Datatilsynets referanse: 17/00684-4/EOL

PVN-2017-15 Innsyn i personopplysninger hos barneverntjenesten

Klage på Datatilsynets avvisningsvedtak

Personvernnemndas avgjørelse av 20. november 2017 (Mari Bø Haugstad, Bjørnar Borvik, Gisle Hannemyr, Hans Marius Graasvold, Line Coll, Hans Marius Tessem, Ellen Blinkenberg)

1 Innledning

Saken gjelder klage over avslag på innsyn etter personopplysningsloven i opplysninger registrert i saksdokumenter hos barneverntjenesten.

2 Sakens bakgrunn og faktum

A og B har i mange år hatt oppdrag som fosterforeldre for barnevernet. Frem til 27. april 2016 fungerte de som fosterhjem for en jente på 14 år, som da hadde bodd hos dem i nærmere 7 år. Den 27. april 2016 ble fosterbarnet flyttet ut av fosterhjemmet, til et nytt fosterhjem. Flyttingen skjedde uten forutgående varsel og med øyeblikkelig iverksettelse. Fosterforeldrene har ikke bestridt riktigheten av flyttevedtaket, men har vært misfornøyd med barnevernets fremgangsmåte, herunder at de ikke er blitt tilstrekkelig informert om begrunnelsen for flyttevedtaket, og at de heller ikke fikk anledning til å uttale seg på forhånd i anledning spørsmålet om flytting.

Fosterforeldrene klagde over barnevernets fremgangsmåte i saken til Fylkesmannen i Y, som åpnet tilsynssak, jf. barnevernloven § 2-3. I brev 28. september 2016 avsluttet Fylkesmannen tilsynet og konkluderte med at behandlingen var forsvarlig.

Fosterforeldrene, representert ved advokat Marianne Oftedahl, skrev til barneverntjenesten i X i desember 2016 og ba om innsyn i saksdokumentene jf. forvaltningsloven § 18, samt ba om en skriftlig begrunnelse for flyttevedtaket. Det ble også vist til fosterforeldrenes krav på innsyn i opplysninger som er registrert om dem og familien i henhold til personopplysningsloven.

Kommunen besvarte hevendelsen i brev 31. januar 2017. Vedlagt brevet var enkelte saksdokumenter fra barnevernssaken. Det fremgår av brevet at kommunen mener fosterforeldrene har fått nødvendig begrunnelse, samt at de dokumenter som ikke er oversendt fosterforeldrene er unntatt på grunn av lovbestemt taushetsplikt. Det opplyses videre at barneverntjenesten er av den oppfatning at det aktuelle fosterhjemmet ikke er egnet som fosterhjem for fremtiden. Etter en ny henvendelse fra fosterforeldrene i mars 2017 hvor de ber om «fullt innsyn i samtlige dokumenter, samt omgjøring av beslutning som gjelder vurdering av fosterhjemmets egnethet», avslår kommunen begjæringen i brev 26. april 2017.

Advokat Marianne Oftedahl henvendte seg etter dette på vegne av klientene til Datatilsynet i brev 16. mai 2017. Fosterforeldrene klaget på at de hadde fått avslag på innsyn i registrerte opplysninger om seg selv hos barneverntjenesten.

Datatilsynet traff vedtak i saken 20. juni 2017. Tilsynet kaller vedtaket «avvisning av sak» og redegjør for at det ikke har anledning til å prioritere fosterforeldrenes henvendelse. Det ble vektlagt at saken var behandlet av Fylkesmannen og at fosterforeldrene hadde fått innsyn i flere dokumenter enn hva som ville fulgt av personopplysningsloven. Datatilsynet avviste etter dette saken og opplyste om klageadgangen.

Fosterforeldrene påklaget avvisningen i brev 11. juli 2017. Fosterforeldrene ba om at saken ble tatt til realitetsbehandling, eller at den ble oversendt klageinstansen.

Personvernnemnda mottok oversendelsesbrev i saken 3. oktober 2017. Saksdokumentene ble ettersendt og mottatt av nemnda 10. oktober 2017. Både fosterforeldrene og barneverntjenesten fikk frist til eventuell uttalelse i saken innen 1. november 2017. Ingen av partene har inngitt merknader.

3 A og Bs anførsler

Datatilsynets avvisningsvedtak påklages. Fosterforeldrene ber om at vedtaket omgjøres og at saken tas til behandling. I motsatt fall bes den oversendt klageinstansen.

Av vedtaket fra Datatilsynet fremgår det at Datatilsynets oppgave er å føre kontroll etter personvernregelverket slik at enkeltpersoner ikke blir krenket gjennom bruk av personopplysninger som kan knyttes til dem. Det er nettopp slik krenkelse som fosterforeldrene anser foreligger i denne saken og det er urimelig at saken ikke kan gis prioritet hos Datatilsynet.

Datatilsynets begrunnelse for å avvise saken baserer seg på uriktige forutsetninger. Det er ikke riktig at fosterforeldrene har fått innsyn i registrerte opplysninger om dem i sak om akuttflytting av fosterbarnet de hadde plassert. Det er heller ikke korrekt at Fylkesmannen har vurdert retten til innsyn etter forvaltningsloven. Fylkesmannen har bare åpnet en tilsynssak, som ble avsluttet uten at fosterforeldrene fikk kopi av saksdokumenter, eller nærmere begrunnelse for flyttingen. Det forhold at fosterforeldrene deretter, etter å ha fremsatt egen innsynsbegjæring til barneverntjenesten, har mottatt enkelte dokumenter i saken, kan ikke frata fosterforeldrene deres lovmessige krav på innsyn i personopplysninger registrert om dem. Det er heller ikke noe som tyder på at kommunen har valgt å gi den innsynsretten som gir den beste uttellingen for klagerne, slik Datatilsynet legger til grunn.

Saken er prinsipiell. I hvilken grad har fosterforeldre krav på innsyn i hvilke personopplysninger barneverntjenesten har registrert om dem, og som har vært avgjørende for at barneverntjenesten har vedtatt å flytte fosterdatteren på dagen? De samme opplysningene har ligget til grunn for at barneverntjenesten har gitt skriftlig beskjed om at fosterhjemmet ikke anses egnet som fosterhjem i fremtiden.

Personopplysningslovens formål er å beskytte den enkelte mot krenkelse av personvernet. Personopplysninger må være relevante, korrekte og fullstendige i forhold til det formål de skal benyttes til. Barneverntjenesten har plikt til å rette og slette opplysninger som er feilaktige eller mangelfulle. Fosterforeldrene har i denne saken ikke fått mulighet til å imøtegå informasjon om dem som barneverntjenesten besitter.

Det fremgår at barneverntjenesten i sin redegjørelse til Fylkesmannen anså situasjonen rundt jenta som «svært alvorlig». Det heter også i redegjørelsen: «Det kom også fram andre forhold som blir vurdert som grunn til alvorlig bekymring.» Hva barneverntjenesten her referer til er ikke kjent for fosterforeldrene. Dersom barneverntjenesten her baserte seg på registrerte opplysninger om dem som fosterforeldre, har fosterforeldrene krav på å få innsyn i disse.
Kommunen har ikke vurdert innsynsrett etter personopplysningsloven.

Fosterforeldrene ber om innsyn i samtlige personopplysninger registrert om dem hos barneverntjenesten i X kommune.

4 Datatilsynets vurdering

Datatilsynet har vurdert klagen og har opprettholdt sitt vedtak. Tilsynet viser til at saken er behandlet av Fylkesmannen i Y og at fosterforeldrenes rett til innsyn i opplysninger om dem er ivaretatt gjennom den behandlingen av saken som har skjedd hos barnevernet og Fylkesmannen.

Tilsynet legger til grunn at Fylkesmannen har vurdert retten til innsyn etter forvaltningsloven. Tilsynet bygger det på at mangelfullt innsyn i saksdokumenter er en sentral del av klagen til Fylkesmannen. I henhold til barnevernloven § 2-3 b jf. § 6-6 skal Fylkesmannen føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av pliktene etter barnevernloven kapittel 1 – 9, og kan følgelig prøve alle sider av en beslutning truffet av kommunen/barneverntjenesten. Datatilsynet legger til grunn at Fylkesmannen, i sin behandling av saken, har sett på alle relevante sider av den.

Personopplysningsloven gir kun rett til opplysninger om en selv. Denne loven gir ikke rett til innsyn i dokumenter. Da må man benytte forvaltningsloven. Klagerne har fått innsyn i mange dokumenter som det ikke ville være mulig å få innsyn i med hjemmel i personopplysningsloven. Saksbehandling hos tilsynet ville ikke ha tilført saken noe nytt.

De opplysningene som klager ikke er gitt innsyn i, er underlagt taushetsplikt. Da gir personopplysningsloven ikke rett til innsyn.

5 Personvernnemndas syn

Med bakgrunn i at Datatilsynet kaller sitt vedtak «avvisning», vil Personvernnemnda først si noe om Datatilsynets plikter etter loven, samt tilsynets mulighet – innenfor loven – til å prioritere mellom ulike saker.

Datatilsynets mandat og oppgaver følger av personopplysningsloven § 42. I følge bestemmelsens tredje ledd, nummer tre, skal Datatilsynet «kontrollere at lover og forskrifter som gjelder for behandling av personopplysninger blir fulgt, og at feil eller mangler blir rettet». Å ta stilling til om avslag på enkeltpersoners begjæring om innsyn i opplysninger som er registrert om dem etter personopplysningloven § 18 er lovlig eller ikke, er åpenbart en oppgave som ligger innenfor Datatilsynets plikter etter loven.

Nemnda viser til PVN-2017-09, som også gjaldt avvisning av en sak og tilsynets mulighet til å prioritere mellom saker. I vedtaket uttaler nemnda:

«Personvernnemnda legger til grunn at Datatilsynet som tilsynsmyndighet etter personopplysningsloven, har anledning til å foreta en viss prioritering av saker i form av at ikke alle henvendelser behandles like grundig. En slik prioritering forutsetter at Datatilsynet i det aktuelle tilfellet har oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt slik at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17, samt at tilsynets skjønnsutøvelse med hensyn til hvor grundig de vurderer lovligheten av den aktuelle behandlingen av personopplysninger fremstår forsvarlig. Ved denne forsvarlighetsvurderingen vil personvernhensyn være sentralt jf. lovens formål i § 1.»

Tilsynet har i denne saken vurdert det dit hen at fosterforeldrene har fått innsyn i flere dokumenter og at den innsynsretten som er hjemlet i personopplysningsloven ikke rekker lenger enn det innsynet de allerede har oppnådd via henvendelse til barneverntjenesten og Fylkesmannen. Slik Personvernnemnda ser det, har Datatilsynet foretatt en materiell vurdering av fosterforeldrenes rett til innsyn i registrerte opplysninger om dem selv, jf. personopplysningsloven § 18, og har kommet til at det innsynet fosterforeldrene er gitt med hjemmel i forvaltningsloven er mer vidtrekkende enn hva personopplysningsloven i dette tilfellet ville gi dem. Dette er etter nemndas vurdering en materiell vurdering og det er ikke treffende når Datatilsynet samtidig sier at de «avviser» saken. Nemnda vurderer at Datatilsynets behandling av saken er tilstrekkelig og forsvarlig, slik at nemnda kan foreta en prøving av tilsynets materielle vurdering. Nemnda har, i vurderingen av Datatilsynets behandling av saken, sett hen til at saken også har vært klaget inn for Fylkesmannen som har konkludert med at behandlingen har skjedd i tråd med loven.
Nemnda legger i denne saken til grunn at fosterforeldrene, med hjemmel i personopplysningsloven § 18, i utgangspunktet har rett til å få innsyn i hvilke personopplysninger som blir behandlet om dem (andre ledd bokstav a), og fra hvem disse personopplysningene er innhentet (første ledd bokstav e). Videre følger det av legaldefinisjonen i personopplysningsloven § 2 nr. 1 at personopplysninger omfatter både «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson».
Fosterforeldrenes rett til innsyn etter § 18 begrenses av bestemmelsene i personopplysningsloven § 23 første ledd bokstav d; opplysninger det i medhold av lov gjelder taushetsplikt for.
Det fremgår av de dokumentene som er vedlagt klagen at fosterforeldrene har fått innsyn i flere dokumenter hvor det fremkommer opplysninger om barnevernets vurdering av dem som fosterforeldre. Det fremkommer videre at de dokumentene barneverntjenesten har nektet innsyn i, i henhold til barneverntjenestens vurdering er underlagt taushetsplikt.

Personopplysningsloven gir ikke hjemmel for å kreve innsyn i saksdokumenter. Det er forvaltningsloven som gir rett til dokumentinnsyn. Etter personopplysningsloven kan man bare få informasjon om hvilke opplysninger som er registrert om en selv, og det er ikke det samme som at man får innsyn i selve dokumentet. Dokumentinnsyn etter forvaltningsloven gis av kommunen i første instans. Klageinstans er Fylkesmannen. Innsynsretten etter personopplysningsloven innebærer heller ikke at behandlingsansvarlige må gå gjennom alle saksdokumentene for å hente ut alle enkeltopplysninger om de aktuelle fosterforeldrene for å oppfylle den registrertes rett til innsyn.

Personvernnemda er etter dette enig med Datatilsynet i at personopplysningsloven i dette tilfellet ikke vil medføre rett til ytterligere innsyn.

Klagen har etter dette ikke ført frem.

6 Vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

 

Oslo, 20. november 2017

Mari Bø Haugstad
Leder