Kategori: Avgjørelser

Saken gjelder klage fra Husleietvistutvalget på Datatilsynets vedtak der Husleietvistutvalget ble pålagt å behandle forespørsel fra A om innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen.

Nemnda tok stilling til om Husleietvistutvalgets behandling av personopplysninger i tvister om leie av bolig omfattes av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 annet ledd bokstav b. Nemnda gir i vedtaket en oversikt over de EØS-rettslige rammene. Etter en konkret tolking av personopplysningsloven § 2 annet ledd bokstav b konkluderer nemnda med at Husleietvistutvalget ikke omfattes av lovens rettspleielovunntak, og at Husleietvistutvalget dermed plikter å behandle As innsynskrav etter personvernforordningen. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hans henvendelse fordi den ikke representerer en klage etter personvernforordningen artikkel 77 nr. 1.

A henvendte seg til Datatilsynet i august 2024 og klagde over at utmarkslaget der han har hytte, har tatt i bruk en brøyteapplikasjon som han mener pålegger ham og andre hytteeiere å gi fra personopplysninger for å få brøytet hyttetomten. Nemnda la i likhet med Datatilsynet til grunn at det er frivillig å benytte brøyteappen, at A hadde benyttet seg av Utmarkslagets reservasjonsadgang og at han ikke hadde tatt appen i bruk. Nemnda var enig med Datatilsynet i at As henvendelse ikke gjaldt behandlingen av hans personopplysninger, og at saken derfor falt utenfor Datatilsynets ansvarsområde. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets vedtak om avslutning av sak om krav på innsyn etter personvernforordningen.

A klagde til Datatilsynet i desember 2022 over at hennes tidligere arbeidsgiver, X kommune, hadde nektet å gi innsyn i interne dokumenter etter personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav e. Datatilsynet la til grunn at det ikke var sannsynliggjort at lovens vilkår ikke var oppfylt. Nemnda kom til at dette var feil rettsanvendelse. Spørsmålet er om lovens vilkår er oppfylt, og ikke om vilkårene ikke er oppfylt. Nemnda kom videre til at vedtaket ikke oppfylte kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25. Vedtaket var ikke utformet på en måte som gjorde det mulig for parten å ta stilling til holdbarheten av vedtaket, eller for nemnda å etterprøve om lovens vilkår var oppfylt. Nemnda uttalte seg også om forskjellen på rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Nemnda opphevet tilsynets vedtak og sendte saken tilbake til Datatilsynet for ny behandling.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets vedtak, der tilsynet konkluderte med at X Utmarkslag har rettslig grunnlag for bruk av automatisk skiltgjenkjenning ved bom, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Datatilsynet kom også til at Utmarkslaget har overholdt informasjonsplikten, jf. artikkel 13.

Nemnda var enig med Datatilsynet i Utmarkslaget har en berettiget interesse i å bruke automatisk skiltgjenkjenning for å kreve inn bompenger til vedlikehold av veien. Behandlingen av personopplysninger er nødvendig for å oppnå denne interessen. Nemnda kunne ikke se at det finnes ikke mindre inngripende ordninger som er bedre egnet for formålet enn automatisk skiltgjenkjenning. Inngrepet ble ansett som beskjedent, og alternative løsninger som hvitlisting og betaling på stedet var etablert. Nemnda var derfor enig med Datatilsynet i at skiltlesningen er lovlig, jf. forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. De opplysninger som var gitt om ordningen, oppfylte informasjonsplikten i forordningen artikkel 13. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hans klage på en omgjøringsnektelse.

A begjærte omgjøring av Datatilsynets beslutninger om å innstille behandlingen av to saker. Begge sakene var over 20 år gamle. Datatilsynet tok ikke omgjøringsbegjæringen til følge. I brev til A opplyste Datatilsynet at beslutningen ikke er et enkeltvedtak, og at den derfor ikke kunne påklages. A klaget likevel på omgjøringsnektelsen. Datatilsynet avviste klagen på grunn av manglende klagerett 8. november 2023, og opplyste om klagefristen på tre uker. A klaget på avvisningsvedtaket først 7. februar 2024. Nemnda la til grunn at klagen var fremsatt etter utløpet av treukersfristen, jf. forvaltningsloven § 29. Ved vurderingen av om det skulle gis fristoppreisning etter forvaltningsloven § 31, kom nemnda til at A mest sannsynlig kunne lastes for fristoversittelsen. Det var ikke fremkommet noe som tilsa at Datatilsynet skulle ha etterkommet omgjøringsbegjæringen, og det forelå derfor heller ingen «særlige grunner» som gjorde det rimelig at klagen ble prøvd. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hennes henvendelse fordi den ikke utgjør en klage etter personvernforordningen artikkel 77 nr. 1.

A henvendte seg til Datatilsynet i august 2023 og klagde over Navs håndtering av saker som var til behandling der. Nemnda var enig med Datatilsynet i at As henvendelser ikke gjaldt behandlingen av hennes personopplysninger, og at saken derfor falt utenfor Datatilsynets ansvarsområde. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak. Datatilsynet oppfattet As senere henvendelse om oppslag i Navs datasystemer som en anmodning om veiledning. Nemnda kom til at det i stedet var tale en klage etter personvernforordningen. Nemnda sendte derfor denne delen av klagen tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling.

Saken gjelder klage fra A og As familie over Datatilsynets vedtak om ikke å etterkomme et krav om sletting av en bekymringsmelding til X barneverntjeneste.

Nemnda fastslo at Datatilsynet som tilsynsmyndighet selv skal vurdere krav om sletting etter personvernforordningen artikkel 17. Datatilsynet er ikke bundet av forvaltningens syn på de spørsmål saken reiser. Nemnda viste til at bekymringsmeldinger skal langtidsbevares etter regler i riksarkivarens forskrift. Fortsatt lagring var derfor nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse eller for arkivformål i allmennhetens interesse, jf. artikkel 17 nr. 3 bokstav b og d. Bekymringsmeldingen kan da ikke kreves slettet etter artikkel 17 nr. 1. Nemnda la videre til grunn at bekymringsmeldingen gjenga Bs beskrivelse av A til barnevernet, og at forordningen artikkel 16 ikke gir hjemmel for retting, selv om påstandene viste seg å være uriktige. Det er ikke Datatilsynets eller Personvernnemndas oppgave å vurdere korrektheten av beskrivelsen. Retten til retting var etter nemndas syn oppfylt gjennom de opplysninger som ellers var lagret på saken. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hans henvendelse om forhåndsgodkjenning av kameraovervåking og avvisning av klage på naboens bruk av mobilkamera som ledd i en pågående nabokonflikt.

Nemnda kom til at Datatilsynet hadde oppfylt sin veiledningsplikt overfor A. Nemnda kom videre til at tilsynet ikke hadde plikt til å ta forhåndsstandpunkt til lovligheten av As planlagte kameraovervåking. En slik plikt følger ikke av personvernforordningen artikkel 77 nr. 1, og det er heller ikke en del av tilsynets oppgaver eller plikter etter artikkel 57. Nemnda sluttet seg også til Datatilsynets vurdering om at naboens bruk av håndholdt kamera, der det ble tatt bilder av A og As eiendom, var omfattet av unntaksbestemmelsen om «rent personlige eller familiemessige aktiviteter», jf. personopplysingsloven § 2 annet ledd bokstav a og forordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Verken loven eller forordningen får dermed anvendelse. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader fra Meta Ireland og Facebook Norway etter at nemnda i sak PVN-2023-31 og PVN-2024-04 ga Meta Ireland og Facebook Norway medhold i klagen på Datatilsynets vedtak om ileggelse av tvangsmulkt. Spørsmålet i saken var hvilke utgifter som hadde vært nødvendige for å få endret vedtaket. Nemnda mente det var forståelig at Meta Ireland og Facebook Norway søkte juridisk bistand i klageomgangen og at saken ble anlagt bredt. Sett hen til sakens kompleksitet og den store økonomiske betydningen tvangsmulktvedtaket hadde for klagerne, mente nemnda at utgiftene til advokatsalærer var nødvendige, med fradrag for timer medgått etter at vedtaket var truffet (tid for å gjennomgå vedtaket). Meta Ireland og Facebook Norway ble begge tilkjent 1 911 936,30 kroner hver til dekning av sakskostnader, jf. forvaltningsloven § 36

Saken gjelder klage fra NAV på Datatilsynets vedtak om pålegg for brudd på personvernforordningen og ileggelse av overtredelsesgebyr.
Nemnda uttaler seg generelt om forvaltningslovens krav til utforming av enkeltvedtak, herunder krav til konkretisering og begrunnelse, og at kravet til begrunnelse skjerpes i inngripende saker. Nemnda opphever 5 av tilsynets 11 pålegg. Flere av påleggene er vurdert til ikke å oppfylle forvaltningslovens krav til konkretisering og til ikke å være tilstrekkelig klare. Manglene knytter seg både til beskrivelsen av lovbruddene samt til redegjørelsen for hvilke tiltak som er nødvendig å iverksette for å oppfylle lovens krav. Uklarheten ved Datatilsynets lovanvendelse, tilsynets redegjørelse for faktum samt tilsynets mangelfulle vurdering av skyldkravet ved ileggelse av overtredelsesgebyr, representerer slike mangler ved vedtaket at nemnda kommer til at vedtaket om overtredelsesgebyr oppheves.