Datatilsynets referanse: 11/01335-33/YMA

PVN-2013-22 Sletting av rettspsykiatrisk erklæring

Klage på Datatilsynets beslutning om å avslutte en sak om sletting av rettspsykiatrisk erklæring

Personvernnemndas avgjørelse av 7. april 2014 (Eva I E Jarbekk, Arve Føyen, Nina Melsom, Marta Ebbing, Ørnulf Rasmussen, Ann R Sætnan, Gisle Hannemyr)

1 Innledning

Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på Datatilsynets beslutning om å avslutte en sak.

2 Saksgang

Datatilsynet mottok en klage fra en privatperson (heretter klager), datert 27. august 2013. Klagen retter seg mot Datatilsynets beslutning av 16. august 2013 om å avslutte sak overfor Sunnmøre tingrett om sletting av rettspsykiatrisk erklæring. Beslutningen bygger på at unntaket fra personopplysningslovens anvendelsesområde etter personopplysningsforskriften
§ 1-3 kommer til anvendelse, og at Datatilsynet ikke har kompetanse til å fatte vedtak om sletting slik saken står.

Ved brev av 19. desember 2011 henvendte klager seg til Datatilsynet angående en rettspsykiatrisk primærerklæring datert 12. oktober 2010. Klagen hadde sin bakgrunn i at
Sunnmøre tingrett i kjennelse av 16. september 2010 besluttet å oppnevne en psykiater til å avgi en rettspsykiatrisk primærerklæring i samsvar med straffeprosessloven § 165 siste ledd. Beslutning ble truffet i forbindelse med tingrettens behandling av privat straffesak anlagt av klager.

Ved Frostating lagmannsretts kjennelse av 25. februar 2011 ble tingrettens beslutning opphevet. Lagmannsretten viste til at straffeprosessloven § 165 gir hjemmel for å underkaste siktede i en straffesak en rettspsykiatrisk undersøkelse, men at den ikke kan brukes overfor en saksøker i en privat straffesak. Tingrettens beslutning var således uhjemlet og ugyldig.

I brev av 27. januar 2012 tilskrev Datatilsynet Sunnmøre tingrett om sletting eventuelt sladding av erklæringen.

Etter tilbakemelding fra tingretten om at den ikke hadde planlagt sletting eller sladding av erklæringen, varslet Datatilsynet den 9. mars 2013 vedtak om sletting av erklæringen i sin helhet, jf personopplysningsloven § 28. Riksarkivaren ble samtidig anmodet om å gi uttalelse til slettingsspørsmålet.

I brev av 4. april 2012 fattet Datatilsynet vedtak i samsvar med varselet. Vedtaket ble ikke påklaget.

Etter anmodning fra klager varslet Datatilsynet den 16. oktober 2012 vedtak om sletting av erklæringen også overfor psykiateren som hadde utarbeidet erklæringen.

Vedtak om sletting ble fattet den 13. november 2012. I brev av 26. november 2012 bekreftet psykiateren at han hadde slettet erklæringen, og Datatilsynet anså saken som avsluttet.

I brev av 1. februar 2013 henvendte klager seg på nytt til Datatilsynet med anmodning om bistand til sletting av en annen rettspsykiatrisk erklæring, datert 6. juni 2011. Nærværende klagesak gjelder denne erklæringen. Saksforholdet her, i korte trekk, er at påtalemyndigheten i forbindelse med etterforskning av straffesak der klager var siktet, begjærte en rettspsykiatrisk undersøkelse av ham for Sunnmøre tingrett. Retten tok begjæringen til følge ved beslutning av 11. februar 2011 og oppnevnte to psykiatere som sakkyndige. Den sakkyndige erklæringen ble avgitt den 6. juni 2011.

Sogn og Fjordane politidistrikt besluttet den 21. september 2011 å henlegge saken på grunn av tvil omkring klagers strafferettslige tilregnelighet på gjerningstidspunktet.

I kjennelse av 11. januar 2013 opphevet Frostating lagmannsrett beslutningen til Sunnmøre tingrett om oppnevning at de psykiaterne som rettspsykiatrisk sakkyndige. Opphevelsen ble begrunnet med at oppnevningen hadde skjedd uten at klager var gitt anledning til å uttale seg, jf straffeprosessloven § 141 første ledd. Denne saksbehandlingsfeilen måtte føre til opphevelse etter lagmannsrettens vurdering.

Den 15. april 2013 varslet Datatilsynet vedtak overfor Sunnmøre tingrett om sletting av den sakkyndige erklæringen datert 6. juni 2011, jf personopplysningsloven § 28. Varselet ble i det vesentlige begrunnet tilsvarende som i den tidligere saken fra 2012. Riksarkivaren ble oppfordret til å gi uttalelse.

Tingretten ga tilsvar den 3. mai 2013. Retten viste blant annet til at den rettspsykiatriske erklæringen var utarbeidet med hjemmel i straffeprosessloven og at retten har arkiveringsplikt etter arkivloven. Det ble også vist til unntaket fra personopplysningsloven for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene, jf personopplysningsforskriften § 1-3.

Riksarkivaren uttalte i brev av 23. mai 2013 blant annet at det var uklart om erklæringen hadde spilt noen rolle ved behandlingen av saken i rettsapparatet. Dersom erklæringen hadde
hatt betydning ved behandlingen av saken, syntes det etter Riksarkivarens vurdering ikke forsvarlig å slette dokumentet ut fra rettssikkerhetssynspunkt.

Etter en fornyet vurdering av saken kom Datatilsynet i brev av 16. august 2013 til en annen konklusjon enn i varselet om vedtak. Datatilsynet kom til at unntaket i personopplysnings-forskriften § 1-3 gjør seg gjeldende. Bestemmelsen gjør unntak fra personopplysningslovens anvendelsesområde for «saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene». Slik saken står fant ikke Datatilsynet å ha kompetanse til eventuelt å pålegge sletting.

Klager påklaget Datatilsynets beslutning i brev av 27. august 2013. Saken ble oversendt Personvernnemnda 25.11.2013, som mottok saken 30.11.2013. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 4.12.2013, med frist til uttalelse innen 19.12.2013. Nemnda mottok kommentarer fra klager i brev av 11.11.2013, 3.12.2013 og 30.1.2014.

3 Faktum

Klager ønsker slettet en rettspsykiatrisk erklæring.

4 Klagers anførsler

Klagers anførsler gjelder i hovedsak to forhold. Det første forholdet gjelder gyldigheten av tingrettens beslutning om å underkaste klager en rettspsykiatrisk undersøkelse og oppnevning av sakkyndige. Klager er av den oppfatning at erklæringen ble utarbeidet i strid med straffeprosessloven, og at det derfor ikke er dekning for å si at erklæringen ble utarbeidet i medhold av straffeprosessloven slik Datatilsynet har uttalt. Han gjør gjeldende at det ikke bare foreligger en saksbehandlingsfeil i form av manglende kontradiksjon, men at beslutningen led av en rekke feil som uansett gjør beslutningen ugyldig. Herunder gjør klager gjeldende at de materielle vilkår for en rettspsykiatrisk undersøkelse ikke var til stede. Han gjør også gjeldende at det ikke foreligger noen beslutning som sådan etter straffeprosessloven § 165, men kun oppnevningsbrev til de sakkyndige.

Klager anfører videre at erklæringen av 6. juni 2011 (erklæring 2) omfattes av Datatilsynets vedtak av 4. april 2012 om sletting av primærerklæringen av 12. oktober 2010 (erklæring 1). Anførselen bygger på det synspunkt at erklæring 2 i stor grad siterer fra eller er identisk med erklæring 1. Klager mener at de sakkyndiges bruk av erklæring 1 under arbeidet med erklæring 2 var ulovlig, og at slettevedtaket fra Datatilsynet må omfatte erklæringen som denne klagesaken omhandler.

Klager ber Personvernnemnda fatte vedtak om at den rettspsykiatriske erklæringen av 6. juni 2011 slettes i sin helhet.

5 Datatilsynets vurdering

Klager har bedt Personvernnemnda fatte vedtak om sletting av den rettspsykiatriske erklæringen i sin helhet.Klagesaken reiser, slik Datatilsynet ser det, tre spørsmål.

For det første må det tas stilling om behandlingen av erklæringen slik saken står reguleres av personopplysningsloven med den følge at det foreligger kompetanse etter personopplysningsloven § 28, eventuelt § 27, til å pålegge sletting, eller om unntaket i personopplysningsforskriften § 1-3 kommer til anvendelse.Dersom nemnda kommer til at den har formell kompetanse til å pålegge sletting, må den ta stilling om vedtak om sletting bør fattes.Det siste spørsmålet saken reiser er om erklæringen som denne klagesaken gjelder, er omfattet av Datatilsynets slettevedtak av 4. april 2012.

5.1 Kommer personopplysningsforskriften § 1-3 til anvendelse?

Datatilsynet fastholder vurderingen i brev av 16. august 2013 til Sunnmøre tingrett. Når det gjelder personopplysningsforskriften § 1-3 og forståelsen av denne generelt, vises det særlig til Personvernnemndas vedtak i PVN-2008-02.

Når det gjelder klagers anførsler knyttet til gyldigheten av tingrettens beslutning, vil
Datatilsynet bemerker at disse antakelig henger sammen med at tilsynet i brev av 16. august 2013 la til grunn at erklæringen ble avgitt til retten på bakgrunn av en på det tidspunktet gyldig beslutning, og at erklæringen og bruken av denne under behandlingen av straffesaken må sies å ha vært i medhold av straffeprosessloven. Klager mener det ikke er riktig at utarbeidelsen og bruken av erklæringen har skjedd i medhold av straffeprosessloven idet han hevder det ble gjort en rekke feil under tingrettens behandling, herunder at de materielle vilkår for sakkyndig utredning ikke var oppfylt.

Datatilsynet har vanskelig for å se at klagers anførsler kan føre frem. Det er i den forbindelse viktig å understreke at rettslige avgjørelser i utgangspunktet ikke kan angripes ved å klage til Datatilsynet. Datatilsynet har ikke myndighet til å overprøve eller sette til side rettslige avgjørelser. Rettslige avgjørelser må angripes ved anke etter rettspleielovene. I denne saken ble tingrettens beslutning angrepet ved anke til lagmannsretten. Datatilsynet må forholde seg til at lagmannsretten fant å oppheve beslutningen på grunn av manglende kontradiksjon. Som nevnt i brev av 16. august 2013 vil en slik saksbehandlingsfeil ikke i seg selv medføre at tingrettens avgjørelse var uten rettsvirkning da den ble avsagt. Tvert i mot hadde tingrettens avgjørelse rettsvirkning så lenge den ikke var påanket.

Feil ved tingrettens beslutning i sin tid har uansett ikke avgjørende betydning for spørsmålet om behandlingen av personopplysningene i erklæringen i dag reguleres av personopplysningsloven, med den virkning av Datatilsynet kan ha kompetanse til å pålegge sletting, eller om unntaket i forskriften § 1-3 gjør seg gjeldende. Som redegjort for i brev av 16. august er situasjonen i dag at straffesaken formelt er avsluttet, hvilket som et utgangspunkt skulle tilsi at forskriften § 1-3 ikke lenger er anvendelig. Når Datatilsynet har funnet at unntaket i forskriften § 1-3 fremdeles gjør seg gjeldende, er det ut fra den betraktning av lagmannsrettens opphevelse av tingrettens beslutning må anses å ha prosessuell virkning på sakens status i dag. Kjernen i saken er om Datatilsynet kan ha kompetanse til å gripe inn og beslutte sletting av personopplysninger i anledning straffesak som rent straffeprosessuelt ikke synes ferdigbehandlet. Det kan i den forbindelse vises til at klagers angrep på den opphevede tingrettsbeslutningen naturlig hører hjemme ved en fornyet behandling i tingretten. Dersom han blir hørt med sine anførsler og tingretten ikke finner at det er/var grunnlag for rettspsykiatrisk undersøkelse, må det antas å kunne ha virkning på spørsmålet om erklæringen skal slettes.

5.2 Ber det pålegges sletting etter personopplysningsloven?

Dersom nemnda kommer til at unntaket i personopplysningsforskriften § 1-3 ikke kommer til anvendelse og at det foreligger formell kompetanse til å bestemme sletting, oppstår spørsmålet om det skal fattes vedtak om sletting.

Datatilsynet er av den oppfatning at vedtak om sletting etter personopplysningsloven § 28, eventuelt § 27, uansett ikke bør fattes.

I brev av 15. april 2013 varslet Datatilsynet pålegg om sletting av erklæringen overfor Sunnmøre tingrett. Datatilsynet finner ikke å kunne holde fast ved den vurderingen som ble gjort i dette varselet.

Pålegg om sletting kan tenkes hjemlet i personopplysningsloven § 28 eller § 27. Begge bestemmelser gir hjemmel for at Datatilsynet kan pålegge sletting dersom «tungtveiende personvernhensyn tilsier det», jf § 27 tredje ledd eller personopplysningene er «sterkt belastende», jf § 28 tredje ledd. Datatilsynet finner det ikke her nødvendig å ta stilling til hvilken av bestemmelsene det er mest naturlig å vurdere sletting etter. Etter begge bestemmelsene må krav om sletting holdes opp mot eventuelle andre hensyn som med styrke taler mot sletting. I denne saken er det tale om en rettspsykiatrisk erklæring som har hatt helt sentral betydning ved behandlingen av straffesaken. Politiet har henlagt saken på grunn av tvil om tilregnelighet og erklæringen har følgelig vært av avgjørende betydning i den forbindelse. Tungtveiende rettssikkerhetshensyn taler etter Datatilsynets oppfatning mot å slette dokumenter i saken - og særlig må dette gjelde for sentrale dokumenter. Det må i den forbindelses ses i hen til at i strafferettspleien vil saker etter omstendighetene kunne gjenopptas eller det er grunn til å se på dem i fornyet lys.

Saksforholdet skiller seg her vesentlig fra den første saken. Der var det tale om en erklæring innhentet etter rettens beslutning i forbindelse med en privat straffesak. Straffesaken ble avvist av tingretten og lagmannsretten forkastet anken over avvisningsbeslutningen. Den private straffesaken ble avgjort ved avvisning fra rettens side. Erklæringen var med andre ord et dokument helt uten betydning ved behandlingen av saken, og i en slik situasjon forelå det ikke vektige grunner som talte mot sletting.

I nærværende sak må det legges avgjørende vekt på dokumentets betydning for straffesakens utfall og de rettssikkerhetsmessige hensyn som gjør seg gjeldende. Pålegg om sletting fremstår ikke forsvarlig. Det vises i denne forbindelse også til Riksarkivarens uttalelse om dette.        

5.3 Er erklæringen av 6. juni 2011 omfattet helt eller delvis av Datatilsynets vedtak av 4. april 2012 om sletting av erklæring datert 12. oktober 2010?

Klager har pekt på at erklæringen av 6. juni 2011 (erklæring 2) i stor grad siterer fra eller er identisk med erklæring av 12. oktober 2010 (erklæring 1). Han mener på den bakgrunn at erklæring 2 i realiteten er omfattet av Datatilsynets vedtak om sletting av erklæring 1. Etter Datatilsynets vurdering kan klagers anførsel ikke føre frem. Datatilsynets vedtak av 4. april 2012 angår helt klart bare erklæring av 12. oktober 2010, og ikke andre dokumenter. På tidspunktet for slettingsvedtaket var allerede erklæring 2 utarbeidet, men Datatilsynet var ikke kjent med dette. Datatilsynet hadde således ikke forutsetning for å ta erklæring 2 med i betraktningen på vedtakstidspunktet. Vedtaket kan ikke forstås eller tolkes dithen at det omfatter erklæring 2.

Datatilsynet kan heller ikke se at slettingsvedtaket av andre grunner skulle ramme erklæring 2 direkte. Behandlingene av personopplysninger i erklæring 2 har funnet sted i en annen sak og kontekst en erklæring 1, og vurderingen om det er grunnlag for sletting må skje konkret for denne erklæringen. Den begrunnelsen som ligger bak vedtaket om sletting av erklæring 1 gjør seg ikke gjeldende på tilsvarende måte hva gjelder erklæring 2. Klagers anførsel synes i stor grad å være bygget på det syn at erklæring 1 aldri skulle eksistert eller de sakkyndige skulle helt sett bort fra den under sitt arbeid, og følgelig skulle ikke spor av den kunne finnes i erklæring 2. Til dette vil Datatilsynet peke på at på tidspunktet for utarbeidelsen av erklæring 2 forelå ikke noe slettingsvedtak fra Datatilsynet. Dessuten skal det påpekes at selv om erklæring 2 for så vidt synes å sitere en del fra erklæring 1 er sitatene knyttet til andre dokumenter som de sakkyndige har hatt tilgjengelig for sitt arbeid. I realiteten ville utformingen av erklæring 2 neppe vært nevneverdig annerledes selv om erklæring 1 ikke eksisterte eller ble sett bort fra. I et slikt perspektiv vil det heller ikke være rimelig å se erklæring 2 som en fortsatt krenkelse.

6 Personvernnemndas merknader

I denne saken er samme person blitt underlagt rettspsykiatrisk undersøkelse to ganger. Første gang ble det innhentet en rettspsykiatrisk erklæring datert 12. oktober 2010 i forbindelse med tingrettens behandling av privat straffesak anlagt av klager (erklæring 1). Andre gang ble det innhentet rettspsykiatrisk erklæring datert 6. juni 2011 i forbindelse med en offentlig straffesak (erklæring 2). Erklæring 1 ble slettet da det ikke forelå hjemmel for å innhente slik erklæring i privat straffesak. Klager ønsker at også erklæring 2 skal slettes.

Nemnda er av den oppfatning at erklæring 2 ikke kan slettes. Det vises til at den er utarbeidet med hjemmel i straffeprosessloven og er lovlig innhentet bevis i en straffesak mot klager. Det følger da av unntaket i personopplysningsforskriften § 1-3 at personopplysnings-loven ikke gjelder for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene (domstolloven, straffeprosessloven, tvisteloven og tvangsfullbyrdelsesloven mv.). Dette innebærer at den andre erklæringen ikke kan slettes fordi den er blitt innhentet i forbindelse med en offentlig straffesak. Datatilsynet har i denne saken uttalt

Som redegjort for tidligere, mener Datatilsynet at unntaket i personopplysningsforskriften § 1-3 kommer til anvendelse.  Bestemmelsen gjelder behandling av personopplysninger i rettspleien mv. Bestemmelsen knytter seg ikke som sådan til domstolens eller politiets behandling av personopplysninger - og er heller ikke begrenset til disse organenes behandling av opplysninger, men til saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene. I straffesaker hvor det foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse for å belyse om de subjektive vilkår for straff er tilstede, vil de sakkyndiges behandling av personopplysninger som ledd i sitt arbeid ikke reguleres av personopplysningsloven. Behandlingen av personopplysninger skjer her i kontekst av sak som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene, og unntaket etter forskriften § 1-3 vil gjelde så lenge behandlingen av opplysningene skjer i denne konteksten. Datatilsynet har slik denne saken står lagt til grunn at vi fremdeles har å gjøre med sak som behandles i medhold av rettspleielovene, og at personopplysningsloven ­ og dermed adgangen til å kreve sletting etter§§ 27 og 28 ­ ikke kommer til anvendelse.

Personvernnemnda er enig i Datatilsynets resonnement i denne saken og tiltrer denne. Datatilsynet har ikke kompetanse til å beslutte sletting av personopplysninger i en straffesak som straffeprosessuelt ikke er ferdigbehandlet. Nemnda er videre enig med Datatilsynet i at klagers angrep på tingrettsbeslutningen naturlig hører hjemme ved en fornyet behandling i tingretten. For øvrig bemerker nemnda at det forhold at de to erklæringene i stor grad er identiske ikke medfører at erklæring 2 omfattes av slettevedtaket for erklæring 1. Dersom den personen som erklæringen gjelder ikke har endret seg, vil vurderingene og formuleringene bli sammenfallende.

7 Vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

 

Oslo, 7. april 2014

Eva I E Jarbekk
Leder