KLAGESAK 2002/03:
Anmodning om at Personvernnemnda skal gi pålegg til Datatilsynet i sak om innsyn i Den norske Bank ASA

Personvernnemnda (PVN) mottok fra Klager brev 3.6.2002, se vedlegg 1, med anmodning om å pålegge Datatilsynet " å gjøre jobben sin med å være et kontrollerende organ slik at klager får innsyn i sine og sin datters konti i Den norske Bank slik loven foreskriver."

Saken ble 7.6.02 oversendt Datatilsynet som førsteinstans. Klagen skal fremsettes overfor førsteinstansen, som også vil ta stilling til spørsmålet om avvisning eller ikke. Datatilsynet har etter purringer fra Klager og henvendelse fra PVN's sekretær meddelt at saken er oversendt Nemnda. Det er innkommet ytterligere dokumenter som har inngått i saken, se bl.a. kopi av brev av brev av 27.1.99 fra DnB til Klager.


Saksgangen.

Klager henvendte seg til Datatilsynet 10.8.01. Klager ba Datatilsynet uttale seg "om klager har rettslig krav på at banken fremlegger maskinelle datautskrifter av konti." Dette etter at Bankklagenemnda hadde reist tvil om klagers rett til ønsket innsyn.

Tvisten om innsyn hadde pågått siden januar 1997 og er knyttet opp til innsynsrett etter personregisterloven § 7, som gjaldt på det tidspunkt. Etter overgangsreglene for Personopplysningsloven skal saken fortsatt behandles etter tidligere lovgivning.

Datatilsynet har i brev av 25.1.02 besvart henvendelsen og redegjort for retten til innsyn i personopplysninger som er lagret elektronisk. Datatilsynet legger til grunn at DnB har oppfylt sin plikt til å gi innsyn i elektronisk lagrede opplysninger og viser til at DnB i brev til tilsynet har bekreftet at innsyn er gitt ved kopier av bevegelser på de ulike konti. Datatilsynet presiserte "at en tvist om disponeringen av midler og berettigelsen av ulike utgifter i forbindelse med realisasjonen må løses etter vanlige privatrettslige regler, og faller utenfor Datatilsynets myndighetsområde. Datatilsynet anser saken som avsluttet fra vår side."

Etter ny henvendelse fra klager tilskrev Datatilsynet v/ direktør Georg Apenes klager den 14.5.02 og redegjorde for Datatilsynets saksbehandlings rutiner, og at saken er behandlet på samme måte som andre saker. I brevet avslås anmodning om et møte under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for et møte.

Datatilsynet viser til at klager kan ta spørsmålet opp med Arbeids- og administrasjonsdepartementet som administrativ foresatt, idet spørsmålet neppe kan anses som en forvaltningsavgjørelse som er gjenstand for ordinær forvaltningsrettslig klagebehandling. Videre viser tilsynet til at klager står fritt til å bringe saken inn for domstolsapparatet, herunder Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Datatilsynet anså saken som ferdigbehandlet.


Klagers anførsler.

Klagers anførsler må forstås slik at Datatilsynet ikke har gjennomført tilstrekkelig kontroll med om innsynsretten er imøtekommet, og om alle registrerte opplysninger er fremlagt fra bankens side.

Datatilsynets vurdering.

Datatilsynet anser at forsvarlig saksbehandling er gjennomført, og at saken ikke dreier seg om overprøving av noe enkeltvedtak, men mer om tilsyn med virksomheten, noe som ikke tilligger Personvernnemnda, men eventuelt AAD.


Personvernnemndas vurdering.

Nemnda ser at det kan reises spørsmål om en beslutning om å avstå fra ytterligere undersøkelser er å anse som et enkeltvedtak, se nedenfor.

For Datatilsynet vil det være et ressursspørsmål hvor langt organet som tilsynsmyndighet skal gå i en enkelt sak. I den aktuelle sak er det foretatt en utredning av rettslig grunnlag og forespurt om innsyn på vegne av klager. Henvendelsen er besvart av banken og på en måte som Datatilsynet finner tilfredstillende. De opplysninger det er bedt om innsyn i, ligger langt tilbake i tid, og banken fremholder at det nå er gitt innsyn i de opplysninger som foreligger i dag.

Datatilsynet har etter personregisterloven ikke hjemmel til å pålegge en registeransvarlig å gi den registrerte innsyn. Tilsynet kan fastslå at det mener rett til innsyn foreligger. (I saker om retting, sletting og supplering av opplysninger, jf pregl § 8, har derimot Datatilsynets kompetanse til å gi pålegg.). Dersom innsyn ikke blir gitt, er den registrerte henvist til å forfølge forholdet selv. Unnlatelse av å gi innsyn som fastsatt i lov og forskrifter er straffbart, jf pregl § 38, første ledd nr. 5.

Tilsynet kan kreve fremlagt opplysninger som ledd i sin kontrollvirksomhet. Dette for eksempel for å vurdere om sletting, retting eller supplering skal pålegges. En beslutning om ikke å nytte adgangen til gi pålegg eller ikke å nytte kontrolladgang kan etter omstendighetene være å anse som enkeltvedtak.

Ettersom Datatilsynet ved vurdering av saken i klageomgangen ikke avviser saken, har nemnda besluttet å vurdere sakens realitet.

Etter personregisterloven kan det i registre i den private sektor bare kreves innsyn i datamaskinbaserte registre, og ikke i registre som måtte føres manuelt på papir, mikroform eller lignende. I tillegg er det i lovens forarbeider antatt at det ikke på grunnlag av loven kan kreves innsyn ubegrenset tilbake i tid, jf Ot.prp nr 2 (1977-78) s 75.

I dette tilfellet slutter Personvernnemnda seg til Datatilsynets vurdering, som fastslår at det foreligger full rett til innsyn i de datamaskinbaserte registrene, en rett som følger direkte av loven, og som kan forfølges av den registrerte som angitt ovenfor. Personvernnemndas kompetanse er begrenset til å prøve de rettslige sidene av Datatilsynets saksbehandling og vedtak.

Personvernnemnda kan ikke se at det er godtgjort noen mangel ved Datatilsynets saksbehandling.

Nemnda fattet etter dette slikt vedtak:

Klagen tas ikke til følge.


For Personvernnemnda

Jon Bing
Leder