utgifter til annen sakkyndig hjelp som kan kreves dekket.
I Personvernnemndas avgjørelse PVN-2019-01 fikk ikke virksomheten dekket sakskostnader for eget arbeid med saken. Personvernnemnda viste blant annet til Lovavdelingens uttalelse i JDLOV-1998-2787.
Datatilsynet viste til at slik kravet fra A var fremsatt og dokumentert, måtte dette vurderes som en fysisk persons «eget arbeid med saken». Et slikt krav dekkes ikke av forvaltningsloven § 36.
Tilsynet konkluderte med at A ikke hadde godtgjort at hun hadde hatt kostnader som gir rett til dekning etter forvaltningsloven § 36.
I oversendelsesbrevet til nemnda opprettholder tilsynet sin vurdering om at det ikke er dokumentert reelle kostnader hos A. Tilsynet peker på at det fremstår som uklart hvor timeprisen kommer fra og hvorvidt dette er faktisk fakturert arbeid.
As syn på saken i korte trekk
Datatilsynets avslag er mangelfullt med hensyn til partsvilkåret, vesentlighetsvilkåret og nødvendighetsvilkåret.
A anfører en rekke feil Datatilsynet har gjort under sin behandling av klagen, noe som samlet må anses som myndighetsmisbruk. Dette omfattende myndighetsmisbruket har medført unødvendig arbeidsbelastning for partens rettslig medhjelper/fagperson/sakkyndige.
Det er feil av Datatilsynet å anse kostnadene som partens eget arbeid med saken. Det er A, ikke B, som er part i saken.
B har vært rettslig medhjelper for A både i tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven §§ 3-7 (1) og 3-3 (3). Bakgrunnen for dette var Bs fagkunnskap/sakkyndighet knyttet til personvern.
B har de siste 35 årene jobbet med tre ulike systemer for Elektronisk Pasient Journal (EPJ). Dette har gitt han fagkunnskap knyttet til personvern. B kan derfor, i tillegg til å være rettslig medhjelper, anses som sakkyndig. Etter forvaltningsloven § 36 kan utgifter til sakkyndig bistand kreves dekket.
Det er ingen tvil om at den sakkyndige bistanden B har gitt dekkes av vesentlighetsvilkåret. I PVN-2018-09 kom Personvernnemnda til at 30 800 kroner utgjorde vesentlige kostnader. I dette tilfellet har Datatilsynet konkludert med at 72 600 kroner ikke er vesentlig. Det utgjør usaklig forskjellsbehandling.
Det fremsatte kravet representerer nødvendige utgifter. Datatilsynets saksbehandling og myndighetsmisbruk nødvendiggjorde klagen og medførte økte utgifter. Det må godtas at B utførte ekstra arbeid med å sjekke rettskilder og kontrollere faktum, jf. nemndas vurdering av nødvendighetsvilkåret i PVN-2018-09.
HR-2020-1824-A støtter oppfatningen om at A har krav på å få dekket utgiftene i saken.
Også Sivilombudets uttalelse 18.12.2020 (2019/5140) gir veiledning. Der ble det lagt til grunn at nødvendighetskriteriet skal vurderes med utgangspunkt i partens subjektive oppfatning, jf. også Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) side 101 om at det bør tillegges vekt om det var forståelig at parten pådro seg utgiftene, jf. SOM-2011-2482.
A har krav på å få dekket utgiftene i klagesaken med bakgrunn i:
- Klar årsakssammenheng mellom utgiften og endring av vedtak
- partens subjektive oppfatning
- forståelig at parten pådro seg utgiftene, og
- hva parten med rimelighet kunne oppfatte som et naturlig tiltak.
Det er krystallklart at B, som rettslig medhjelper/annen sakkyndig hjelp med lang og relevant erfaring, har lagt ned en betydelig mengde arbeid forut for Datatilsynets endringsvedtak. Disse merkostnadene dekkes etter forvaltningsloven § 36.
Det er arbeidet mange flere timer med saken enn det som fremgår av timelisten.
Dette arbeidet og arbeidet med klage for å få endret opprinnelig vedtak hadde vært fullstendig unødvendig hvis Datatilsynet hadde utført sine plikter i henhold til forvaltningsloven og personvernforordningen, og ikke hadde utført et dokumentert myndighetsmisbruk.
Personvernnemndas vurdering
Forvaltningsloven § 36 første ledd lyder:
«Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.»
Som uthevningene i paragrafen viser, er det flere vilkår for at en part skal få dekket sine kostnader.
Slik faktum i denne saken ligger an, vil nemnda først ta stilling til om vilkåret «vesentlige kostnader» er oppfylt.
Det følger av lovens ordlyd at parten må ha hatt «vesentlige kostnader» knyttet til å få endret det opprinnelige vedtaket.
Det er lagt til grunn i praksis og juridisk teori at det som klar hovedregel ikke er grunnlag for å tilkjenne sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 for en parts eget arbeid med saken etter et vederlagssynspunkt, se JDLOV-2014-7205A, JDLOV-1998-2787 og PVN-2019-01. Lovavdelingen uttaler i JDLOV-2006-5734:
«Vi kan ikke slutte oss til en generell påstand om at det «ikke skal koste noe å få sin sak forsvarlig behandlet», eller at det normalt vil «fremstå som rimelig» at den enkelte slipper å dekke kostnader med å oppnå en forsvarlig saksbehandling. Ved behandling av forvaltningssaker i første instans regnes det som selvsagt at den enkelte i atskillig utstrekning må bidra til sakens opplysning, selv om forvaltningen har et overordnet ansvar for å sørge for at saken er forsvarlig opplyst. Dette kan etter omstendighetene innebære atskillige kostnader og innsats for øvrig for parten.»
Det er i utgangspunktet partens egne faktiske utgifter som er dekningsberettigede, først og fremst knyttet til advokatutgifter eller utgifter til annen sakkyndig hjelp. Det er ikke lagt fram dokumentasjon for at A selv har hatt faktiske utgifter. I dette tilfellet er det partens ektefelle, B, som har utført arbeidet i forbindelse med saken og det er i realiteten et vederlag til ektemannen for dette arbeidet som kreves erstattet. B har ført timeliste over sitt arbeid med klagen, totalt 33 timers arbeid i perioden 3. til 18. desember 2022, med en timesats på 2 200 kroner, totalt 72 600 kroner. HR-2020-1824-A, som A viser til, er et eksempel på at en part i en klagesak også kan kreve dekket kostnader en tredjepart har hatt for å få endret et vedtak i partens interesse, selv om parten selv ikke har hatt utgifter.
Lovavdelingen har uttalt seg om adgangen til å kreve dekning av utgifter til arbeid utført av partens nære slektninger etter forvaltningsloven § 36 i JDLOV-2014-7205B:
«Dekning etter § 36 forutsetter ifølge ordlyden at parten har hatt «kostnader» knyttet til å få endret det opprinnelige vedtaket. Utgifter knyttet til juridiske tjenester faller utvilsomt inn under lovens kostnadsbegrep. At den som har ytt slik bistand, er i nært slektskap med parten, kan etter vår vurdering ikke i seg selv anses å avskjære et kostnadskrav.
Som hovedregel er det bare partens direkte utgifter i anledning klagesaken som kan anses som «kostnader» etter § 36, jf. også vår uttalelse 15. juli 1999 (JDLOV-1998-2787). Prinsipielt sett vil det derfor normalt være en forutsetning for å kreve dekning for ekstern bistand at parten har en betalingsforpliktelse overfor bistandsyteren. Ordlyden i forvaltningsloven § 36 første ledd er ikke til hinder for dekning hvis parten inngår betingede avtaler om betaling med en hjelper, for eksempel slik at parten kun skal betale hjelperen dersom vedtaket blir endret til gunst for parten (se Lovavdelingens uttalelse 30. juli 2008, JDLOV-2008-3998, om dette). Hvorvidt en betalingsforpliktelse foreligger og hva denne eventuelt går ut på, beror på en bevisvurdering, hvor parten må dokumentere at det foreligger betalingsplikt og omfanget av denne.»
I e-post 12. august 2024 der nemnda etterspurte ytterligere opplysninger om det fremsatte kostnadskravet, ba nemnda blant annet om eventuell dokumentasjon for en betalingsforpliktelse. B har ikke ønsket å svare på dette og har bedt om at Personvernnemnda behandler kravet basert på de opplysningene som er gitt.
Nemnda har kommet til at As krav på dekning av sakskostnader avslås idet det ikke er sannsynliggjort reelle utgifter som gir rett til dekning etter forvaltningsloven § 36. Det er da ikke nødvendig å vurdere de øvrige vilkårene.
A får ikke medhold i sin klage.
Vedtaket er enstemmig.
Vedtak
Datatilsynets vedtak om avslag på dekning av sakskostnader opprettholdes.
Oslo, 27. august 2024
Mari Bø Haugstad
Leder