Personvernnemndas avgjørelse av 16.2.2011 (Eva I. E. Jarbekk, Arve Føyen, Ørnulf Rasmussen, Tom Bolstad, Leikny Øgrim, Ann R Sætnan, Jostein Halgunset)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt en anmodning om omgjøring av vedtak. Vedtak fattet i sak PVN-2004-08 pkt 6.4 bes endret/omgjort. Henvendelsen om omgjøring knytter seg til et ønske om at punkt 4 siste ledd i standardkonsesjonen, som gjelder for behandling av personopplysninger i forsikringsvirksomhet, endres slik at det blir tillatt å benytte en kredittvurdering som ledd i risikovurderingen.
2 Saksgang
Datatilsynet mottok henvendelse om omgjøring 10.12.2009. Henvendelsen gjaldt et ønske om at vedtak fattet i sak PVN-2004-08 pkt 6.4 blir endret/omgjort.
Saken ble oversendt Personvernnemnda 29.3.2010, som mottok saken 6.4.2010. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 13.4.2010, med frist til uttalelse innen 29.4.2010. Brev fra klager, et felles brev fra Gjensidige Forsikring BA og If Skadeforsikring NUF, kom inn 3.6.2010.
Personvernnemnda tilskrev selskapenes advokat og stilte oppfølgningsspørsmål i brev av 3.11.2010. Nemnda tilskrev deretter advokaten per e-post 22.11.2010. Nemnda mottok svar fra klagers advokat 3.12.2010 og har også hatt kontakt per telefon og e-post med klagers advokat vedrørende et mulig møte.
3 Faktum
Saken dreier seg om en anmodning om omgjøring av konsesjonsvilkår som er omhandlet i PVN-2004-08 pkt 6.4, som gjelder for behandling av personopplysninger i forsikringsvirksomhet, slik at det blir tillatt å foreta kredittvurdering som ledd i risikovurderingen.
4 Klagers anførsler
Anmodningen er i hovedsak begrunnet med fremlagt dokumentasjon, som skal vise at betalingsanmerkninger har en klar sammenheng med skaderisiko. Videre opplyses det om at det foreligger opplysninger som tyder på at det har oppstått et konkurransevridende forhold på forsikringsmarkedet, idet forsikringsselskap som er en del av finanskonsern med bank ikke rammes like hardt av forbudet mot bruk av betalingsanmerkninger. Endelig nevnes det at Personvernnemnda synes å ha endret praksis knyttet til betydningen av at det må foreligge et kredittelement siden vedtaket ble fattet i 2005.
5 Datatilsynets vurdering
Datatilsynet viser til at hvorvidt det er Datatilsynet eller Personvernnemnda som er rette instans til å avgjøre saken, avhenger av om den er å anse som en ny sak eller som en omgjøring av et tidligere vedtak. Datatilsynet vil kunne treffe avgjørelse i en ny sak, mens det kun er Personvernnemnda som kan omgjøre vedtak PVN-2004-08, jf forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a, jf personopplysningsloven § 43 første ledd.
I en redegjørelse fra Lovavdelingen: JDLOV-2005-4106 av 18. januar 2006, som knytter seg til forvaltningsloven § 35, uttales det at:
”Slik forvaltningsloven § 35 i dag er utformet, omfatter omgjøringsbegrepet endringer i et tidligere vedtak uansett hva som er årsaken til endringen”. Videre uttaler Lovavdelingen at: ”Om begrepet omgjøring var så vidt at det dekket alle disse tilfellene før lovendringene i 1977 kan kanskje diskuteres, men en slik løsning må i alle fall legges til grunn etter de endringene som skjedde i 1977.”
Datatilsynet finner at uttalelsene fra Lovavdelingen taler for å behandle saken etter reglene for omgjøring. Tilsynet har imidlertid vært i tvil. Det kan nevnes at advokaten som representerer de to forsikringsselskapene som ber om omgjøringen, også synes å ha konkludert med at det er Personvernnemnda som er rette instans for henvendelsen. Dersom saken hadde blitt behandlet som en ny sak, ville den trolig endt hos nemnda uansett, men da som en klagesak. Forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a, stiller krav til at en eventuell omgjøring ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser. Det er på det rene at en eventuell omgjøring ikke vil være til skade for forsikringsselskapene. Hvorvidt en endring derimot vil være til skade for forsikringstakere er mer uvisst. Forsikringsselskapene har adgang til å benytte fødselsnummer i dag. En omgjøring vil eventuelt kun åpne for en ny bruk. Dersom forsikringstakere uten betalingsanmerkninger oppnår en lavere premie enn i dag, vil det være til fordel for disse personene. For enkeltpersoner med betalingsanmerkinger vil det derimot kunne være negativt av hensyn til personvernet om forsikringsselskapers bruk av kredittvurderinger utvides.
Datatilsynet har vært i telefonisk kontakt med sekretæren til Personvernnemnda som uttrykte at nemnda ønsket Datatilsynets syn i saken, også i en omgjøringssøknad. Datatilsynets syn på saken er at Datatilsynet har forståelse for at situasjonen til de to forsikringsselskapene er vanskelig, og at markedet oppleves som uheldig og konkurransevridende. Tilsynet gjør nemnda oppmerksom på at tilsynet ikke finner det hensiktsmessig å vurdere endring av bankkonsesjonen, som er vedlagt, som regulerer bruk av personopplysninger i et konsernkunderegister. For det første gir den ikke direkte adgang til utveksling av kredittopplysninger innen et konsern. For det andre er tilsynet kjent med at det foregår et pågående lovarbeid om å utvide adgangen til å utveksle opplysninger mellom selskaper innenfor samme konsern.
Datatilsynet betviler ikke den påståtte sammenhengen mellom betalingsanmerkninger og skaderisiko. Det ble argumentert med denne sammenhengen i sak PVN-2004-08, men det ble da ikke lagt frem underliggende dokumentasjon til støtte for argumentet. Det nevnes imidlertid at Personvernnemnda i vedtak PVN-2004-08, var av den oppfatning at en eventuell dokumentasjon uansett ikke ville endret nemndas standpunkt i saken, jf PVN-2004-08 punkt 6.4 nest siste avsnitt:
”FNH har anført at det er statistisk grunnlag som viser at det er en klar sammenheng mellom betalingsudyktighet og skadehyppighet. Anførselen er ikke nærmere utdypet eller dokumentert av FNH. Personvernnemnda mener uansett at en mulig statistisk sammenheng ikke kan benyttes ved vurderingen av det enkelte tilfellet.”
Tilsynet vil bemerke at den fremlagte rapporten ikke inneholder en analyse av skadeprosent for kunder med betalingsanmerkninger i forhold til alder eller forsikringsprodukt. Dette ble spesielt påpekt fra forbrukermyndighetenes side under et møte mellom Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Datatilsynet og advokaten som representerer de to forsikringsselskapene. Trolig er det eksempelvis ikke større sannsynlighet for at boligen til en person med betalingsanmerkning blir utsatt for innbrudd enn for en person som ikke er registrert med en betalingsanmerkning. Videre kan det være mange grunner til en høy skadefrekvens, som for eksempel alder, utover at en person har en betalingsanmerkning. Datatilsynet har ikke ønsket å initiere en utvidet rapport som inneholder en analyse i forhold til alder og forsikringsprodukt, fordi det ikke har vært ansett nødvendig i forhold til tilsynets konklusjon i saken, og i større grad berører forbrukerrettslige elementer.
Finanstilsynet har vurdert saken etter forsikringsvirksomhetsloven § 12-1. Finanstilsynet konkluderer med at det ikke foreligger en plikt for et forsikringsselskap til å benytte en kredittvurdering som ledd i premiefastsettelsen, i det opplysningen neppe kan sies å ha en vesentlig betydning for risikoen.
Bruk av kredittvurderinger i forsikringsvirksomhet har vært diskutert også i forbindelse med de relativt nye reglene om krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse, hvor flere av høringsinstansene uttalte at forsikringsnektelse på grunn av betalingsanmerkninger har vært utbredt og problematisk. Se Ot. prp. nr. 41 (2007-2008) side 24 følgende.
I møter som Datatilsynet har hatt med forsikringsselskapene og Finansnæringens Hovedorganisasjon, er det argumentert med muligheten for at det opprettes en database med enkeltpersoner som har betalingsanmerkninger og som har behov for forsikring slik at disse kundene ikke nektes forsikring, men tilbys forsikring ved at kundene fordeles mellom selskapene. Datatilsynet ser flere problemer med en slik løsning. For det første vil en forsikring trolig tilbys til en dyrere pris til mennesker som kanskje har økonomiske problemer i utgangspunktet. Dette kan igjen føre til at enkelte velger å ikke inngå avtale om forsikring. En slik løsning vil være uheldig for samfunnet. Tanken med forsikring er jo nettopp å spre risikoen på flere personer. Videre vil et register med personer som har betalingsanmerkninger vanskelig inneha tilfredsstillende datakvalitet. I tillegg vil et slikt register virke stigmatiserende.
Datatilsynet finner det viktig å påpeke at en kredittvurdering er et øyeblikksbilde. En kredittvurdering viser kun betalingsanmerkninger som er registrert på det tidspunktet da kredittvurderingen faktisk skjer. Forsikringspremien regnes normalt for et helt år. Forsikringsselskapet vil således ikke kunne sikre seg mot at vedkommende ikke (sic!) får en betalingsanmerkning i morgen. Betalingsanmerkninger som innfris skal slettes omgående fra kredittopplysningsdatabasen. Forsikringsselskapet vil derfor heller ikke kunne vite hvorvidt vedkommende hadde en betalingsanmerkning i går. En rekke praktiske problemstillinger vil oppstå i forhold til å holde et eventuelt register over personer med betalingsanmerkninger oppdatert. Bør eksempelvis forsikringssøkeren som har en betalingsanmerkning på søknadstidspunktet, og som innfrir kravet kort tid etter avtaleinngåelse, få mulighet til å få et nytt pristilbud innen rimelig tid?
Tilsynet er av den oppfatning at den uheldige situasjonen som forsikringsselskapene påpeker er av konkurranserettslig karakter. Tilsynet kan overfor nemnda opplyse om at Konkurransetilsynet har ønsket å avvente med å saksbehandle saken inntil Datatilsynet har behandlet den etter personvernregelverket.
Datatilsynet vil til slutt nevne at det kun er i overkant av 4 % av Norges befolkning som har en betalingsanmerkning. Tilsynet finner det lite proporsjonalt at forsikringsselskapene skal kunne benytte kredittopplysninger som ledd i risikovurderingen for alle nordmenn. Tilsynet er av den oppfatning at forsikringsselskaper ikke bør kunne benytte betalingsanmerkninger i risikovurderingen, og at utfallet av tolkning av kravet til ”saklig behov” jf personopplysningsforskriften § 4-3 bør være det samme i dag. For at bruk av kredittvurderinger skal kunne benyttes som parameter i risikovurderingen finner tilsynet at det må opprettes en særlig bestemmelse som går foran personvernregelverket, med mindre konkurranseregelverket tilsier noe annet.
6 Personvernnemndas merknader
I denne saken er Personvernnemnda anmodet om å omgjøre et vedtak fra 2004. Selskapene som ber om omgjøring, viser til at nemnda har kommet med uttalelser i senere saker, som skulle tilsi at nemnda har endret oppfatning siden 2004, dessuten har selskapene utarbeidet statistikk som de hevder viser at det er en sammenheng mellom betalingsanmerkninger og skaderisiko som bør tilsi at selskapene skal få rett til å benytte kredittvurderinger i beregning av forsikringspremie.
6.1 Vilkår for omgjøring
Vilkår for omgjøring følger av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a;
§ 35. (omgjøring av vedtak uten klage).
Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser eller (…)
Foreligger vilkårene etter første ledd, kan vedtaket omgjøres også av klageinstansen eller av annet overordnet organ.
Spørsmålet Personvernnemnda skal vurdere er om nemnda bør omgjøre vedtaket i PVN-2004-08 som følge av nemndas uttalelser i etterfølgende saker og den fremlagte statistikk. Hvorvidt vedtaket skal omgjøres, vil måtte avgjøres ut fra en helhetsvurdering der en må sammenholde på den ene side de offentlige hensyn og på den annen side partenes interesse i å kunne innrette seg etter vedtaket, samt i hvilken grad de har innrettet seg og vil få ulempe ved en eventuell omgjøring. Det må tas hensyn til så vel behovet for endringer og for stabilitet på vedkommende saksområde som de helt konkrete forhold i det enkelte tilfelle, herunder også om omgjøring vil virke urimelig.
6.2 KLP og Utleiemegleren
Selskapene viser særlig til Personvernnemndas uttalelser i sak PVN-2006-03 (KLP) og i sak PVN-2008-01 (Utleiemegleren). Nemnda kom da med uttalelser om kredittelement og forretningsmessig risiko. I KLP-saken uttales det at:
Slik Personvernnemnda tolker kravet om saklig behov vil det dermed ikke alltid være tilstrekkelig at det foreligger et kredittelement dersom den forretningsmessige risiko er lav og motsatt vil det ikke alltid være nødvendig med et kredittelement dersom den forretningsmessige risiko er høy. Formålet med en kredittvurdering er normalt å kartlegge hvorvidt en potensiell kunde er kredittverdig, og dermed om selskapet ønsker å inngå avtale med vedkommende. Det vil si at når det bes om kredittopplysninger vil saklighetskravet være oppfylt når bestilleren skal benytte kredittopplysningene i forbindelse med sin vurdering av kredittrisiko, for eksempel ved et tilsagn om lån eller avtale om løpende ytelser som faktureres etterskuddsvis, typisk mobiltelefonabonnement, abonnement på satellittfjernsyn etc. En husleieleiekontrakt innebærer normalt ikke at utleier yter leietaker kreditt. Boligen stilles til leietakers disposisjon mot at leietaker innbetaler et depositum og betaler husleien forskuddsvis hver måned. I normaltilfellet foreligger det derfor ikke et element av kreditt.
Slik Personvernnemnda ser det, kan det likevel være et saklig behov for kredittopplysninger selv om det ikke foreligger et kredittelement. Personvernnemnda viser til at formålet for KLPs kredittvurdering av leietakere er å sjekke en potensiell leietakers økonomiske vederheftighet – det vil si soliditet og pålitelighet – i forbindelse med inngåelse av en boligleieavtale. Kredittvurderingen benyttes med andre ord for å unngå avtaleinngåelse med personer med svak økonomi, dårlig betalingsevne eller en historikk med betalingsanmerkninger som kan si noe om vedkommendes evne og vilje til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser.
(…)
Spørsmålet for Personvernnemnda er om dette kvalifiserer som ”saklig behov” for kredittopplysninger. I vurderingen av dette spørsmålet har Personvernnemnda delt seg i et flertall og et mindretall.
Personvernnemndas flertall (Gro Hillestad Thune, Leikny Øgrim, Jostein Halgunset og Hanne I Bjurstrøm) legger til grunn at det er denne potensielle kredittrisiko som KLP ønsker å beskytte seg mot ved å foreta en kredittvurdering av en mulig leietaker. Etter flertallets syn er imidlertid denne risikoen – fare for økonomisk tap dersom kunden ikke betaler – en normal risiko ved all forretningsdrift. Denne alminnelige forretningsrisiko vil alltid til en viss grad være til stede – en eventuell kredittvurdering vil ikke fjerne en slik risiko. Videre legger flertallet vekt på at utleie av boliger til privatpersoner står i en særstilling fordi husvære er et nødvendighetsgode. Dette fremgår blant annet av tvangsfullbyrdelsesloven (1992:86) kapittel 13, som gir anvisning på en særskilt fremgangsmåte ved fravikelse av fast eiendom som tjener som bolig. Etter flertallets syn finnes det gode alternativer til kredittvurdering, slik som referanser, bankgaranti, kommunal garanti eller depositum.
Etter en konkret vurdering er Personvernnemndas flertall derfor kommet til at saklighetskravet i personopplysningsforskriften § 4-3 ikke er oppfylt i denne saken.
I Utleiemegleren-saken uttalte nemnda at:
Selv om problemstillingen i herværende sak ligner problemstillingen i KLP-saken, stiller den seg likevel annerledes i denne saken fordi Utleiemegleren handler på vegne av enkeltpersoner. Privatpersonen leier typisk ut ett eller et fåtall objekter via Utleiemegleren. Når utleier er en privatperson har ikke hun eller han samme mulighet til å pulverisere tapet som et stort foretak har. En privatperson kan ikke fordele risikoen på en større virksomhet, og er dermed mer sårbar ved utleie. Nemnda antar at dette også er en av grunnene til at privatpersoner velger å bruke Utleiemegleren. Argumentet om at faren for økonomisk tap dersom kunden ikke betaler er ”en normal risiko ved all forretningsdrift” gjør seg derfor ikke gjeldende når utleier er en privatperson. En privatperson er tvert imot utsatt dersom han eller hun leier ut boligen til en som ikke betaler. På denne bakgrunnen er nemnda etter en konkret vurdering kommet til at det i denne saken foreligger saklig behov for kredittopplysninger, jf personopplysningsforskriften § 4-3. Utleiemegleren kan derfor foreta kredittvurdering av potensielle leietakere på vegne av utleier. Som drøftet i KLP-saken, ble det i motivene til den gamle personregisterloven § 17 uttalt at kriteriet om ”saklig grunn” skulle tolkes romslig. Denne romsligheten ble illustrert ved at det ble uttalt at det motsatte av ”saklig behov” var ”nysgjerrighet og kikkermentalitet”. Det er ikke et krav i følge lov eller forskrift at det skal foreligge et kredittelement – det er kun et krav om å ha saklig behov for kredittopplysningen, jf personopplysningsforskriftens § 4-3. Nemnda legger også vekt på at et depositum normalt er et beløp tilsvarende tre måneders husleie, noe som sjelden vil dekke både skyldig leie, eventuelle skader på boligen, utgifter ved fraviking av bolig og andre krav som reiser seg av leieavtalen. For en privatperson er det derfor en høy forretningsmessig risiko forbundet med boligutleie. Det foreligger dermed saklig grunn.
6.3 Vurdering av det statistiske materialet som er fremlagt
Gjensidige og If har, hver for seg, bedt Lindorff om å utarbeide en statistikk over hvor mange av privatkundene som har betalingsanmerkninger. Deretter har opplysningene blitt anonymisert og sendt aktuar Eyland for ytterligere statistisk modellering. Personvernnemnda oppfatter dette slik at Gjensidige og If har utlevert lister over forsikringskunder og bedt om kredittvurdering av samtlige. Personvernnemnda har tilskrevet selskapenes advokat for å få klarhet i om dette er riktig forstått. Videre har nemnda bedt om å få vite hvilket rettslig grunnlag Gjensidige og If hadde for slik eventuell utlevering til Lindorff. Utlevering er behandling av personopplysninger, jf personopplysningsloven § 2 nr 2. Det er taushetsplikt for forsikringsopplysningene, jf forsikringsvirksomhetsloven § 1-6. Utlevering krever et behandlingsgrunnlag, jf personopplysningsloven § 8. Nemnda har også spurt om det foreligger en databehandleravtale mellom Lindorff og Gjensidige og If, jf personopplysningsloven § 15, og om det følger av avtalen at databehandleren kan sammenstille/koble opplysningene. Klagers advokat har svart at personvernhensyn ble nøye vurdert i forkant av utarbeidelsen av statistikken og er etter Gjensidige og Ifs vurdering ivaretatt i samsvar med rammebetingelsene. Det ble inngått databehandleravtaler mellom Lindorff og henholdsvis Gjensidige og If. Det anføres at det ikke ble foretatt kredittvurderinger i saken. Det anføres at det ikke er blitt trukket slutninger om enkeltpersoners kredittverdighet. Arbeidet er blitt gjennomført slik at det bare har vært anledning til å foreta statistisk analysearbeid på grunnlag av anonymiserte data. Personvernnemnda har ikke gått nærmere inn i faktagrunnlaget til disse anførslene fra klager og tar ikke stilling til hjemmelsgrunnlaget til datagrunnlaget.
Selskapene har ønsket å fremlegge for nemnda bevis for at det foreligger en sammenheng mellom betalingsanmerkninger og skaderisiko. Det fremholdes at det er en klar statistisk sammenheng mellom betalingsanmerkninger og skadetilfeller. Det er ca 4 % av Norges befolkning som har en betalingsanmerkning. Selskapene viser til at andelen nye kunder med betalingsanmerkning har vært stigende. De viser også til en korrelasjon mellom kunder med betalingsanmerkning og kunder med skadeoppgjør. Etter nemndas oppfatning viser imidlertid ikke selskapene at kjennskap til betalingsanmerkning vil ha prediktiv verdi. For å gjøre det måtte de ha demonstrert at betalingsanmerkning på ett tidspunkt har betydelig korrelasjon med skadeoppgjør på senere tidspunkt, og helst også hvor lenge en slik sammenheng varer.
Selskapene viser heller ikke at kjennskap til betalingsanmerkning vil bedre deres totale risikomodeller i betydelig grad. Dette skyldes at modellene som aktuaren har testet inneholder kun opplysninger om betalingsanmerkninger og skadeoppgjør. Finanstilsynet viser i sitt brev av 8.2.2010 til NOU 2008:20 s 138 ”selskapene kan bruke opptil 300 forskjellige beregningskriterier”. Finanstilsynet skriver også at ”Lovens bestemmelse om at premien skal stå i er rimelig forhold til den risikoen som overtas må vurderes opp mot det knippe av beregningskriterier som benyttes.” Det må antas at en rekke av disse – så som inntekt, alder, kjønn, utdanning, yrke, verdi av forsikrede eiendeler, type bolig, adresse, adresseendringer – også viser sterke korrelasjoner med både betalingsanmerkninger og skadeoppgjør. I så fall vil data om betalingsanmerkninger kun gi marginale utslag i den totale modellen, selv om korrelasjonen isolert sett kan være klar.
En tredje svakhet i det fremlagte materialet er at det ikke skiller mellom typer forsikringer og skader. Nemnda antar at selskapenes risikomodeller er spesifikke for ulike former for forsikring. Her kan det tenkes at kjennskap til betalingsanmerkning er av vesentlig betydning i risikomodellen for en gjeldsforsikring, men av betydelig mindre verdi i forbindelse med for eksempel en bilforsikring.
6.4 Det statistiske materialet sammenholdt med KLP og Utleiemegleren-sakene
Etter en grundig analyse av aktuarrapporten er nemnda ikke enig i at dette beviser selskapenes påstand om at data om betalingsanmerkninger ville gi signifikant bedring av risikomodellen til selskapene. Etter nemndas syn foreligger det ikke belegg for å si at risikoen knyttet til kunder med betalingsanmerkninger er langt større enn den normale risikoen som ligger i forretningsdrift. Klagernes påstand viser dessuten en misforståelse av KLP- og Utleiermegleren-sakene. Forsikringsbransjen er jo nettopp en bransje som baserer seg på muligheten for å pulverisere tap. Når det gjelder selskapenes uttalelse om at nemnda synes å ha endret syn etter vedtaket i 2004, kjenner nemnda seg ikke igjen i den karakteristikken. Tvert i mot mener nemnda at resonnementene har vært begrunnet i ulikheter i faktum i de to nevnte saker. I KLP-saken sa nemnda nei til kredittvurdering fordi KLP er en stor aktør som kan pulverisere tapet, og risikoen lå innenfor alminnelig forretningsrisiko. I Utleiemegleren-saken sa nemnda ja til kredittvurdering nettopp fordi det gjaldt privatpersoner – da foreligger det ikke noen pulveriseringsmulighet og for øvrig heller ingen større forretningsdrift.
6.5 Nærmere om omgjøring i denne saken
Personvernnemnda kan ikke se at rettstilstanden er endret slik klager anfører. Etter nemndas syn er dette dessuten en annen bruk av kredittopplysninger – ikke for kredittvurdering som i KLP-saken og Utleiemegleren-saken, men for å prise en tjeneste. Nemnda har tatt saken til vurdering, men kan ikke se at det gjør seg gjeldende hensyn som burde tilsi en omgjøring av vedtaket. Det foreligger heller ikke nye forhold som tilsier at omgjøring bør skje. Etter en samlet vurdering av det materiale som er fremlagt og etter dialog med klager, kan ikke nemnda se at det er fremkommet forhold som tilsier at saken bør omgjøres.
7 Vedtak
Anmodning om omgjøring tas ikke til følge.
Oslo, 16. februar 2011
Eva I. E. Jarbekk
Leder