Kategori: 2025

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hans klage på en omgjøringsnektelse.

A begjærte omgjøring av Datatilsynets beslutninger om å innstille behandlingen av to saker. Begge sakene var over 20 år gamle. Datatilsynet tok ikke omgjøringsbegjæringen til følge. I brev til A opplyste Datatilsynet at beslutningen ikke er et enkeltvedtak, og at den derfor ikke kunne påklages. A klaget likevel på omgjøringsnektelsen. Datatilsynet avviste klagen på grunn av manglende klagerett 8. november 2023, og opplyste om klagefristen på tre uker. A klaget på avvisningsvedtaket først 7. februar 2024. Nemnda la til grunn at klagen var fremsatt etter utløpet av treukersfristen, jf. forvaltningsloven § 29. Ved vurderingen av om det skulle gis fristoppreisning etter forvaltningsloven § 31, kom nemnda til at A mest sannsynlig kunne lastes for fristoversittelsen. Det var ikke fremkommet noe som tilsa at Datatilsynet skulle ha etterkommet omgjøringsbegjæringen, og det forelå derfor heller ingen «særlige grunner» som gjorde det rimelig at klagen ble prøvd. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hennes henvendelse fordi den ikke utgjør en klage etter personvernforordningen artikkel 77 nr. 1.

A henvendte seg til Datatilsynet i august 2023 og klagde over Navs håndtering av saker som var til behandling der. Nemnda var enig med Datatilsynet i at As henvendelser ikke gjaldt behandlingen av hennes personopplysninger, og at saken derfor falt utenfor Datatilsynets ansvarsområde. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak. Datatilsynet oppfattet As senere henvendelse om oppslag i Navs datasystemer som en anmodning om veiledning. Nemnda kom til at det i stedet var tale en klage etter personvernforordningen. Nemnda sendte derfor denne delen av klagen tilbake til Datatilsynet for realitetsbehandling.

Saken gjelder klage fra A og As familie over Datatilsynets vedtak om ikke å etterkomme et krav om sletting av en bekymringsmelding til X barneverntjeneste.

Nemnda fastslo at Datatilsynet som tilsynsmyndighet selv skal vurdere krav om sletting etter personvernforordningen artikkel 17. Datatilsynet er ikke bundet av forvaltningens syn på de spørsmål saken reiser. Nemnda viste til at bekymringsmeldinger skal langtidsbevares etter regler i riksarkivarens forskrift. Fortsatt lagring var derfor nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse eller for arkivformål i allmennhetens interesse, jf. artikkel 17 nr. 3 bokstav b og d. Bekymringsmeldingen kan da ikke kreves slettet etter artikkel 17 nr. 1. Nemnda la videre til grunn at bekymringsmeldingen gjenga Bs beskrivelse av A til barnevernet, og at forordningen artikkel 16 ikke gir hjemmel for retting, selv om påstandene viste seg å være uriktige. Det er ikke Datatilsynets eller Personvernnemndas oppgave å vurdere korrektheten av beskrivelsen. Retten til retting var etter nemndas syn oppfylt gjennom de opplysninger som ellers var lagret på saken. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak.

Saken gjelder klage fra A på Datatilsynets avvisning av hans henvendelse om forhåndsgodkjenning av kameraovervåking og avvisning av klage på naboens bruk av mobilkamera som ledd i en pågående nabokonflikt.

Nemnda kom til at Datatilsynet hadde oppfylt sin veiledningsplikt overfor A. Nemnda kom videre til at tilsynet ikke hadde plikt til å ta forhåndsstandpunkt til lovligheten av As planlagte kameraovervåking. En slik plikt følger ikke av personvernforordningen artikkel 77 nr. 1, og det er heller ikke en del av tilsynets oppgaver eller plikter etter artikkel 57. Nemnda sluttet seg også til Datatilsynets vurdering om at naboens bruk av håndholdt kamera, der det ble tatt bilder av A og As eiendom, var omfattet av unntaksbestemmelsen om «rent personlige eller familiemessige aktiviteter», jf. personopplysingsloven § 2 annet ledd bokstav a og forordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Verken loven eller forordningen får dermed anvendelse. Nemnda opprettholdt Datatilsynets avvisningsvedtak.