Personvernnemndas avgjørelse av 24. juni 2015 (Eva I E Jarbekk, Arve Føyen, Ørnulf Rasmussen, Nina Melsom, Anne Forus, Ann R Sætnan, Gisle Hannemyr)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på Datatilsynets avslag på innsyn i skoles aktivitetslogg.
2 Saksgang og faktum
Datatilsynet mottok en klage fra en privatperson som ikke fikk innsyn i opplysninger fra en digital aktivitetslogg på en videregående skole. Personvernnemnda har tidligere hatt befatning med denne saken, ref PVN-2014-05.
Datatilsynet varslet og traff vedtak overfor klager med følgende ordlyd:
A har ikke rett til innsyn i personopplysninger om sitt barn som går på X videregående skole i Y, jf personopplysningsloven § 18.
(vår anonymisering)
Vedtaket ble fattet den 17.10.2014 og påklaget den 16.11.2014.
Saken ble oversendt Personvernnemnda 18.12.2014, som mottok saken 5.1.2015. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 6.1.2015, med frist til uttalelse innen 30.1.2015. Klager har ikke kommentert saken innen fristen.
3 Klagers anførsler
Klager krever Datatilsynets vedtak omgjort slik at den opprinnelige klagen (datert 21.2.2014) blir behandlet og avgjort. Klager begrunner sin klage med at hans henvendelse til skolen ble avvist uten at det ble oppgitt noen hjemmel for avvisningsvedtaket, jf forvaltningsloven § 2, eller saklig grunn for å unnlate å behandle klagen og uten at det ble gitt noen reell/saklig begrunnelse. Delvis er også klagen begrunnet med at B, avdelingsleder ved X videregående skole, ikke legitimerte seg eller dokumenterte at han hadde fullmakt til å besvare klagers henvendelse. Disse synspunktene fremkommer også av klagers anførsler ved behandling av saken i Personvernnemnda.
4 Datatilsynets vurdering
Når noen tar kontakt med en behandlingsansvarlig og ber om generell informasjon etter personopplysingsloven § 18 første ledd, eller ber om innsyn etter § 18 andre ledd, så vil man generelt sett se at noen får et svar de er fornøyde med, mens andre vil bli misfornøyde. Noen svar er presise og inneholder henvisning til relevante bestemmelser i personopplysningsloven, andre vil være mer praktisk anlagte slik som i denne saken.
Datatilsynet finner det noe anstrengt å betrakte ethvert svar med negativ betoning fra en behandlingsansvarlig vedrørende retten til informasjon, jf personopplysningsloven § 18 første og andre ledd, som et avvisningsvedtak i forvaltningslovens forstand. Dersom man skulle legge til grunn denne betraktningsmåten så ville avvisningsvedtaket eventuelt måtte påklages til overordnet forvaltningsorgan, jf forvaltningsloven § 28 første ledd. Datatilsynet er ikke klageorgan for vedtak truffet på fylkeskommunalt nivå.
Personopplysningslovens system er derimot at man i første omgang henvender seg til den behandlingsansvarlige og ber om informasjon. Dersom man er misfornøyd med svaret kan man eventuelt kontakte Datatilsynet og be om en uttalelse, jf personopplysningsloven§ 42 nr 7.
I korrespondansen mellom Datatilsynet og klager tok klager til orde for at foreldre må ha rett til innsyn i slik aktivitetslogg som denne saken gjelder, som foresatte for barna. Videre etterspurte klager hjemmelsgrunnlaget for å avvise hans ønske om innsyn i aktivitetsloggen. Tilsynet forsto derfor saken slik at klager ønsket å få innsyn i aktivitetsloggen. Tilsynets standpunkt til dette var at klager ikke hadde innsynsrett etter personopplysningsloven § 18 andre ledd fordi han ikke er «den registrerte». Videre kunne han ikke få innsyn som foresatt fordi Datatilsynet mener at barn over 15 år må utøve innsynsretten selv.
Som et utgangspunkt må det legges til grunn at foreldre/foresatte kan utøve innsynsretten på vegne av mindre barn. Etter hvert som barna blir eldre skal det imidlertid i økende grad tas hensyn til barnas personverninteresser og behov for privatliv. For avklaring av hvordan denne gradvise overgangen skal foregå er barneloven relevant rettskilde.
Barneloven fastslår at foreldre skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen, jf barnelovens § 33. Når barnet har fylt 7 år skal det få si sin mening før foreldrene tar en avgjørelse som gjelder barnets personlige forhold, og når barnet har fylt 12 år skal foreldre legge stor vekt på hva han/hun mener. Videre skal foreldre gi den unge mer selvbestemmelsesrett med alderen og frem til fylte 18 år. Fra fylte 15 år er man for eksempel gitt samtykkekompetanse i ulike sammenhenger, blant annet ved at man selv kan melde seg inn eller ut av foreninger og selv å ta avgjørelser som gjelder utdanning. Denne rettigheten mener tilsynet gir et viktig tolkningsbidrag i denne saken, fordi avgjørelser som gjelder utdanning er normalt viktigere og krever mer modenhet enn avgjørelse om innsyn i en logg ved en skole som er saken kjerne her.
Av forarbeidene til barneloven fremgår at det bak reglene om selvbestemmelsesrett ligger en forutsetning om at den rett foreldreansvaret gir foreldre til å bestemme over barnet på mange områder vil være bortfalt før barnet fyller 18 år. Det sies også at når det gjelder utpreget personlige forhold vil bestemmelsene ha betydning allerede fra barnet er forholdsvis lite. Som eksempler på slike forhold er det nevnt hva slags klær barnet skal ha på og hvem barnet skal omgås. Når barneloven har gitt selvbestemmelsesrett til mindreårige i saker av personlig karakter ligger det likevel en tanke bak om at barnet fra skolealder er i stand til å danne seg egne meninger om visse personlige anliggender.
En foreløpig konklusjon blir at foreldre/foresattes rett til innsyn bør variere med hensyn til både barnets alder og hvilken informasjon det bes om innsyn i. Hvor grensene bør gå må bero på en vurdering av hvilken informasjon som må sies å tilhøre den mindreåriges personlige sfære.
Videre er det slik at mindreårige når de fyller 15 år opparbeider seg mange lovbestemte rettigheter. Dette gjelder for eksempel retten til selv å inngå arbeidsavtale, drive egen næringsvirksomhet, rådighet over egne midler, samtykkekompetanse til å melde seg inn eller ut av foreninger og selv ta avgjørelser som gjelder utdanning. Dette er også den kriminelle lavalder og mindreårige vil fra 15 år være strafferettslig ansvarlige for sine handlinger.
Begrunnelsen for at denne 15-årsgrensen går igjen er at en person ved fylte 15 år normalt er såpass reflektert at vedkommende i stor grad kan ivareta egne rettslige interesser. Dette taler for at innsynsretten er gått fra foresatte til mindreårig ved fylte 15 år.
Til sammenligning er det også slik at helseopplysninger om pasienter mellom 12 og 16 år
ikke skal gis til foreldrene, eller andre med foreldreansvaret, når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. For øvrig går samtykkekompetansen over på barnet ved 16 års alder, i helserettslig sammenheng.
Datatilsynets vurdering er etter dette at barnets elektroniske aktivitetslogg i skoletiden er forhold som det må være opp til barnet selv om det vil dele med sine foreldre/foresatte. Tilsynets konklusjon er derfor at foreldre til barn som går på videregående skole ikke har rett til innsyn i opplysninger som finnes om barna i skolens aktivitetslogg.
Det er ikke kommet nye anførsler i saken vedrørende foreldres innsynsrett i opplysninger om deres barn når disse er elever ved videregående skole, verken ved Datatilsynets varsel om vedtak eller ved klagen over vedtaket. Saken står derfor likt som ved Datatilsynets forrige oversendelse til Personvernnemnda.
5 Personvernnemndas syn
Nemnda forstår klagen dit hen at klager mener at hans henvendelse til skolen ble avvist uten at det ble oppgitt noen hjemmel og uten at det ble gitt noen begrunnelse. Videre er klagen begrunnet med at avdelingsleder ved skolen ikke legitimerte seg eller dokumenterte at han hadde fullmakt til å besvare klagers henvendelse.
Slik nemnda forstår saken har klager kontaktet en videregående skole for å få innsyn i sitt barns aktivitetslogg på skolens datasystem. Skolen nektet å gi klager innsyn med henvisning til «personvernloven». Klager oppfattet dette som et avvisningsvedtak. Slik nemnda ser det var dette ikke et avvisningsvedtak i forvaltningslovens forstand, men et materielt vedtak om at det ikke forelå innsynsrett for klager. Det kan anføres at skolen ikke oppga en fullstendig hjemmel for å nekte innsyn. Selv om skolen bare pekte på «personvernloven» har skolen truffet et materielt vedtak om å nekte innsyn. Innsigelser mot hvorvidt skolen har vist til riktig hjemmel eller ikke (en eventuell saksbehandlingsfeil), er under enhver omstendighet reparert gjennom grundig veiledning fra Datatilsynet vedrørende regelverket for innsyn i barns aktiviteter og deretter stadfestet i form av et vedtak fra tilsynet.
Det som har vært gjenstand for nemndas vurdering er Datatilsynets vedtak. Nemnda tiltrer Datatilsynets resonnement i denne saken. Manglende legitimasjon hos avdelingsleder ved skolen (stillingsfullmakt) har ingen relevans i saken og får ingen betydning for vedtakets gyldighet. Nemnda har vurdert vedtaket og klagers anførsler og er kommet til at Datatilsynets vedtak er korrekt.
6 Vedtak
Klagen tas ikke til følge.
Oslo, 24. juni 2015
Eva I E Jarbekk
Leder