Personvernnemndas avgjørelse av 9. november 2010 (Eva I. E. Jarbekk, Arve Føyen, Tom Bolstad, Leikny Øgrim, Ann R Sætnan, Jostein Halgunset, Ørnulf Rasmussen)
1 Innledning
Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på tilsynets avvisningsvedtak. Saken gjelder klage på tilsynets beslutning om å avslutte sak som gjaldt kredittvurdering ved opprettelse av ny inkassosak.
2 Saksgang
Datatilsynet mottok en henvendelse av 23.6.2009 fra klageren. Klageren anførte at det ikke forelå saklig behov for å kredittvurdere ved opprettelse av ny inkassosak. Datatilsynet sendte en henvendelse av 18.9.2009 til Lindorff AS, og ba om en redegjørelse for om kravet til saklig behov var oppfylt i den foreliggende saken. Tilsynet mottok en redegjørelse av 22.9.2009 fra Lindorff AS med henvisning til at det i tråd med bransjenormen for behandling av personopplysninger i den norske inkassobransjen alltid vil foreligge saklig behov ved registrering av ny sak. Datatilsynet fant redegjørelsen fra Lindorff AS tilfredsstillende, og avsluttet saken i brev av 25.9.2009 til klager.
Tilsynet mottok en ny klage av 29.9.2009 vedrørende tilsynets vedtak. Datatilsynet informerte klager i brev av 5.10.2009 om at det ikke var fattet et enkeltvedtak i saken, men at tilsynet kun hadde gitt generelle råd og veiledning i forbindelse med en klage. Tilsynet avsluttet deretter saken.
Klageren sendte en klage av 25.11.2009. Datatilsynet fant at det ikke forelå nye opplysninger i saken, og fattet et avvisningsvedtak av 10.12.2009.
Datatilsynet mottok deretter en henvendelse av 12.12.2009 vedrørende klage på tilsynets vedtak om avvisning av sak. Da det var noe uklart for Datatilsynet om henvendelsen skulle oppfattes som en klage til Personvernnemnda, valgte tilsynet å besvare klagerens påstander. Avvisningsvedtaket ble opprettholdt i brev av 26.1.2010.
Datatilsynets avvisningsvedtak ble påklaget pr e-post 28.1.2010. Datatilsynet sendte saken til Personvernnemnda 26.3.2010. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 6.4.2010, med frist til uttalelse innen 22.4.2010. E-post med kommentarer fra klager kom inn 17.4.2010.
3 Faktum
Saken dreier seg i hovedsak om en påstand om at det ikke foreligger saklig behov for å foreta kredittvurdering ved opprettelse av ny inkassosak jf personopplysningsforskriftens § 4-3.
4 Klagers anførsler
Klager anfører at det ikke vil være saklig behov for kredittvurdering ved opprettelse av inkassosak på lave beløp. Klager anfører at det ikke foreligger saklig behov for å kredittvurdere ved opprettelse av ny inkassosak dersom inkassobyrået ikke skal bruke opplysningene i en beslutning som kan påvirke saken. Klageren anfører videre at inkassobyrået også faktisk skal gjennomføre vurderingene i en enkelt sak for å ha saklig behov. Klager anfører at det ikke foreligger saklig behov i denne saken fordi opplysningene ikke skulle brukes til noe. Lindorff har ikke kunnet redegjøre for hva de skulle bruke opplysningene til i denne konkrete saken. Klager mener at inkassobyrået bare kan gjøre en slik kredittopplysningsforespørsel ved registrering av et inkassokrav dersom resultatet av den kan påvirke hvordan de behandler saken videre. For å kunne foreta en kredittvurdering må byrået som et minimum ha kommet til et ”beslutningspunkt” hvor en kredittforespørsel med et minimum av sannsynlighet vil påvirke hvordan de tar saken videre. Dette var ikke tilfelle i denne saken. Risikoen de utsetter seg for er et innledende inkassosalær på kr 295. Dette kan heller ikke være høyt nok for å være saklig.
5 Datatilsynets vurdering
Datatilsynet forstår klagen som at den gjelder tilsynets tolkning og forståelse av kravet om saklig behov i personopplysningsforskriftens § 4-3.
Etter forvaltningslovens § 11 har et forvaltningsorgan en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. I medhold av forvaltningslovens § 17 skal et forvaltningsorgan påse at saken er ”så godt opplyst som mulig før vedtak treffes”. Avvisningsvedtak regnes som vedtak etter denne paragrafen. Hvor langt utredningsplikten går, skal vurderes konkret i det enkelte tilfellet, det skal blant annet vurderes om ressursbruken står i forhold til sakens alvorlighetsgrad.
Sakens primære problemstilling, slik Datatilsynet forstår det, er at klageren mener det ikke foreligger saklig behov for å kredittvurdere ved opprettelse av ny inkassosak, dersom inkassobyrået ikke skal bruke opplysningene i en beslutning som kan påvirke saken. Klageren anfører videre at inkassobyrået også faktisk skal gjennomføre vurderingene i en enkelt sak for å ha saklig grunn.
Det følger av personopplysningsforskriftens § 4-3 at kredittopplysninger bare kan utleveres til den som har saklig behov for opplysningene. Dette vilkåret vil som hovedregel være oppfylt dersom det foreligger et element av kreditt mellom partene, typisk ved at man står overfor en avtaleinngåelse som innebærer at det skal ytes kreditt. I forbindelse med arbeidet med ny bransjenorm for behandling av personopplysninger for inkassobyråene sluttet Datatilsynet seg til vurderingen til Norsk Inkassobyråers Forening, og fant at inkassoselskapene som hovedregel vil ha saklig behov for å kredittvurdere i forbindelse med registrering av en ny sak. Om det foreligger saklig behov, skal likevel vurderes i hver enkel sak, jf. bransjenormen punkt 5.1.3.
Den klare hovedregelen er at det foreligger saklig behov for kredittvurdering ved åpning av en inkassosak. Dette fordi inkassobyrået trenger å få informasjon om kredittverdigheten til kunden i forbindelse med inndrivelsen av kravet. Informasjon om en persons kredittverdighet vil være en indikasjon på hva som er sannsynligheten for at inkassobyrået vil få innfridd det utestående kravet. Datatilsynet er av den oppfatning at innhenting av kredittopplysninger som regel er relevante i inkassosaker. For øvrig kan det nevnes at saklig behov anses å foreligge ved vurdering av om rettslig skritt skal igangsettes, ved vurdering av hel eller delvis gjeldsettergivelse og ved forespørsel om avdragsordning.
Datatilsynet har foretatt en konkret vurdering av om det foreligger saklig behov i den foreliggende saken. Det er foretatt en kredittvurdering i forbindelse med registrering av en ny inkassosak. Etter tilsynets vurdering er kravet om saklig behov oppfylt, og det har derfor ikke blitt foretatt en urettmessig kredittvurdering. Det forhold at det er tale om et grunnkrav på 540 kr kan etter tilsynets mening ikke tillegges avgjørende betydning i denne sammenheng. Datatilsynet finner at vilkåret om saklig behov i personopplysningsforskriftens § 4-3 er oppfylt.
Bransjenormen for norske inkassobyråer er fra 2008. Slik tilsynet ser det, er det ikke behov for å endre bransjenormen på nåværende tidspunkt. Datatilsynet finner for øvrig at det ikke er grunnlag for å endre etablert praksis på dette område.
Datatilsynet har foretatt en realitetsvurdering av om det foreligger saklig behov i den foreliggende saken. Tilsynet kan ikke se at det foreligger grunnlag for en videre behandling av saken, da kredittvurdering ved opprettelse av ny inkassosak er i tråd med gjeldende regelverk, nedfelt i bransjenormen for norske inkassobyråer og basert på en etablert praksis. Datatilsynet er av den oppfatning at det heller ikke er grunnlag for å endre dagens praksis med hensyn til kredittvurderinger i forbindelse med opprettelse av inkassosaker. Tilsynet anser for øvrig å ha oppfylt sin veiledningsplikt i saken.
6 Personvernnemndas merknader
I denne saken skal Personvernnemnda vurdere hvorvidt det foreligger saklig behov for å kredittvurdere en person i forbindelse med registrering av en ny inkassosak. Det følger av personopplysningsforskriftens § 4-3 at kredittopplysninger bare kan utleveres til den som har ”saklig behov” for opplysningene. I motivene til den gamle personregisterloven § 17 (Sandvik-utvalget NOU 1974:22) ble det uttalt at dette bør tolkes ”romslig”. Denne romsligheten ble illustrert ved at det ble uttalt at det motsatte av ”saklig behov” var ”nysgjerrighet og kikkermentalitet”. Personopplysningsforskriften § 4-3 videreførte bestemmelsen i den gamle personregisterloven § 17 og uttalelsene i motivene til personregisterloven § 17 har derfor fortsatt relevans.
Norske Inkassobyråers Forening har laget en bransjenorm som sier at inkassoselskapene som hovedregel vil ha saklig behov for å kredittvurdere i forbindelse med registrering av en ny sak. Datatilsynet har sluttet seg til normen og er av den oppfatning at innhenting av kredittopplysninger som regel er relevante i inkassosaker.
Inkassobyrået Lindorff foretok en kredittvurdering ved opprettelse av ny inkassosak, mest sannsynlig fordi det ville ha informasjon om kredittverdigheten til kunden i forbindelse med inndrivelsen av kravet. Vurderingen av saklig behov skal være konkret, men det kan ikke bety at beløpets størrelse – dersom det er lavt – automatisk må bety at det ikke foreligger saklig behov. Det avgjørende for nemnda er at det foreligger en bransjenorm som fastslår at man som hovedregel kan kredittvurdere ved registrering av nytt inkassokrav. Det er ikke lett å sette en skjønnsmessig grense for når man kan kredittvurdere i slike saker. Årsaken til kredittvurderingen på dette punktet er at man skal vurdere om kreditor kan/bør velge å ikke fortsette saken. Etter nemndas syn foreligger det saklig behov nærmest uavhengig av beløpets størrelse. Når dette dessuten er i samsvar med normen, har nemnda etter en helhetsvurdering kommet til at det forelå saklig behov i denne saken.
7 Vedtak
Klagen tas ikke til følge.
Oslo, 9. november 2010
Eva I. E. Jarbekk
Leder