Datatilsynets referanse: 12/00721-9/HTL

PVN-2013-03 GullAdam

Klage på Datatilsynets varslede vedtak om at overvåking av den del av forretningens lokaler som kun var tilgjengelige for ansatte måtte opphøre

Personvernnemndas avgjørelse av 15. oktober 2013 (Eva I. E. Jarbekk, Ingvild Hanssen-Bauer, Ørnulf Rasmussen, Ann R. Sætnan, Gisle Hannemyr, Hans Marius Graasvold)

1 Innledning

Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på Datatilsynets varslede vedtak om at overvåking av den del av forretningens lokaler som kun var tilgjengelige for ansatte måtte opphøre.

2 Saksgang

Datatilsynet mottok i juli 2012 en henvendelse fremmet på vegne av en ansatt hos GullAdams filial i Tromsø. Henvendelsen gjaldt bruken av kameraovervåkning i forretningen. GullAdam er en kjede av forretninger som kjøper gullgjenstander fra privatpersoner. Korrespondanse i saken tilsa etter Datatilsynets syn at virksomhetens hovedkontor i Oslo var å anse som behandlingsansvarlig etter personopplysningsloven, jf. lovens § 2 nr. 4. I henvendelsen Datatilsynet mottok ble det opplyst at den delen av forretningslokalet der de ansatte utfører sitt arbeid, det vil si området bak skranken, er underlagt kontinuerlig kameraovervåkning. Denne delen av lokalet er ikke tilgjengelig for kunder eller andre.

På bakgrunn av de opplysninger som hadde fremkommet henvendelsen la Datatilsynet til grunn i brev av 23. juli at vilkårene i personopplysningsloven § 38 om kameraovervåkning ikke var oppfylt. Overvåkningen av ansatte fremsto ikke som nødvendig for å ivareta sikkerheten. Datatilsynet redegjorde for lovforståelsen i sitt brev og forutsatte at virksomheten ville rette seg etter dette. Dette synet ble stadfestet i tilsynets brev av 16. oktober der det ble varslet at Datatilsynet ville fatte vedtak om at overvåkingen av den delen av forretningens lokaler som kun er tilgjengelige for ansatte måtte opphøre.

Den 5. november påklagde GullAdam det varslede vedtaket. Fra virksomheten ble det påpekt at formålet med overvåkningen er å ivareta de ansattes sikkerhet, samt å forebygge straffbare handlinger. Det påpekes videre at de varer som omsettes i forretningen, edelmetaller, vil være ekstra utsatt for tyverier og at forretningen har behov for å verge seg mot ran og innbrudd. Overvåkningen er altså begrunnet i at den vil være et effektfullt tiltak mot ran og innbrudd og således styrke de ansattes sikkerhet.

Datatilsynet bestred ikke at omsetningen av gullvarer etc. gjør at behovet for sikkerhetstiltak var til stede. Det legges til grunn at salgsgjenstandene er verdifulle og lett omsettelige. Datatilsynet fant det imidlertid ikke godtgjort at sikkerhetshensynet tilsier overvåkning i åpningstiden av den del av lokalet som kun er tilgjengelig for ansatte. Overvåkning av inngangspartiet og de øvrige deler av lokalet som er tilgjengelig for kunder vil innebære en langt mer beskjeden inngripen i personvernet, og vil trolig ha den samme preventive effekt. Datatilsynet har heller ingen innvendinger mot overvåkning av hele forretningen utenfor åpningstid. Det antas at eventuelle innbrudd trolig vil skje i det tidsrommet.

Saken ble oversendt Personvernnemnda 6.2.2013, som mottok saken 14.2.2013. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 15.2.2013, med frist til uttalelse innen 1.2.2013. Brevet kom i retur med «adresse ukjent» 27.2.2013. Personvernnemnda sendte da en e-post til GullAdam 1.3.2013 med fristutsettelse til 12.3.2013. Personvernnemnda mottok epostsvar fra GullAdam 4.3.2013, der det uttales at GullAdams butikk i Tromsø er nedlagt og all kameraovervåkning er stanset.

Personvernnemnda ba i epost av 7.3.2013 GullAdam om å ta stilling til om klagen opprettholdes når filialen er nedlagt. GullAdam valgte å opprettholde klagen i epost av 13.3.2013.

Etter første behandling av klagen i Personvernnemnda, kom nemnda til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst for å kunne gjøre en forsvarlig vurdering etter personopplysningsloven § 38. Blant annet manglet skisse over arealet og hvor kameraene befant seg, hvilke rom/soner som ikke ble overvåket, redegjørelse for hvilken informasjon som er gitt ansatte og en begrunnelse for overvåkningsønsket. Personvernnemnda sendte derfor et brev 25.3.2013 til Datatilsynet og ba om en bedre konkretisering av skjønnstemaet i personopplysningsloven § 38.

Datatilsynet besvarte henvendelsen i brev av 13.6.2013, vedlagt skisse over arealene og et brev fra GullAdam datert 23.5.2013 som beskriver hvor kameraene var plassert.

Personvernnemnda fulgte opp med en ny henvendelse til Datatilsynet i epost 30.8.2013 hvor nemnda ba om tilsynets redegjørelse for praksis for kameraovervåking av ansatteareal og publikumsareal for banker, post i butikk, urmakere, gullsmeder etc.

Datatilsynet besvarte henvendelsen i brev av 12.9.2013.

3 Faktum

GullAdam er en kjede av forretninger som kjøper gullgjenstander fra privatpersoner. I GullAdams butikk i Tromsø var det montert kameraer slik at også de ansatte ble overvåket. En ansatt i Tromsø reagerte på kameraovervåkningen og klaget saken inn for Datatilsynet.

4 Klagers anførsler

GullAdam har satt seg inn i veiledninger og retningslinjer fra Datatilsynet, og mener kravet om særskilt behov for overvåkning er oppfylt. Det er store verdier som oppbevares i lokalene. Edelmetaller er høyrisiko og er svært attraktivt, og man anser det derfor helt nødvendig med overvåkning av lokalene for ansattes sikkerhet, og for å forebygge alvorlige straffbare handlinger.

Hvis formålet er å ivareta de ansattes helse og sikkerhet, vil overvåkingen normalt være tillatt. Det vil da stilles krav til at arbeidsplassen er vurdert til å ha en spesielt høy sikkerhetsrisiko. Steder der det drives risikofylt produksjon, eller hvor det er store sjanser for ran, slik som banker og postkontor, er typiske eksempler. Dette vil likevel kun gjelde på de konkrete områdene hvor det er en betydelig risiko, slik som steder der kontanter handteres eller der pengeskap er plassert.

Bakre del av GullAdams lokaler, som saken gjelder, er hvor verdiene og pengeskap er plassert. Det vises til at politiet setter krav til brukthandler, at verdiene skal oppbevares i rom utilgjengelig for andre enn ansatte. GullAdam peker dessuten på at kjøkken, pauserom og toaletter under ingen omstendigheter er kameraovervåket.

GullAdam mener overvåkningen er tillatt i henhold til loven; både ut fra virksomhetens behov for å forebygge at farlige situasjoner oppstår og ivareta hensynet til ansattes og andres sikkerhet, og at det for øvrig er et særskilt behov for overvåkingen grunnet virksomheten til selskapet.

I brev av 23.5.2013 utdyper GullAdam at alle ansatte har ved ansettelse blitt informert om overvåkning, sikkerhet, alarm og sikkerhetsrisikoen ved å jobbe med edelmetaller. Alle ansatte har fått forklart at dette er nødvendig for å hindre ran og ivareta ansattes sikkerhet. De ansatte er generelt positive til strenge sikkerhetstiltak i bransjen. Noen ansatte har stilt spørsmål rundt lagringen av overvåkningsbildene og hvem som har tilgang til disse. Det er fremlagt dokumentasjon fra Niscayah AS (Stanley Black & Decker, innholdsleverandør av teknologiske sikkerhetsløsninger) hvor det fremgår at alle bilder blir lagret i 7 dager, og det kun er Niscayah AS som har direkte tilgang til bildene. Dokumentasjonen er mottatt og godtatt av alle ansatte.

I lokalene i Tromsø er arealet delt opp i tre soner:

  • Kundeareal hvor kundene kommer inn og oppholder seg
  • Midtareal hvor ansatte mottar og oppbevarer edelmetaller
  • Bakareal/pauseareal hvor ansatte kan oppholde seg

Grunnet veggskillet i mellom kundeareal og midtareal, vil kameraovervåkning i kundedelen være verdiløst ved en hendelse i midtre del. Transaksjoner av gullverdiene foregår enkelt fortalt 50 % i kundeareal og 50 % i midtareal. Store verdier er også oppbevart i den midtre delen av lokalet, og derfor helt nødvendig med overvåkning. Overvåkningen er for verdiene som bytter hand og oppbevares i lokalet, og ikke av ansatte. Det er overvåkning av transaksjonen av edelmetaller som foregår i denne delen av lokalet. Midtre del av lokalet er ikke ment for kunder. Alarm som personalet kan utløse er avgrenset til risikoen for ran, mens kameraovervåkning i denne del av lokalet vil være essensielt ved et eventuelt innbrudd  og ran.

Bakre del, kjøkken, pauserom og toaletter er ikke kameraovervåket. Således er oppfatningen om at de ansatte blir "kontinuerlig overvåket" en misforståelse. Det er ikke de ansatte som overvåkes, men verdiene i lokalet.

Kameraovervåkningen er meldt til Datatilsynet som pålagt, og det har vært kommunikasjon ved innmeldingen med Datatilsynet, da GullAdam hadde spørsmål rundt dette. GullAdam har forholdt seg til alle regler og informasjon gitt av Datatilsynet, og informasjon funnet på Datatilsynets nettsider, og GullAdam stiller seg uforstående til Datatilsynets pålegg om å avslutte kameraovervåkningen, som GullAdam mener er nødvendig for å verne om liv og helse, samt forebygge straffbare handlinger.

5 Datatilsynets vurdering

Datatilsynet er av den oppfatning at det å få hele sin arbeidsdag fanget opp av overvåkningskameraer utgjør et betydelig inngrep i den ansattes personvern. Selv om formålet ikke er å overvåke de ansattes prestasjoner vil et slikt tiltak normalt oppleves som bade kontrollerende og tyngende. Det må kunne forutsettes at selv innenfor det tidsrommet ansatte har stilt seg til arbeidsgivers disposisjon, har den enkelte et behov for en viss grad av frihet ­ også en frihet fra å bli overvåket.

Det rettslige utgangspunktet følger av personopplysningsloven § 38; overvåkning av et sted der en begrenset krets av personer ferdes jevnlig er bare tillatt dersom formålet er å forebygge farlige situasjoner, ivareta hensynet til sikkerheten eller det for øvrig foreligger et særskilt behov.

Det skal derfor meget tungtveiende grunner til for at overvåkning av den del av lokalet der ansatte ufører sine primære oppgaver, altså der de befinner seg mesteparten av arbeidsdagen, skal kunne overvåkes.

Datatilsynet er av den oppfatning at vilkårene i personopplysningsloven § 38 om kameraovervåkning ikke er oppfylt.

I brev av 13.6.2013 utdyper Datatilsynet at etter Datatilsynets vurdering gir ikke de nye opplysningene klare holdepunkter for å vurdere hvorvidt overvåkningen av de ansattes primærarbeidssted er nødvendig for å ivareta de angitte formålene med kameraovervåkningen. I den opprinnelige klagen Datatilsynet mottok fra en av GullAdams tidligere ansatte, ble det imidlertid opplyst at kunder eller uvedkommende ikke hadde adgang til den delen av lokalet hvor de ansatte hovedsakelig oppholdt seg. Det ble opplyst at de ansatte satt skjermet bak en skranke og således er fysisk adskilt fra den øvrige delen av butikklokalet. Dette reduserer etter tilsynets vurdering behovet for kontinuerlig overvåkning.

Datatilsynet uttaler i brev av 12.9.2013 at terskelen for å overvåke den delen av et forretningslokale der ansatte tilbringer brorparten av sin arbeidsdag ligger høyere enn terskelen for å overvåke området der kundene ferdes. Når det gjelder ordinære post- og bankfilialer kan overvåking av både de deler av lokalene der personalet befinner seg, bak skrankene, og områder hvor kunder oppholder seg, aksepteres. Årsaken er at slike lokaler er særlig utsatt for ran og økonomisk svindel av ulik art. Dette gjør seg også gjeldende i post og bank i butikklokaler. Det normale er da at ansatte kun oppholder seg i disse delene av lokalet i en begrenset periode av sin arbeidsdag. Når det gjelder gullsmed og urmakerforretninger, vil Datatilsynet kreve en fyllestgjørende begrunnelse der det sannsynliggjøres at den aktuelle forretningen er utsatt for en særlig risiko som gjør kameraovervåking bak kassaapparatene berettiget. Dersom det ikke kan godtgjøres et tungtveiende behov, vil tilsynet kunne fatte vedtak om opphør av overvåkingen.

6 Personvernnemndas merknader

Klager har opplyst at den aktuelle filialen er nedlagt. På forespørsel fra nemnda valgte klager likevel å opprettholde klagen. Selv om denne filialen er nedlagt, består selskapet og har tilsvarende filialer andre steder. Nemnda tok derfor klagen til behandling. Saken kan også være av betydning for de ansatte i den nedlagte filialen, som eventuelt kan ha et krav dersom overvåkningen var ulovlig.

Personvernnemnda skal vurdere om kameraovervåkningen var i samsvar med personopplysningsloven § 38. Det følger av § 38 at:

Kameraovervåking av sted hvor en begrenset krets av personer ferdes jevnlig, er bare tillatt dersom det ut fra virksomheten er behov for å forebygge at farlige situasjoner oppstår og ivareta hensynet til ansattes eller andres sikkerhet eller det for øvrig er et særskilt behov for overvåkingen.

«Særskilt behov» er en rettslig standard som utvikles gjennom Datatilsynets og Personvernnemndas praksis. Datatilsynet har i sin veileder (datert 1.6.2012) lagt til grunn at:

Du må vurdere om det foreligger et saklig behov og en berettiget interesse for å ta i bruk
kameraovervåking. Dersom målet er å forhindre innbrudd, tyveri og hærverk, eventuelt å kunne oppdage eller dokumentere denne type hendelser, kan det være et saklig behov for å sette opp kamera. Det må da foreligge et helt konkret problem eller være en overhengende fare for et problem av betydning.
Risiko- og sårbarhetsanalyser er gode virkemidler for å kartlegge behovet for og målet med
overvåkingen. Slike analyser er også av verdi i en avveining av interesser; behovet for overvåkingen holdt opp mot hvor krenkende kameraovervåkingen vil være for de berørte. (…)
Kameraovervåking skal normalt ikke brukes dersom problemet kan løses eller risikoen minimeres gjennom andre egnede, men mindre inngripende tiltak. (…)
Som arbeidsgiver kan du bare overvåke dine ansatte med kamera dersom du har et særskilt behov. Overvåkingen skal ikke være uforholdsmessig belastende for de ansatte. En overvåking av pauserom vil for eksempel ikke være tillatt. Tiltaket skal drøftes med de ansattes tillitsvalgte, og de ansattes holdning til overvåkingen bør vektlegges. De ansatte må også få informasjon om overvåkingen på forhånd. Hvis formålet er å ivareta de ansattes helse og sikkerhet, vil overvåkingen normalt være tillatt. Det vil da stilles krav til at arbeidsplassen er vurdert til å ha en spesielt høy sikkerhetsrisiko. Steder der det drives risikofylt produksjon, eller hvor det er store sjanser for ran, slik som banker og postkontor, er typiske eksempler. Dette vil likevel kun gjelde på de konkrete områdene hvor det er en betydelig risiko, slik som steder der kontanter håndteres eller der pengeskap er plassert.
Dersom formålet er å motvirke straffbare handlinger fra de ansatte selv, slik som underslag og svinn, vil overvåkingen kunne tillates hvis det er et tydelig behov. Det vil da stilles krav til at virksomheten har påvist at slik aktivitet foregår, og at underslaget eller svinnet er av et visst omfang.

Nemnda er enig i disse vurderingene og legger dem til grunn i sitt vedtak. Spørsmålet er hvorvidt det foreligger «særskilt behov» i denne saken. Klager har opplyst at butikken er delt i tre soner, et kundeareal, et midtareal og et pauseareal. Det er kun de to førstnevnte arealene som er kameraovervåket og de ansatte har således et areal å oppholde seg på som ikke er overvåket. Klager anser det nødvendig å overvåke begge arealer, både der kundene kommer inn og oppholder seg og der hvor ansatte mottar og oppbevarer edelmetaller. Transaksjoner av edelmetallene skjer dels i kundearealet og dels i midtarealet. Formålet med overvåkningen er å hindre eller enklere oppklare innbrudd og ran, samt å overvåke verdiene i lokalet.

Nemnda legger vekt på at det dreier det seg om mindre gjenstander av stor verdi, så som gull og andre lett omsettelige edelmetaller, som kunden bringer inn i butikken for å få verdivurdert og solgt. Kameraovervåkingen skjer kun i begrensede områder hvor verdisaker håndteres, dvs. i kundearealet og i midtarealet der de ansatte oppholder seg når de betjener kunder. Dette er områder hvor det må anses å foreligge en særlig risiko for straffbare handlinger. Bakrommet eller pauserommet blir ikke overvåket, og de ansatte ble informert om kameraovervåkingen før ansettelsen. Hensynet til de ansattes personvern synes derved å være ivaretatt. Klagers begrunnelse for overvåkingen er faren for ran, svindel og andre straffbare handlinger. Overvåkningen skjer derfor for å forebygge at farlige situasjoner oppstår og for å ivareta hensynet til de ansattes sikkerhet, samt for å oppklare straffbare handlinger. Overvåkningen brukes ikke til å vurdere kvaliteten av de ansattes arbeid, effektivitet eller hvordan de ansatte generelt skjøtter sitt arbeid. GullAdam har overlatt overvåkningen og lagringen av bildene til et sikkerhetsfirma og bildene blir bare benyttet dersom det oppstår en ekstraordinær situasjon, som for eksempel ran eller andre straffbare handlinger. Nemnda legger til grunn at kameraovervåkningen ikke skal benyttes til annet enn det oppgitte formålet og at det ikke skal skje noen formålsutglidning.

Nemnda finner at dette er sammenlignbart med bank, hvor det også er store verdier og fare for svindel og ran. De ansatte i GullAdam er på arbeid for å veie og vurdere gull og oppgi korrekt pris til kunden. Da foreligger det en særlig risiko for straffbare handlinger både av ekstern og intern art.

Nemnda er etter en helhetsvurdering kommet til at den beskrevne overvåking er i samsvar med personopplysningsloven § 38.

7 Vedtak

Klagen tas til følge.

 

 

Oslo, 15. oktober 2013

Eva I E Jarbekk
Leder