Datatilsynets referanse: 05/00811-13/KBE

PVN-2006-03 KLP
Klage på Datatilsynets pålegg om opphør av KLPs praksis vedrørende kredittvurdering av potensielle leietakere. Saken gjelder hvorvidt det foreligger et saklig behov for å innhente kredittopplysninger når husleien betales forskuddsvis.

Personvernnemndas avgjørelse av 1. november 2006 (Jon Bing, Gro Hillestad Thune, Siv Bergit Pedersen, Leikny Øgrim, Jostein Halgunset, Hanne I Bjurstrøm, Tom Bolstad)

1 Innledning

Personvernnemnda har ved oversendelse fra Datatilsynet mottatt klage på Datatilsynets pålegg om opphør av praksisen til KLP Eiendom Trondheim AS (heretter KLP) vedrørende kredittvurdering av leietakere.

Saken gjelder hvorvidt det foreligger et saklig behov for å kredittvurdere potensielle leietakere, jf personopplysningsforskriften § 4-3, når leien betales forskuddsvis.

2 Saksgang

Datatilsynet mottok en klage fra en privatperson den 9.6.2005 på at KLP foretar kredittvurdering av potensielle leietakere.

Datatilsynet tilskrev KLP den 7.7.2005 og ba om en redegjørelse. KLP svarte den 9.8.2005. Datatilsynet sendte varsel om pålegg datert 21.10.2005. KLP fikk utsatt svarfrist til 18.11.2005. Datatilsynet mottok klage på det varslede pålegget 17.11.2005.

I tillegg mottok tilsynet to betenkninger som ble oversendt fra Foreningen Næringseiendom den 23.11.2005. Betenkningene var fra Føyen advokatfirma DA ved advokat Beate Brevik og Norske Kredittopplysningsbyråers Forening ved advokat Rolf Riisnæs.

Datatilsynet ga den 22.12.2005 KLP pålegg om at selskapets praksis med å kredittvurdere potensielle leietakere som betaler husleie forskuddsvis må umiddelbart opphøre, jf personopplysningsforskriften § 4-3. Pålegget ble påklaget av KLP den 30.1.2006.

Personvernnemnda mottok saken fra Datatilsynet den 28.3.2006. Klager ble samme dag tilskrevet og orientert om at nemnda hadde mottatt saken.

Personvernnemnda tilskrev KLP den 10.5.2006 og ba om utfyllende opplysninger. KLP svarte i brev av 22.5.2006.

Personvernnemnda tilskrev også Datatilsynet i brev av 15.5.2006 og ba om utfyllende opplysninger om administrativ praksis vedrørende kredittopplysninger. Personvernnemnda minnet Datatilsynet på henvendelsen på nytt den 4.8.2006. Datatilsynet besvarte henvendelsen i brev av 1.9.2006.


3 Faktum

KLP Eiendom AS er et av Norges største eiendomsselskaper og er et heleid datterselskap av Kommunal Landspensjonskasse. Alle som ønsker å leie bolig hos KLP, må fylle ut et søknadsskjema for bolig. Som en del av KLPs generelle rutiner, inngår en kredittvurdering av boligleietakere før en eventuell inngåelse av husleieavtale. En potensiell leietaker blir gjort oppmerksom på dette og må akseptere slik kredittvurdering før undersøkelse blir iverksatt. Enhver potensiell leietaker kan nekte å akseptere kredittvurdering. Da vil KLP imidlertid ikke inngå leieavtale med vedkommende.

KLP opplyser at kredittvurdering av potensiell leietaker skjer først når utleier og leietaker er enig om å inngå leiekontrakt. Kun unntaksvis blir mer enn en leietaker sjekket per leieforhold, og dette er kun i de tilfeller hvor potensiell leietaker trekker seg før endelig kontraktsinngåelse. Årsaken til at kontrakt ikke blir undertegnet er i følge KLP som regel at vedkommende i mellomtiden har funnet et bedre egnet leieobjekt. I slike tilfeller blir neste potensielle leietaker kredittvurdert.

I følge KLPs betalingsvilkår skal leie betales forskuddsvis og månedlig. I tillegg innbetales et depositum tilsvarende tre måneders leie.

Ved manglende betaling av husleie purrer KLP leietaker etter 14 dager. Etter dette vil leietaker motta flere advarsler, herunder også muntlige henvendelser. Begjæring om utkastelse fremsettes omtrent to måneder etter forfall. Etter begjæring om utkastelse er sendt tar det ytterligere tre til seks måneder for utflytting skjer. Dette betyr at forfalt husleie vil være fra fem til åtte måneder når utkastelse er effektuert.

4 Anførslene

KLP foretar en kredittvurdering for å redusere sannsynligheten for at man får leietakere som ikke betaler husleien. KLP påpeker at det ikke foreligger kontraheringsplikt ved inngåelse av husleiekontrakter på et fritt utleiemarked. Det er derfor naturlig, etter KLPs syn, at den part som etter kontrakten har krav på at det skal betales for en løpende ytelse, gjør visse undersøkelser rundt motpartens evne og vilje til å være debitor. Når man så får motpartens tillatelse til at disse avgrensede undersøkelser foretas, vil KLP hevde at det er i samsvar med alminnelig rettsoppfatning at dette burde tillates.

Datatilsynet anfører at personopplysningsforskriftens krav i § 4-3 om saklig behov for kredittopplysninger innebærer at det skal foreligge et kredittelement. KLP anfører at det fra utleiers side oppleves som et element av kreditt at man stiller til disposisjon et utleieobjekt som ofte kan ha en verdi på mellom 200 og 300 ganger den månedsleie som skal betales.

Videre mener KLP at Datatilsynet har en for snever forståelse av hva som ligger i ordet ”kredittelement”. Datatilsynets fortolkning vil etter KLPs syn ekskludere helt åpenbare situasjoner hvor det foreligger en økonomisk forpliktelse med risiko for tap.

KLP anfører subsidiært at dersom kredittelementet anses å være fraværende, foreligger det likevel et saklig behov for å kredittvurdere potensielle leietakere etter en konkret vurdering fordi en leietaker overlates betydelige verdier.

KLP anfører videre at en ”teknisk tilpasning” av gjeldende praksis ved at husleie betales i midten eller mot slutten av måneden (og dermed etterskuddsvis) for å oppfylle kravet om tilstedeværelsen av et kredittelement etter Datatilsynets tolkning av personopplysningsforskriftens krav i § 4-3, synes unødvendig.

KLP anfører til slutt at å følge husleielovens strengeste løsning med krav om depositum tilsvarende opptil seks måneders husleie samt garanti, ofte er langt mindre gunstig for en leietaker enn å tillate at det innhentes en kredittvurdering. En så streng praksis ville vanskeliggjøre leiemulighetene for mindre bemidlede leietakere.


5 Datatilsynets vurdering

Datatilsynet viser til personopplysningsforskriften § 4-3 om at det skal foreligge et saklig behov for kredittopplysninger når en virksomhet initierer en kredittvurdering. Hovedformålet med en kredittopplysning er å legge grunnlaget for en sikker kredittgivning ved å påvise at vedkommende er kredittverdig. Tilsynet tolker kravet om saklig behov dit hen at det som hovedregel skal foreligge et element av kreditt. Tilsynet viser til PVN-2004-08 (bruk av kredittopplysninger som ledd i skaderisikovurderingen i forsikringsvirksomhet). Datatilsynet mener at KLP ikke har et saklig behov for å vurdere kredittverdigheten til potensielle leietagere når leien betales forskuddsvis. Tilsynet er av den oppfatning at i denne saken foreligger ikke det vesentlige kredittelementet. Datatilsynet nevner som eksempel at kredittvurdering vil være praktisk ved kjøp av mobilabonnement der faktura sendes etterskuddsvis.

Personopplysningsforskriften § 4-3 viderefører personregisterloven §§ 17 og 18 i sin helhet, og Datatilsynet er kjent med at forarbeidene til personregisterloven uttalte at ”saklig behov” bør tolkes romslig. Datatilsynet er derfor klar over at praksis er noe strengere når det innfortolkes et krav om kredittelement. Tilsynet påpeker imidlertid at det er skjedd en sterk utvikling hva gjelder bruk av kredittopplysninger – det er blant annet blitt direktekoblet tilgang – og tilsynet opplever et økt press på bruken av slike opplysninger. Datatilsynet ser behovet for klare og forutberegnelige regler som det er enkelt å forholde seg til. Når tilgangen er blitt enklere enn hva den var da personregisterloven ble til, synes tilsynet at det er betimelig å tolke ”saklig behov” noe strengere. Denne problemstillingen vil for øvrig tilsynet se nærmere på ved revisjonen av personopplysningsloven.

Datatilsynet påpeker at det finnes tilfeller der kravet til saklig behov unntaksvis er oppfylt til tross for at det ikke foreligger et kredittelement. Som eksempel nevnes at Datatilsynet har godtatt at arbeidsgiver kan ha et saklig behov for å kredittvurdere potensielle arbeidstakere, når den aktuelle stillingen har et betydelig økonomiansvar. Kredittvurderingen kan imidlertid ikke skje av alle søkere, og heller ikke av alle som innkalles til intervju.

Til KLPs anførsel om at en løsning hvor man krever depositum tilsvarende seks måneders leie er mindre gunstig for leietakere enn å innhente kredittvurdering, kommenterer tilsynet at denne oppfatningen ikke bestrides, men at kredittvurdering heller ikke er en god løsning. Dersom man har en betalingsanmerkning registrert hos kredittopplysningsbyråene vil man mest sannsynlig ikke få leid en leilighet.

Datatilsynet påpeker at det ikke er mulig å bruke samtykke for å omgå kravet til ”saklig behov” i personopplysningsforskriften. Et slikt samtykke vil ikke være frivillig, idet personen ikke har en reell valgmulighet. Tilsynet viser i denne forbindelse til PVN-2003-01 (Sentralt låneregister).

KLP anfører at formålet med kredittopplysningene er å redusere sannsynligheten for at man får leietakere som ikke betaler husleien. Datatilsynet bemerker at det ikke nødvendigvis er slik at en kredittvurdering i alle tilfeller fanger opp betalingsviljen til den enkelte.

Tilsynet opplyser at i følge Lindorff AS er innbetaling av boliglån og husleie nederst på listen over mislighold som knytter seg til personkrav. Det bemerkes videre at en leietaker kan dokumentere betalingsevne i form av inntekt og ved å innbetale depositum.

Datatilsynet kommer etter en konkret vurdering til at det ikke foreligger saklig behov. Tilsynet bemerker at dersom Personvernnemnda kommer til motsatt resultat, vil denne saken indikere at tilsynets praksis i dag er for streng. Det til føre til at flere får tilgang til kredittopplysningsbyråenes databaser enn hva som er tilfelle i dag, noe som etter tilsynets vurdering vil kunne resultere i en uheldig utvikling. Dersom Personvernnemnda kommer til at saklig behov foreligger, finner tilsynet at kredittvurderingen må begrenses til et tidspunkt så tett opptil avtaleinngåelse som mulig, slik at ikke alle potensielle leietakere kan kredittvurderes.


6 Personvernnemndas merknader

6.1 Personopplysningsforskriftens § 4-3

Datatilsynet har vedtatt følgende pålegg:

”KLP sin praksis med å kredittvurdere potensielle leietakere som betaler husleie forskuddsvis, må umiddelbart opphøre, jf personopplysningsforskriftens § 4-3.”

Forskrift om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften) 15.12.2000 nr 1265 § 4-3, 1. ledd lyder:

”Kredittopplysning kan bare gis til den som har saklig behov for den.”

Justiskomiteen uttalte i Innst O nr 51 (1999-2000) at det er ønskelig med en ny lovregulering av kredittopplysningsvirksomhet. I påvente av ny lovregulering valgte man å videreføre reglene om kredittopplysningsvirksomhet i personregisterloven og personregisterforskriften. Bestemmelsen i personopplysningsforskriftens § 4-3 er dermed en videreføring av reglene i personregisterlovens § 17. Den gamle personregisterloven § 17 lød:

”Kredittopplysning må ikke gis når det etter det som foreligger, går fram at bestilleren ikke har saklig behov for den.”

Da personregisterloven § 17 ble utarbeidet, ble det opprinnelig foreslått at kredittopplysning bare skulle gis dersom bestilleren ”på grunn av kredittforhold eller ansettelsesforhold eller annen saklig grunn” hadde behov for opplysningen. Samtidig ble det i motivene sagt at bestemmelsen skulle tolkes ”romslig”. Denne romsligheten ble illustrert ved at det ble uttalt at det motsatte av ”saklig behov” var ”nysgjerrighet og kikkermentalitet”. Det skulle ikke stilles for snevre skranker for adgangen til opplysninger. Departementet mente at det forelå et sprik mellom ordlyd og motiver og fremmet et forslag som var mer i samsvar med motivene. Dette forslaget ble vedtatt som ordlyden i personregisterloven § 17.

6.2 Saklig behov for kredittopplysning

Når Personvernnemnda skal tolke saklighetskravet, vil nemnda først påpeke at man er enig med Datatilsynet i at det er i forbindelse med inngåelse av avtale hvor man har til hensikt å yte kreditt man som regel innhenter kredittopplysninger. Det er imidlertid ikke et krav i følge lov eller forskrift at det skal foreligge et kredittelement – det er kun et krav om å ha saklig behov for kredittopplysningen.

Slik Personvernnemnda tolker kravet om saklig behov vil det dermed ikke alltid være tilstrekkelig at det foreligger et kredittelement dersom den forretningsmessige risiko er lav og motsatt vil det ikke alltid være nødvendig med et kredittelement dersom den forretningsmessige risiko er høy.

Formålet med en kredittvurdering er normalt å kartlegge hvorvidt en potensiell kunde er kredittverdig, og dermed om selskapet ønsker å inngå avtale med vedkommende. Det vil si at når det bes om kredittopplysninger vil saklighetskravet være oppfylt når bestilleren skal benytte kredittopplysningene i forbindelse med sin vurdering av kredittrisiko, for eksempel ved et tilsagn om lån eller avtale om løpende ytelser som faktureres etterskuddsvis, typisk mobiltelefonabonnement, abonnement på satellittfjernsyn etc.

En husleieleiekontrakt innebærer normalt ikke at utleier yter leietaker kreditt. Boligen stilles til leietakers disposisjon mot at leietaker innbetaler et depositum og betaler husleien forskuddsvis hver måned. I normaltilfellet foreligger det derfor ikke et element av kreditt.

Slik Personvernnemnda ser det, kan det likevel være et saklig behov for kredittopplysninger selv om det ikke foreligger et kredittelement. Personvernnemnda viser til at formålet for KLPs kredittvurdering av leietakere er å sjekke en potensiell leietakers økonomiske vederheftighet – det vil si soliditet og pålitelighet – i forbindelse med inngåelse av en boligleieavtale. Kredittvurderingen benyttes med andre ord for å unngå avtaleinngåelse med personer med svak økonomi, dårlig betalingsevne eller en historikk med betalingsanmerkninger som kan si noe om vedkommendes evne og vilje til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser.

Den sannsynlige årsaken til at KLP ikke ønsker dårlige betalere som leietakere, er at dette naturligvis vil kunne medføre økonomisk tap for KLP. En dårlig betaler vil kunne medføre ressursbruk i form av purring, inkassovarsler og eventuelt utkastelsessak hos namsmannen. Kredittrisikoen består med andre ord i faren for betalingsmislighold, kombinert med tidsperspektivet ved en eventuell avvikling av et leieforhold, idet en tvangsfravikelse gjerne tar flere måneder. Ved et eventuelt betalingsmislighold starter et ”kredittelement” ved at leietaker fortsetter å disponere boligen uten å betale for den.

Spørsmålet for Personvernnemnda er om dette kvalifiserer som ”saklig behov” for kredittopplysninger. I vurderingen av dette spørsmålet har Personvernnemnda delt seg i et flertall og et mindretall.

Personvernnemndas flertall (Gro Hillestad Thune, Leikny Øgrim, Jostein Halgunset og Hanne I Bjurstrøm) legger til grunn at det er denne potensielle kredittrisiko som KLP ønsker å beskytte seg mot ved å foreta en kredittvurdering av en mulig leietaker. Etter flertallets syn er imidlertid denne risikoen – fare for økonomisk tap dersom kunden ikke betaler – en normal risiko ved all forretningsdrift. Denne alminnelige forretningsrisiko vil alltid til en viss grad være til stede – en eventuell kredittvurdering vil ikke fjerne en slik risiko. Videre legger flertallet vekt på at utleie av boliger til privatpersoner står i en særstilling fordi husvære er et nødvendighetsgode. Dette fremgår blant annet av tvangsfullbyrdelsesloven (1992:86) kapittel 13, som gir anvisning på en særskilt fremgangsmåte ved fravikelse av fast eiendom som tjener som bolig. Etter flertallets syn finnes det gode alternativer til kredittvurdering, slik som referanser, bankgaranti, kommunal garanti eller depositum.

Etter en konkret vurdering er Personvernnemndas flertall derfor kommet til at saklighetskravet i personopplysningsforskriften § 4-3 ikke er oppfylt i denne saken.

Personvernnemndas mindretall (Jon Bing, Siv Bergit Pedersen og Tom Bolstad) mener at den potensielle kredittrisiko ved utleie av boliger er saklig begrunnet. Utleie av boliger til privatpersoner står i en særstilling fordi ytelsen ikke uten videre kan stoppes. I motsetning til flertallets syn vil mindretallet karakterisere dette som mer enn en alminnelig forretningsrisiko. Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 5 beskriver de alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen og tvangs¬fullbyrdelsesloven kapittel 13 gir anvisning på fremgangsmåten ved fravikelse av fast eiendom som tjener som bolig. Det er med andre ord risiko for et ikke uvesentlig økonomisk tap og elementet av kreditt er mer fremtredende enn ved for eksempel et løpende abonnement på mobiltelefon eller satellittfjernsyn, som kan stanses ganske umiddelbart etter purringer og inkassovarsel. I tillegg overlater utleier betydelige verdier i leietakers varetekt ved utleie av bolig. Det er derfor et ikke ubetydelig økonomisk risikoelement forbundet ved leietakers behandling av objektet. Mindretallet legger også vekt på at et depositum normalt er et beløp tilsvarende tre måneders husleie, noe som sjelden vil dekke både skyldig leie, eventuelle skader på boligen, utgifter ved fraviking av bolig og andre krav som reiser seg av leieavtalen. Den forretningsmessige risiko er derfor høy ved boligutleie, og klart høyere enn ved for eksempel inngåelse av mobiltelefonabonnement som etter mindretallets mening både har en lav forretningsmessig risiko og er overblikkbart. Mindretallet finner det dessuten lite hensiktsmessing om utleier skulle innarbeide rutiner med forfall av leie noen dager inn i måneden slik at et krav om kredittelement blir oppfylt. Med forfall bare noen få dager ut i måneden ville kredittelementet normalt være større enn ved de fleste løpende abonnementer. En slik form for teknisk tilpasning til regelverket er kun egnet til å redusere respekten for reglene. Etter en konkret vurdering er mindretallet kommet til at saklighetskravet i personopplysningsforskriften § 4-3 er oppfylt i denne saken. Mindretallet former imidlertid ingen konklusjon.

7 Vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

Oslo, 1. november 2006

Jon Bing
Leder