Datatilsynets referanse: 08/01988-11/HTE

PVN-2010-04 Kredittvurdering

Klage på Datatilsynets vedtak om saklig behov ved kredittvurdering

Personvernnemndas avgjørelse av 9. november 2010 (Eva I. E. Jarbekk, Arve Føyen, Tom Bolstad, Leikny Øgrim, Ann R Sætnan, Jostein Halgunset, Ørnulf Rasmussen)

1 Innledning

Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på tilsynets vedtak vedrørende saklig behov ved kredittvurdering.

2 Saksgang

Datatilsynet mottok klage fra en privatperson i brev av 7. desember 2008. Klager ba Datatilsynet om å vurdere om kravet til saklig behov var oppfylt, da en advokat den 7. oktober 2008 kredittvurderte ham.

I brev av 27. januar 2009 ba Datatilsynet advokaten besvare en rekke spørsmål. Advokaten besvarte Datatilsynets spørsmål i brev av 24. februar 2009.

I brev av 3. juni 2009 kommenterte klager advokatens brev av 24. februar 2009. Datatilsynet sendte deretter et nytt brev til advokaten den 1. oktober 2009, og ba om en nærmere redegjørelse av sakens faktum.

Advokaten besvarte Datatilsynets henvendelse i brev av 21. oktober 2009. I brev av 28. november 2009 kommenterte klager advokatens besvarelse av 21. oktober 2009 til Datatilsynet. Den 22. januar 2010 fattet Datatilsynet vedtak om at tilsynet fant at kravet til saklig behov var oppfylt, jf personopplysningsforskriftens § 4-3.

Klager påklaget Datatilsynets vedtak i brev av 6.2.2010. Datatilsynet foretok en ny vurdering av saken, men fant ikke grunnlag for å oppheve eller endre vedtaket.

Saken ble oversendt Personvernnemnda 25.3.2010, som mottok saken 30.3.2010. Klager ble orientert om dette i brev fra nemnda datert 6.4.2010, med frist til uttalelse innen 22.4.2010. Klager har ikke kommentert saken innen fristen.

3 Faktum

Saken dreier seg om en tvist vedrørende en kredittvurdering som ble foretatt av en advokat. Det pågikk en tvist mellom advokatens klient på den ene siden og klager og hans kone på den andre siden. Klienten er broren til klagers kone. Advokaten foretok en kredittvurdering av klager og hevder at det forelå saklig grunn for å kredittvurdere klager fordi klienten mente at han hadde et erstatningskrav mot klager som følge av klagers åkersprøyting i 2006 som angivelig medførte forgiftning av drikkevann. Klager hevder at den egentlige årsaken til at han ble kredittvurdert var en pågående tvist mellom klienten og klagers kone.

4 Klagers anførsler

Klager anfører at det påståtte erstatningskravet ikke var den reelle grunnen til at advokaten foretok kredittvurdering av ham. Klager anfører at kredittvurderingen ble foretatt for å bruke opplysningene om hans økonomi i en pågående tvist mellom advokatens klient og klagers kone. Det var også denne forklaringen advokaten først ga da klager spurte om årsaken til kredittvurderingen. Senere er kredittvurderingen blitt forklart med et påstått krav i forbindelse med angivelig forgiftning av drikkevann. Dette var et dekke for å ha foretatt en kredittvurdering uten saklig behov. Klager anfører at Datatilsynet har lagt feil premisser til grunn ved å mene at advokatens klient er potensiell saksøker og klager en potensiell saksøkt. Saken om forgiftet drikkevann ble henlagt av politiet i 2006. Noe erstatningskrav mot klager er aldri blitt fremsatt.

5 Datatilsynets vurdering

Datatilsynet viser til personopplysningsforskriften § 4-3, hvor det heter at ”Kredittopplysning kan bare gis til den som har saklig behov for den”. Problemstillingen for Datatilsynet var derfor om advokaten, på vegne av sin klient, tilfredstilte kravet til saklig behov da klager ble kredittvurdert.

Klager og hans kone har gjennom årenes løp hatt flere uoverensstemmelser med advokatens klient. Årsaken til uoverensstemmelsene var i utgangspunktet irrelevant for Datatilsynets vurdering av om kravet til saklig behov var oppfylt. Sakens dokumenter bærer imidlertid preg av de uoverensstemmelsene partene har seg i mellom.

Advokaten opplyser i brev av 21. oktober 2009 at klienten hevder å ha et erstatningskrav mot klager. Dette erstatningskravet var en av grunnene til at man undersøkte forholdene rundt klager, herunder at han ble kredittvurdert.

Det at en person har et erstatningskrav mot en annen person er i seg selv ikke tilstrekklig for å kunne oppfylle kravet til ”saklig behov”, jf. personopplysningsforskriften § 4-3. Innhenting og bruk av kredittvurderingen må være knyttet opp mot en reell vurdering av om blant annet rettslige skritt skal iverksettes. I følge bransjenormen for behandling av personopplysninger i den norske inkassobransjen foreligger det et saklig behov for kredittvurdering når det registreres et nytt inkassokrav, ved vurdering av hvorvidt det skal foretas rettslige skritt, ved vurdering av hel eller delvis gjeldsettergivelse, og ved forespørsel eller tilbud om avdragsordning. Datatilsynet er av den oppfatning at en tilsvarende norm må tillegges andre virksomheter eller personer som ønsker å vurdere en skyldners betalingsevne. Disse momentene er også gjennomgående vektlagt i Datatilsynets øvrige forvaltningspraksis.

Klager viser til advokatens brev til CreditInform 10. november 2008 samt tilsvar til Datatilsynet 24. februar 2009, der advokaten blant annet informerer om at bakgrunnen for kredittvurderingen av klager var en tvist mellom klienten og klagers kone. Datatilsynet vil i den forbindelse presisere at advokaten i tilsvar til Datatilsynet 24. februar 2009 også viser til forgiftningen av drikkevannet. Tilsynet fant dette forholdet noe uklart, og ba om en nærmere redegjørelse av forholdet i brev av 1. oktober 2009. Advokaten gir tilsvar i brev av 21. oktober 2009 som nevnt ovenfor. På bakgrunn av advokatens svar, legger tilsynet til grunn at kredittvurderingen også ble foretatt i forbindelse med klientens erstatningskrav mot klager. Det vises i den forbindelse til følgende utdrag fra brev av 21. oktober 2009:

”Derfor vil man fra denne side nøye seg med å understreke at [klager] selv erkjenner å ha forestått den sprøytingen som ligger til grunn for det erstatningskravet som [klienten] mener å ha mot ham, og at dette erstatningskravet lå til grunn for de undersøkelsene som ble gjort rundt [klager], herunder den innhentede kredittvurderingen”.

Problemstillingen blir så om kredittvurderingen ble innhentet for å vurdere klagers finansielle situasjon i tilknytning til klientens erstatningskrav. Det må her presiseres at det i vurderingen av om kredittvurderingen er i tråd med regelverket, ikke stilles som vilkår at erstatningskravet må føre frem eller at et erstatningssøksmål blir reist. For at kredittvurderingen skal kunne tilfredsstille kravet til saklig behov etter personopplysningsforskriften § 4-3 må imidlertid kredittvurderingen brukes i en reell vurdering av vedkommendes finansielle situasjon i tilknytning til et relevant erstatningskrav. Klager viser til at klienten anmeldte ham til politiet og deretter til statsadvokaten. Saken ble henlagt av politidistriktet og deretter statsadvokaten 2. november 2006. Datatilsynet vil i den anledning bemerke at påtalemyndighetens henleggelse av saken ikke avskjærer klientens adgang til å gå til et sivilt søksmål.

Advokaten forklarer i brev av 21. oktober 2009 at: ”Foreløpig har imidlertid [klienten] ikke reist sak mot [klager]. Begrunnelsen ligger ikke på et rettslig plan. Det er av hensyn til egen livskvalitet at [klienten] har unnlatt å reise sak mot [klager]”.

Advokaten skriver videre at klagers kone har klaget klienten inn for forliksrådet. Av hensyn til egen livskvalitet vil klienten, som er klagers svoger, nøye seg med å avvise søsterens krav. Datatilsynet la etter dette til grunn at kredittvurderingen som ble foretatt dels var innhentet for å vurdere klagers finansielle situasjon i forhold til den tvist som verserte mellom klienten og klagers kone, samt delvis i relasjon til det erstatningskravet han mener å ha overfor klager. Det er i relasjon til erstatningskravet mot klager at kravet til saklig behov ble ansett til å være oppfylt.

Avslutningsvis bemerker Datatilsynet at klager har klaget over Datatilsynets fremdrift i denne sak og ber Personvernnemnda ta stilling til om saksbehandlingen er i henhold til forvaltningsloven. Datatilsynet vil i den anledning beklage den lange saksbehandlingstiden. Årsaken til at saksbehandlingen har tatt lengre tid en det som har vært ønskelig er flere. Det skyldes til dels et uklart saksforhold, dels partenes innsigelser til motpartens anførsler, og dels Datatilsynets store saksmengde. Klager anfører at ”Datatilsynet har stort sett bare videreformidlet brev mellom partene uten å svare på mine skriftlige anmodninger om en vurdering og avslutning i saken”. Datatilsynet vil i den sammenheng vise til tilsynets utrednings- og informasjonsplikt, jf forvaltningslovens § 17, som pålegger forvaltningsorganet å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Tilsynet kan av den grunn ikke konkludere i et saksforhold, selv når klager skriftlig anmoder om dette, uten at man anser at saken er tilstrekklig opplyst. Datatilsynet vil avslutningsvis klargjøre at i forbindelse med klagers telefoniske kontakt med Datatilsynet av 5. mai 2009, opplyser klager at han har enkelte kommentarer til advokatens brev av 24. februar 2009. Klager ble derfor bedt om å sende et skriftlig brev til Datatilsynet for å få kommentarene vurdert som en del av saksbehandlingen.

6 Personvernnemndas merknader

I denne saken skal Personvernnemnda vurdere om det forelå ”saklig behov” for å foreta en kredittvurdering av klager. Problemstillingen er hvorvidt advokaten, på vegne av sin klient, tilfredstilte kravet til saklig behov da klager ble kredittvurdert. Klienten mente å ha et erstatningskrav mot klager og advokaten foretok en kredittvurdering av klager i den forbindelse. Dette tilfredsstiller kravet til saklig behov i personopplysningsforskriften § 4-3. Det er reist spørsmålet om man skal legge den første eller den andre forklaringen fra advokaten til grunn. Først begrunnes kredittvurderingen med tvisten mellom klienten og klagers kone (eiendomstvist), deretter begrunnes kredittvurderingen med et potensielt erstatningskrav mot klager (sak vedrørende forgiftet drikkevann).

Nemnda har vurdert partskonstellasjonene og faktum i saken. Det kan fremstå som usikkert om klager ble kredittvurdert i forbindelse med eiendomstvisten mellom klagers kone og klienten eller i forbindelse med erstatningssak vedrørende forgiftet drikkevann. Nemnda ser imidlertid at det nærmet seg foreldelse for giftsaken og dermed fremsto det ikke unaturlig å vurdere sivilrettslige skritt.

Etter nemndas syn bør terskelen for å kredittvurdere i slike forhold være lave. Det følger av personopplysningsforskriftens § 4-3 at kredittopplysninger bare kan utleveres til den som har ”saklig behov” for opplysningene. I motivene til den gamle personregisterloven § 17 (Sandvik-utvalget NOU 1974:22) ble det uttalt at saklighetskriteriet bør tolkes ”romslig”. Denne romsligheten ble illustrert ved at det ble uttalt at det motsatte av ”saklig behov” var ”nysgjerrighet og kikkermentalitet”. Personopplysningsforskriften § 4-3 videreførte bestemmelsen i den gamle personregisterloven § 17 og uttalelsene i motivene til personregisterloven § 17 har derfor fortsatt relevans. Det er ikke et krav i følge lov eller forskrift at det skal foreligge et kredittelement – det er kun et krav om å ha saklig behov for kredittopplysningen, jf personopplysningsforskriftens § 4-3. Videre er det generell og offentlig tilgjengelig informasjon som kommer frem ved kredittvurderingen. Etter nemndas syn forelå det saklig behov for kredittvurdering i denne saken.

Nemnda skal så gå over til å vurdere Datatilsynets saksbehandling. Klager anfører at saken tok uforholdsmessig lang tid og at Datatilsynet kun videreformidlet brev uten noen vurdering av saken. Når det gjelder tiden som saken tok (oktober 2008 til januar 2010) kan dette umiddelbart fremstå som noe langvarig, men etter nemndas syn har det vært god fremdrift i saken og brevvekslingen som har skjedd har vært relevant for å få saken utredet på en adekvat måte. Forsvarlighetskravet i forvaltningsretten er fleksibelt og må alltid ses i forhold til sakens viktighet og sannsynligheten for at nye avgjørende momenter vil dukke opp ved ytterligere saksutredning. Når det gjelder videreformidling av brev, må dette sies å være en del av den ordinære saksbehandlingen. Det følger av god forvaltningsskikk at når forvaltningsorganet får opplysninger om en part, skal de forelegges ham til uttalelse, jf forvaltningsloven § 17. Datatilsynet plikter å påse at saken blir tilstrekkelig opplyst. Det foreligger derfor ikke grunnlag for å si at tidsbruken og videreformidling av brev forut for Datatilsynets vedtak i saken ikke er i samsvar med forvaltningsloven. Datatilsynet har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

7 Vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

 

Oslo, 9. november 2010

Eva I. E. Jarbekk
Leder