Datatilsynets referanse: 12/00753-12/AÅR

PVN-2014-14 Kjennemerkegjenkjenningssystemer

Klage på Datatilsynets vedtak om at Statens vegvesen må gi informasjon om behandlingen til fører og eventuelle passasjerer i kjøretøyet ved bruk av skilting

Personvernnemndas avgjørelse av 13. februar 2015 (Olav Torvund, Ingvild Hanssen-Bauer, Ørnulf Rasmussen, Nina Melsom, Marta Ebbing, Ann R Sætnan, Gisle Hannemyr)

1 Innledning

Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på Datatilsynets vedtak om at Statens vegvesen må gi informasjon om behandlingen til fører og eventuelle passasjerer i kjøretøyet ved bruk av skilting.

2 Saksgang og faktum

Datatilsynet mottok en klage datert 29. april 2013 fra Statens vegvesen (SVV). Klagen gjaldt Datatilsynets vedtak av 8. april 2013. Klagen på Datatilsynets vedtak er rettidig fremsatt, jf. forvaltningslovens § 29. For å innhente tilstrekkelig informasjon om klagen ba Datatilsynet om et møte med SVV i saken. Møtet ble avholdt den 17. oktober 2013. Datatilsynet foretok deretter en ny vurdering av saken, men fant ikke grunnlag for å oppheve eller endre vedtaket. Saken ble oversendt Personvernnemnda for avgjørelse, jf personopplysningsloven § 43.

I brev av 8. april 2013, etter stedlig kontroll 17. august 2012, fattet Datatilsynet vedtak om fem pålegg overfor SVV med hjemmel i personopplysningsloven § 46. Ved klage 29. april 2013 påklaget SVV ett av påleggene i vedtaket. Det påklagede pålegg nr. 3 lyder som følger:

Vegvesenet må gi informasjon om den aktuelle behandlingen til fører og eventuelle passasjerer i kjøretøyet, jf kontrollrapportens pkt 7.3. Dette kan praktisk gjøres ved bruk av skilting.

SVV begrunnet klagen med at trafikantene og mulige passasjerer får tilstrekkelig informasjon ved bruk av skilt 558 «videokontroll/-overvåkning» som er plassert i tilknytning til uniformerte kontrollplasser. I tillegg refereres det til at det blir ytterligere klarlagt hvem som er ansvarlig i selve kontrollsituasjonen ved at personell fra SVV stanser aktuelle kjøretøy. Avslutningsvis anfører SVV i klagen at inngrepet for de som ikke blir stanset må ansees som så lite at skiltet som settes opp (skilt 558) må være tilstrekkelig informasjon for denne gruppen trafikanter. SVV mener derfor at underskilt i tillegg ikke vil ha noen verdi for denne gruppen trafikanter.

Saken ble oversendt Personvernnemnda 2.6.2014, som mottok saken 6.6.2014. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 10.6.2014, med frist til uttalelse innen 26.6.2014. Klager ba om fristutsettelse og frist ble satt til 10.9.2014. I brev av 10.9.2014 har klager kommentert saken.

3 Klagers anførsler

3.1 Innledning

Statens vegvesens bruk av automatisk kjennemerkegjenkjenning tar utgangspunkt i det regelverk Statens vegvesen har kontrollmyndighet etter. Statens vegvesen utfører primært kontroller med basis i tilfeldighetsprinsippet gjennom vilkårlig utvelgelse av kontrollobjekter, og ved målrettede kontroller, der man kontrollerer etter gitte tema. Bruk av kjennemerkegjenkjenning øker muligheten for å øke volumet av kontrollobjekter ved gitte tema, da det tar kortere tid å finne relevante subjekter.

SVV har tre hovedmål med kontrollvirksomheten:

  • Øke trafikksikkerheten som måles gjennom reduksjon i antallet drepte og hardt skadde i trafikken
  • Bidra til å sikre like konkurransevilkår for transportnæringen
  • Bidra til å sikre forsvarlige arbeidsvilkår for førere i næring.

SVV kontrollerer etter flere regelverk, ikke bare etter vegtrafikkloven. Felles for de fleste av de kontrollene SVV utfører er at de knytter seg til kjøretøyet (identifisert gjennom kjennemerket). Et fåtall av kontrollene dreier seg om fører (førerrett, kompetansebevis og bilbelte), og for passasjeren kontrolleres kun bilbelte samt at det er krav til sikring av barn i bil, der fører er ansvarlig.

Som kontrollmyndighet er SVV utstyrt med hjemler til å kontrollere og reagere ut fra aktuelle subjekter f.eks. kjøretøy og førere, og i forbindelse med aktuell bruk. SVV har kontrollmyndighet ved kun et fåtall av tilfeller, der tidligere dokumenterbare forhold er avgjørende i.f.t reaksjon f.eks. regler om kjøre- og hviletid, (siste 29 dager) og kabotasje (transport ut over tre turer innenfor 7 dager er ikke tillatt). SVV legger til grunn at behandlingen av personopplysninger med bruk av kjennemerkegjenkjenning kun gjøres i forbindelse med vegvesenets kontrollformål, og at dette kun skjer med informasjon som har direkte relevans med kontrollformålet etter gjeldende lover og forskrifter SVV har kontrollmyndighet etter. Dette inkluderer anonymisert statistikk, for styrings og planleggings formål av kontrollbehov og aktivitet, med volum og frekvens. For eksempel brudd på kjøre- og hviletid, og brudd på lastbestemmelser m.m.

Statens vegvesen er av den oppfatning at kjennemerkegjenkjenningssystemet kan benyttes på en måte som styrker personvernet. SVVs bruk av kjennemerkegjenkjenningssystemet gjøres kun til de formål som Statens vegvesen har hjemmel til å kontrollere etter. Statens vegvesen ønsker å være tydelig på at automatisk kjennemerkegjenkjenning er et system som benyttes til formål som følger av myndighet gitt Statens vegvesen i til enhver tids gjeldende regelverk.

3.2 Til Datatilsynets oppsummering vedrørende informasjon til den kontrollerte

SVV er enig med Datatilsynet i at informasjon overfor trafikantene knyttet til skilt 558, videokontroll/-overvåkning kan tydeliggjøres i forbindelse med en revisjon av skiltforskriften. Dette kan gjøres ved at det i tilknytning til skilt 558 på lik linje med en del andre skilt inntas forklarende tekst til symbolet i skiltforskriften. Det kan f.eks. være for skilt 558, «Skilt angir at det på vedkommende sted eller vegstrekning vil kunne være kontroll eller overvåkning av trafikken med videokamera.»

Det medfører således at SVV ikke tar i bruk underskilt, men forutsetter at føreren, som for andre skilt, har kunnskap om skiltets betydning gjennom sin førerrett.

Når det gjelder skiltnormalene, som den som fastsetter bruk og plassering må forholde seg til, vil det måtte inntas at skilt kan oppsettes der hvor bruken tilfredsstiller krav satt av personopplysningsloven.

3.3 Informasjon om overvåkningen er aktiv

Datatilsynets vurdering om at det må opplyses tilstrekkelig til de passerende om kontrollens art og om kontrollen er aktiv eller ikke vil i praksis medføre at man tar bort storparten av effekten systemet gir, nemlig å finne og kontrollere kjøretøy som ikke oppfyller kravene til å ferdes på vegen.

Bruken har i dag følgende formål – som er meldt til personvernombudet:

  • Statens vegvesen benytter automatisk kjennemerkegjenkjenning til utvelgelse av kjøretøy til kontroll langs veg i forbindelse med brudd på vegtrafikkloven § 36 Bruksforbud.
  • Statens vegvesen benytter automatisk kjennemerkegjenkjenning til utvelgelse av kjøretøy til stikkprøve kontroll langs veg, knyttet til tilsyn av godkjente verksteder som utfører periodisk kjøretøykontroll. Formålet er å sikre at verkstedene utfører forsvarlig arbeid og at kjøretøy som godkjennes faktisk er i god teknisk stand. Dette er hjemlet i forskrift om periodisk kontroll § 23, 3. ledd.
  • Statens vegvesen benytter automatisk kjennemerkegjenkjenning med formål å styrke trafikksikkerheten på norske veger gjennom målretting og effektivisering av kontrollvirksomhetens virke og styring, jf vegtrafikkloven. Dette gjennom behandling av anonyme statistiske data relatert til trafikkontroller og kjøretøy med medhold i personopplysningsloven § 8 f, og relevante forskrifter.

Statens vegvesen oppfatter at det gjennom tidligere samtaler med Datatilsynet har vært enighet om at bruken av kjennemerkegjenkjenning totalt sett i kontrollhandlingen medfører en redusert inngripen med hensyn til personvern, i og med at det er kun kjøretøy med indikasjon på uregelmessighet som stoppes ved kontroll.

Som et instrument til å bidra til øke relevansen på kjøretøy som kontrolleres vil en informasjon om når det er kontroll medføre at de kjøretøyene SVV som kontrolletat skal bruke kontrollressurser på, bli betydelig redusert. Dette fordi førerne av kjøretøy med alvorlige feil og mangler, og førerne av kjøretøy som ikke oppfyller de krav som gjelder for ferdsel på vegene, gis et instrument til å identifisere når og hvor Statens vegvesen har kontroll. Føreren av disse kjøretøyene kan da velge å vente til kontrollen er over, eller finne alternative veier for å unngå kontroll.

SVV vil for ordens skyld også gjøre oppmerksom på at Statens vegvesens bruksområde for automatisk kjennemerkegjenkjenning er uendret siden oppstart. Det vil si at SVV kun benytter systemet til å velge ut kjøretøy til kontroll med bruksforbud etter § 36 i vegtrafikkloven. Antallet lokasjoner med fast monterte kamera har blitt utvidet til å gjelde 6 steder og det er flere faste lokasjoner under planlegging.

SVV registrer at Datatilsynet lister opp flere bruksområder som har vært tatt opp internt som mulige bruksscenarier for kjennemerkegjenkjenningsutstyret. De fleste er ikke fulgt opp videre internt, etter negativ tilbakemelding fra Datatilsynet. At disse uformelle forespørslene så skal danne grunnlag for en frykt for potensielt misbruk, og at Statens vegvesen tillegges en mulig hensikt å behandle personopplysninger ut over gjeldende lover og regler, synes noe unødvendig å trekke frem som argumenter i denne sammenheng. SVV mener det bør være tillitsvekkende at man spør Datatilsynet om råd, og at man søker Datatilsynets oppfatning i tilfeller der man er usikker.

Avslutningsvis vil SVV tilføye at Statens vegvesen har spilt inn forslag til ny lovhjemmel til vegtrafikkloven, § 43b, som etter planen skal behandles i Stortinget i høstsesjonen 2014. Formålet med denne hjemmelen er at den skal gi Statens vegvesen nødvendig hjemmels­grunnlag til å behandle relevante personopplysninger under etatens virkeområde, som inkluderer kontrollvirksomhet.

4 Datatilsynets vurdering

4.1 Innledning

Denne saken gjelder to faste kamerainstallasjoner for identifisering av passerende kjøretøy. Den omfatter ikke ad hoc mobile installasjoner hvor kontrollpersonen er til stede ved kamerautstyret. Den økte bruken av kameraovervåking i Norge tilsier at man ved jevne mellomrom må se om ny bruk medfører at man bør se overordnet på hvilke følger denne nye bruken vil kunne få. Det er også viktig å ta med i vurderingene at det er en økende interesse fra mange virksomheter å ta i bruk faste installasjoner for kjennemerkegjenkjenning, for eksempel Statens vegvesen, Toll og avgiftsdirektoratet, Politiet, parkeringsselskaper og kommuner.

Datatilsynet ser for seg scenariet der antall faste kamerainstallasjoner for kjennemerkegjenkjenning økes og at installasjoner for identifisering av passerende, eskalerer i bruk. Slike installasjoner vil kunne benyttes 24 timer i døgnet. Det vil dermed være enkelt å registrere hvor den enkelte har vært og eventuelt befinner seg, på innsiden eller utsiden av en by eller på et sted og når den enkelte har passert.

Statens vegvesen har lenge benyttet kamerainstallasjoner langs vei for å identifisere den passerende. Dette omfatter da Automatisk trafikkontroll (ATK) og strekningsvis automatisk trafikkontroll (SATK). Formålet med disse installasjonene langs vei er å få ned farten og dermed forhindre ulykker, altså et klart trafikksikkerhetsformål.

I denne klagesaken som her er under behandling fremkommer behovet for identifisering. av passerende for nye formål, som nødvendigvis ikke direkte har noe med trafikksikkerhet å gjøre. Denne typen kameraovervåking innebærer nummerskiltavlesing og registeroppslag. Det kan gjøres oppslag i mange registre.

De registre som er blitt benyttet hittil er:

Kjøretøy av interesse – KAI – som inneholder følgende informasjon om de passerende:

  • Aktiv mangellapp (kjøretøy er ikke fremstilt for kontroll etter at tidligere mangel er påvist og pålagt utbedret)
  • Ikke kontrollert (det er ikke innrapportert at kjøretøyet har gjennomgått periodisk kjøretøykontroll innen fastsatt frist)
  • Ikke omregistrert (kjøretøyet er rapportert å være solgt, men det er ikke registrert noen kjøper som overtar ansvaret for kjøretøyet.)
  • Annen årsak (kjøretøy som det er nedlagt bruksforbud for etter vegtrafikklovens § 36)
  • Stjålet
  • Kjøretøy som er utført av landet
  • Manglende forsikring (at det ikke er registrert noe forsikringsselskap som forsikrer kjøretøyet)
  • Skyldig årsavgift
  • Skyldig vektårsavgift

KAI-listene kan inneholde følgende informasjon:

  • Registreringsnummer
  • Grunn for begjæring
  • Farge på kjennemerke: Hvit, grønt, rødt, blått
  • Kjøretøygruppe: tallkode
  • Kjøretøygruppe: beskrivende tekst
  • Merke: tallkode
  • Merkenavn: tekst
  • Modell: tekst
  • Farge på kjøretøy
  • Registreringsdato: dato for registrering i Norge
  • Begjæringsdato: dato for når gjeldende grunn ble registrert
  • Kommunenummer: kommunenummer for hvor kjøretøy er registrert

Hittil har Statens vegvesen montert faste kamerarigger for kjøretøyidentifikasjon på to steder, henholdsvis utenfor Trondheim og Oslo. I første omgang foretok disse installasjonene kontinuerlig identifikasjon av alle passerende kjøretøy med etterfølgende registeroppslag. Utenom de tidspunkter det faktisk var tjenestemenn til stede for å plukke ut kjøretøy som fikk treff i databasen, produserte kameraene underlag for statistikk. Etter prosessering for statistikk ble det oppgitt at identifiserende data ble slettet. I ettertid er det opplyst at kameraene ikke lenger er aktive kontinuerlig 24 timer i døgnet, men kun benyttes i forbindelse med at tjenestemenn konkret plukker ut kjøretøy på grunnlag av treff i databasen.

Datatilsynet er spesielt bekymret for de faste installasjoner som ikke rigges ned når de ikke benyttes for kontroll. Tilstedeværelsene av kameraer og usikkerhet om disse identifiserer passerende eller ikke, er en utfordring for personvernet.

Det er et stort ønske om å etablere flere slike faste installasjoner. Ikke bare fra Statens vegvesen, men også fra Toll- og avgiftsdirektoratet, politiet, parkeringsselskaper og kommuner. Det har vært nevnt at slike installasjoner kunne vært aktuelle ved innfartsveier til
byer, samt andre steder ved behov. Politiet i London benytter slike løsninger for å registrere hvem som passerer inn og ut av byen.

I første omgang har Statens vegvesen ønsket å plukke ut de passerende som ikke har betalt årsavgift, ikke har foretatt EU-kontroll, eller som ikke er forsikret. Datatilsynet har allerede blitt presentert for en rekke andre bruksområder, for eksempel å plukke ut passerende på kjøretøyeiers alder, brukt til informasjonsformål, og registrere biler som ulovlig kjører i feil fil (kollektivfelt).

Med tanke på fremtidige scenarier må det også tas hensyn til at det kan skje en utvelgelse av passerende kjøretøy på andre måter enn ved automatisk nummerskiltgjenkjenning. Slike kamerainstallasjoner kan også benyttes for automatisk ansiktsgjenkjenning på fører og passasjerer. Dette er allerede aktuelt for FBI i Amerika.

Denne saken handler om hvordan og i hvilken i grad publikum informeres om den utvidede registreringen med påfølgende registeroppslag, som finner sted i de faste installasjonene. Åpenhet og publikums kunnskap er grunnleggende i en slik sammenheng, og må tillegges vekt når en vurderer informasjonsplikten etter personopplysningsloven og unntak fra denne.

Datatilsynet har en betydelig bekymring, spesielt med tanke på konkret utvikling i andre land, at faste kamerainstallasjoner for identifisering av passerende vil kunne utvikle seg til et alvorlig personvernproblem.

4.2 Klagen

Datatilsynet har tatt utgangspunkt i informasjonsplikten i personopplysingslovens regler om informasjonsplikt til den eller de registrerte, jf personopplysningslovens § 19. Datatilsynet mener at SVV må informere om at det faktisk skjer en registrering på tidspunktet for passering og hvem det er som er ansvarlig for den.

Det vises videre til vegtrafikkloven § 5 annet ledd hvoretter det tilligger Samferdselsdepartementet «å gi regler om trafikkskilt, signaler og oppmerkinger, herunder hvilken myndighet som kan treffe vedtak om oppsetting og oppmerking». Slike bestemmelser er gitt i skiltforskriften, av 7. juli 2005. Det vises til personopplysningsloven § 5, hvoretter personopplysningsloven kun gjelder i den utstrekning ikke annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten.

4.2.1 Mobile kontroller
Mobile kontroller kan anses som uproblematiske sammenlignet med fast kamerainstallasjon. Skiltet 558 Videokontroll/-overvåking benyttes også direkte på Statens vegvesens biler når kontroll foretas ved bruk av mobile kontroller. Her fremkommer det da tydelig at det er Statens vegvesen som foretar kontrollen siden skiltet er festet på en uniformert bil fra Statens vegvesen, samt at det er Statens vegvesens folk både på stedet ved kamera, samt for å få stoppet aktuelle biler. I disse tilfellene vil det også kunne forholdsvis lett forstås av førere og eventuelle passasjerer i kjøretøyet at kameraene er i bruk og av hvem siden det er aktivitet på stedet. Det vil i disse tilfellene være mulig å be om ytterligere informasjon om behandlingen av personopplysninger, eller eventuelt hente mer informasjon via telefon eller internett siden de berørte da vet hvem som skal kontaktes. Datatilsynet har tidligere tatt til etterretning at denne typen mobile kontroller, under visse forutsetninger, vil gi en tilfredsstillende informasjon om den håndtering av personopplysninger som skjer i disse tilfellene.

Datatilsynet har også hatt kommunikasjon med Toll og avgiftsdirektoratet og Politiet om denne typen mobile kontroller hvor kjennemerkegjenkjenningssystemet kun blir brukt som en hjelp for tjenestemenn som utfører kontroll på stedet. Det samme gjelder for disses kontroll, som for Statens vegvesen, når tjenestemenn er til stede under kontrollen.

4.2.2 Faste kontrollpunkter eller faste installasjoner med kamerarigger
Datatilsynet mener at det er en rekke forutsetninger som ikke er på plass på samme måte for faste installasjoner som for mobile. Ved en fast installasjon har Statens vegvesen tenkt at skilt 558 Videokontroll/-overvåking, som viser et stilisert bilde av et kamera, skal varsle førere og eventuelle passasjerer om kontrollen. I forbindelse med skiltet er det fast monterte kamera som skal foreta en eventuell kjennemerkegjenkjenning. Disse kameraene vil stå oppmontert ved veikanten kontinuerlig hele året, også når det ikke foretas kontroll. Kameraene er, i de to faste installasjonene som allerede er i drift utenfor Oslo og Trondheim, montert på en lett synlig rigg. Bruk av skiltet «Videokontroll/-overvåking» er plassert før kamerariggen. Skiltene vil også stå synlige kontinuerlig hele året uavhengig av om det foretas videokontroll/-overvåking eller ikke.

For det første mener tilsynet at det for slike faste løsninger ikke er tilstrekkelig klart hvem som er behandlingsansvarlig. Flere virksomheter benytter seg av tilsvarende videokontroll/-overvåking som SVV, som Toll- og avgiftsdirektoratet og politiet. Førere og eventuelle passasjerer vil ikke vite hvem som er behandlingsansvarlige i det enkelte tilfellet av skilting med skilt 558 og heller ikke vite hvem de skal kontakte for å få ytterligere informasjon om behandlingen av personopplysningene.

For det andre går det ikke frem av skiltingen om overvåking faktisk skjer, det vil si om kameraene er aktive eller ikke. I løpet av året vil videokontroll/-overvåking for eksempel kun behøve å skje i et fåtall timer. Dermed vil de passerende bli villedet til å tro at videokontroll/-overvåking skjer kontinuerlig.

For ordens skyld mener Datatilsynet at videokontroll/-overvåkning for kjennemerkegjenkjenning ikke kan sammenliknes med automatisk trafikkontroll ATK eller strekningsvis ATK, da det kun er Statens Vegvesen som er behandlingsansvarlig for denne typen virksomhet i Norge, samt at det er et avgjørende poeng at passerende skal forutsette at kameraene for ATK alltid er aktive. Dette for å oppnå formålet med ATK, nemlig en redusert hastighet.

4.2.3 Informasjonsplikt overfor eier av kjøretøy
Opplysningsplikten gjelder ikke for behandling som er "uttrykkelig fastsatt i lov", jf personopplysingsloven § 20, annet ledd litra a.

Datatilsynet har lagt til grunn at den behandling av personopplysninger som skjer i forbindelse med kontrollvirksomheten er hjemlet i lov, nemlig vegtrafikklovens § 10.

Kravet til unntak fra informasjonsplikt er etter sin ordlyd strengere enn lovkravet i personopplysningslovens §§ 8 og 9, idet behandlingen må være "uttrykkelig" regulert. Samtidig skal det ved vurderingen av unntaket i § 20 gjøres en forholdsmessighetsvurdering, basert på hvor inngripende den aktuelle behandlingen er. Jo mer inngripende en behandling er, desto mer skal det til for å unnta fra informasjonsplikten.

Datatilsynet har etter en konkret vurdering kommet til at det ikke foreligger informasjonsplikt til registrert eier av bilen, idet behandlingen anses å være uttrykkelig hjemlet i vegtrafikkloven. Det er lagt vekt på at opplysningene om kjøretøyet, som kan knyttes til eier, er i det vesentlige allerede kjent for veimyndighetene. I tillegg er det lagt vekt på at behandlingen har kort varighet jf pkt 7.1.1.

4.2.4 Informasjonsplikt overfor fører og passasjer
Behandlingen medfører at det genereres nye opplysninger, nemlig opplysninger om hvor det aktuelle kjøretøyets fører og eventuelle passasjerer var på et gitt tidspunkt. Det er naturlig å se det slik at opplysningene hentes inn fra den registrerte selv, basert på dennes handlinger, og at det oppstår informasjonsplikt etter § 19.

Sammenliknet med faktiske kontroller hvor det vil være tjenestemenn tilstede som kan kontaktes for mer informasjon, samt med sin blotte tilstedeværelse vil gi innsyn i hva slags kontroll som gjøres og av hvem, gis denne informasjonen ikke ved en fast installasjon. Det er i den tiden hvor det ikke gjøres kontroll ved hjelp av tjenestemenn på stedet, hvor informasjonsbehovet er til stede og hvor det etter Datatilsynets mening ikke gis tilstrekkelig informasjon. Ved faste installasjoner, når denne står ubemannet, vil det fremstå som uklart for fører og passasjer hvem som har behandlingsansvaret, for eksempel om det er SVV, Toll, politi eller andre som har ansvaret. I tillegg fremkommer det ikke om kameraene er aktive eller ikke, altså om informasjonsinnsamling skjer. Det vises for øvrig til endelig kontrollrapport punkt 7.3.2.1.

4.2.5 Oppsummering
Dersom det er ønskelig å benytte fast installasjon for å identifisere passerende kjøretøy, må følgende 2 forutsetninger være oppfylt:

1) Informasjon om behandlingsansvarlig
For å løse problemene med de faste installasjonene ser tilsynet for seg følgende tiltak som tidligere er kommunisert til SVV: For det første kan det i forbindelse med bruk av fastmonterte kameraer for kjennemerkegjenkjenning opplyses hvilken virksomhet som er
behandlingsansvarlig for tiltaket ved bruk av underskilt i henhold til skiltforskriften §§ 17 og 18. Det er ikke noe i klagen fra SVV som skulle tilsi at det ikke er mulig med underskilt til skilt 558 som kan informere om hvem som er ansvarlig for tiltaket på stedet. SVV nevner i klagen at bruken av underskilt er svært begrenset, men at det grunner i beslutninger internt i SVV. Slikt underskilt vil gi den passerende informasjon for å vite hvor det er mulig å finne ytterligere nødvendig informasjon om videokontrollen/-overvåkingen, slik at de passerende kan ivareta sine rettigheter når det gjelder blant annet informasjon og innsyn.

2) Informasjon om overvåkingen er aktiv
For å kunne gi tilstrekkelig informasjon til de passerende skal det også opplyses om kontrollens art og om kameraene er aktive eller ikke ved aktiv bruk av skilt eller lys eller lysskilt. Slik kan de passerende gis mulighet til å ivareta sine rettigheter når det gjelder blant annet informasjon og innsyn. Dette vil gi den passerende en mulighet til å forstå om innsamling av personopplysninger skjer eller ikke. Kameraer skal bare være aktive når det er konkret skiltet at de faktisk er aktive.

5 Personvernnemndas merknader

Statens vegvesen har to fastmonterte kjennemerkegjenkjenningsinstallasjoner for avfotografering av passerende bilers kjennemerker. Installasjonene brukes på to måter. Ved aktiv bruk benyttes installasjonen til å velge ut hvilke kjøretøy som skal stanses for brudd på vegtrafikkloven. Det vil si at ved fotograferingen av kjennemerket gjøres et søk i en database og ved treff i databasen (liste over kjøretøy av interesse) vil kjøretøyet kunne bli stanset av en tjenestemann på kontrollplass lenger frem på strekningen. Ved treff oppbevares bildet i inntil en time før det automatisk slettes. Dersom det ikke er treff slettes bildet umiddelbart. Ved passiv bruk benyttes installasjonen til statistikk som ikke inneholder kjennemerker. Installasjonene er skiltet ved skilt 558 «videokontroll/-overvåkning» uten underskilt.

Datatilsynet kom etter en konkret vurdering til at det ikke foreligger informasjonsplikt til registrert eier av bilen, idet behandlingen anses å være uttrykkelig hjemlet i vegtrafikkloven.

Denne saken gjelder derfor spørsmålet om informasjonsplikten er oppfylt i forhold til fører og passasjer.  Datatilsynet mener at skilt 558 ikke gir tilstrekkelig informasjon til bilfører og passasjer, jf person­opplysnings­loven § 19, og mener at skiltet må ha et forklarende underskilt. Videre mener Datatilsynet at ved aktiv bruk (kontroll) må det varsles eksplisitt, ved skilt eller lys, slik at bilførere ikke skal villedes til å tro at overvåkingen er kontinuerlig.  

Personvernnemnda forstår det slik at fører og passasjer ikke avbildes eller gjenkjennes av bildet som tas av kjøretøyets kjennemerke. De vil eventuelt først bli identifisert dersom kjøretøyet stanses av en tjenestemann på kontrollplassen.

Personopplysninger er definert som «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson», jf personopplysningsloven § 2 nr 1. I fortalen nr. 26 til personverndirektivet (95/46/EF), er det uttalt at spørsmålet skal bedømmes ut i fra «alle hjelpemidler ... som det er rimelig å ta i bruk for å identifisere vedkommende, enten av den behandlingsansvarlige eller av en annen person».

Slik nemnda har oppfattet sakens faktum blir ikke bilfører eller passasjer identifisert dersom kjøretøyet ikke blir stanset på kontrollpunkt. Dersom det ikke gjøres treff i databasen slettes bildet umiddelbart. Ved treff slettes det automatisk etter maksimalt en time. Dersom kjøretøyet blir stanset vil bilfører og passasjer få den relevante informasjonen av tjenestemannen på kontrollplass. Dersom kjøretøyet ikke blir stanset (uansett treff i databasen) behandles ingen personopplysninger om fører eller passasjer. Så lenge bilfører (og passasjer) ikke identifiseres, skjer det kun en behandling av informasjon om registrert bileier. Personvernnemnda kan derfor ikke se at personopplysningsloven § 19 er anvendelig i denne situasjonen. Det er dermed ikke påkrevet med informasjon så lenge det ikke behandles personopplysninger om fører eller passasjer. Nemnda mener derfor at skilt 558 uten underskilt er tilstrekkelig markering av de faste installasjonene. Det er heller ikke nødvendig med noen ytterligere varsling ved kontroll. Nemnda legger for øvrig til grunn at informasjon til trafikantene knyttet til skilt 558 kan tydeliggjøres i forbindelse med en revisjon av skiltforskriften ved at det tas inn en forklarende tekst som foreslått av SVV. Føreren forutsettes å ha kunnskap om skiltets betydning gjennom sin førerrett.

Datatilsynet gir uttrykk for bekymring for faste installasjoner og mulige fremtidige formål som disse kan brukes til. Personvernnemnda må imidlertid foreta en konkret vurdering innenfor rammene av den aktuelle klage, herunder må vurderingen baseres på de faktiske og aktuelle formål som SVV har oppgitt. Dersom kamerainstallasjonene i fremtiden skal brukes til andre formål må det foretas en ny vurdering.

6 Vedtak

Klagen tas til følge.

 

Oslo, 13. februar 2015

 

Olav Torvund
Leder