Hjem

PVN-2002-01 A-møbler AS

Klage på Datatilsynets avslag om forlenget lagring av billedopptak

1. Saksgang

A-møbler as sendte 16. februar 2001 søknad til Datatilsynet om forlenget lagring av billedopptak etter personopplysningsforskriftens § 8-4, 5. ledd. Søknaden ble sendt sammen med melding etter personopplysningslovens (POL) § 31 og ble ikke registrert som søknad før Datatilsynet høsten 2001 valgte A-møbler as som tilsynsobjekt. Søknaden om forlenget lagringstid ble avslått av Datatilsynet ved vedtak 10.12.2001. Avslaget om dispensasjon fra lagringstiden på 7 dager ble påklaget av A-møbler as den 17.12.2001, og dette rettidig, jfr. forvaltningslovens § 29.

2. Sakens faktum

A-møbler ber om dispensasjon fra lagringstiden for billedopptak gjort i så vel Møbelhuset i Strømsveien 29 som driftsenheten i Smalvollveien i Oslo. Datatilsynet har ved saksbehandlingen behandlet stedene under ett. A-møbler anfører at det i stigende grad er tyverier, eller forsøk på tyverier, som etter klagers oppfatning kun kan bevises med bilder/video. Begrunnelsen for ønsket på 30 dager er lang revisjonstid fra bankene. Hvis det benyttes stjålne eller ugyldige bankkort kan det ta tid å få tilbakemelding om dette. Dette gjelder spesielt hvis forholdet ikke oppdages på dagen i kassafunksjon.

I brev av 10.12.2002 med Datatilsynets avslag peker Datatilsynet på at dispensasjon fra 7-dagers fristen kan tillates hvis det foreligger et «særlig behov». Datatilsynet så det slik at de anførte omstendigheter ikke gjør at A-møbler har et særlig behov for lengre oppbevaring av billedopptak sammenlignet med andre overvåkere. Lang behandlingstid i bankene er et problem for alle typer næringsvirksomheter. Datatilsynet peker i sitt avslag også på at det i forskriftens § 8-4, 2. ledd, er gjort unntak fra 7-dagers fristen dersom det er sannsynlig at billedopptak vil bli utlevert politiet i forbindelse med etterforskning av straffbare handlinger f.eks. ved svindelforsøk. I disse tilfellene kan opptakene oppbevares i inntil 30 dager.

3. Klagers anførsler

I brev av 17.12.01 grunngir A-møbler sin klage.

Det anføres at 7-dagers fristen ikke tar hensyn til behovet som foreligger i varehandel/ salg av kapitalvarer. Kundene handler ofte for mer enn kr 2.500,-, en grense som får betydning for inndekning av tap. Bankene dekker tap som oppstår ved kundemislighold under dette beløpet, mens klager i dette tilfellet må dekke tap over dette beløpet. Det tar minimum 2-4 uker før bankene greier å gi tilbakemelding om mislighold av sjekker. Klager kommenterer Datatilsynets grunngiving for avslaget og fremholder at det forhold at «bankproblemet» gjelder mange, nettopp skulle tilsi at man burde endre regelen til å gjelde utover 7 dager. Klager mener å ha erfart at Datatilsynet oppfatter kameraovervåkning mer som et spørsmål om å hindre overvåkning av ansatte enn hva som er den reelle begrunnelse for overvåkningen: hindre å oppklare misbruk fra kunder. Det anføres at ingen kunder føler seg overvåket ved en passering gjennom et kassasystem selv om denne sekvensen tas opp og lagres i 30 dager i stedet for 7. A-møbler as har ca. 500.000 besøkende hvert år eller mer enn 40.000 kunder måned gjennom sine kasser. Det sier seg selv at en overvåkning av disse er en umulighet og om de tar vare på 10.000 eller 40.000 før sletting foretas, mener klager er fullstendig irrelevant. Opptakene brukes kun når det skal bevises forhold for å få avgjort hendelsesforløpet. Klager er avhengig av kunnskap om både dag og cirkatid for å kunne hente frem relevante bilder.

Videre anfører klager at 7-dagers-regelen er allment kjent, og at kunden av den grunn kan vente i 8-10 dager og deretter gå inn i trygg forvissning om at eventuelt bildebevis er sletter for alltid. Det opplyses at det er en rekke tilfeller gjennom året hvor denne situasjonen er aktualisert, og at dette kan tyde på at enkelte kan begynne å spekulere i dette forhold.

Klager har store vansker med å forstå hvorfor Datatilsynet nekter å godta en lagringsperiode som kun begrunner seg i praktiske forhold. Man kan ikke på den ene side erkjenne at kameraovervåkning godtas for å hindre kriminelle handlinger, og samtidig sette så knappe frister at det blir umulig å bruke overvåkning for bevis for det samme. Det er investert store beløp i teknisk utstyr for overvåkning fordi dette er nødvendig for å få redusert et stadig større problem. Det er også opplyst at andre forebyggende tiltak selvfølgelig for lengst er iverksatt.

Videre anføres det at ovenstående ikke er hovedargumentet for å søke om dispensasjon fra 7-dagers regelen. Når Datatilsynet i sitt avslag viser til at bilder for etterforskningsøyemed kan oppbevares lenger, er det slik at klager ikke vet hvilke bilder og tidspunkter politiet eventuelt er på jakt etter. Man vet aldri hvorfor politiet spør eller når de kommer til å spørre.

I sin konklusjon anfører klager at man står i en særstilling hva angår muligheten for å oppdage forhold innen 7-dagers fristen, og at denne aldri har vært vurdert ut fra kapitalvaresalg i varehandelen og de spesielle problemstilling som disse salg medfører. På bakgrunn av stort antall besøkende mener klager at «frykt» for individuell overvåkning er minimal og at forbrukerne nå er vant til kameraovervåkning. Videre er det pekt på at klager har hatt «godkjent kameraovervåkning av Datatilsynet fra 1991». Pr. dato er det ikke mottatt en eneste klage når det gjelder overvåkning.

4. Datatilsynets syn på klagen

Datatilsynets syn på klagen fremgår av oversendelsesbrevet til Personvernnemnda av 05.02.2002. Datatilsynet presiserer at det i tidligere omtalte konsesjon av 20.02.91 ikke ble fastsatt noen 30-dagers lagringsperiode, men en oppbevaringstid på 24 timer. Datatilsynet kan ikke se at A-møbler har fått tillatelse til utvidet lagring etter personregisterlovens forskrift om fjernsynsovervåkning § 5.

Til klagers anførsel om at Datatilsynet tolker 7-dagers regelen strengt, svarer tilsynet at det forvalter et regelverk som i forskriftens § 8-4, 1. og 2. ledd, klart sier at det i utgangspunktet skal slettes når det ikke lenger er saklig grunn for oppbevaring, senest etter 7 dager. Datatilsynet kan etter bestemmelsens 5. ledd gjøre unntak fra disse slettebestemmelsene hvis det foreligger «særlig behov». Datatilsynet kan se at bestemmelsen slik den er utformet ikke tar hensyn til varehandelens behov. Særlig gjelder det der den behandlingsansvarlige er avhengig av faktorer uten forholdskontroll. Dette kan f.eks. være lang revisjonstid fra bankene. Lang revisjonstid vil gjelde for alle virksomheter der kunden har muligheter til å betale med kort. Datatilsynet har derfor ikke ansett lang revisjonstid som en særlig omstendighet for overvåker som tilsier utvidet lagringsadgang. Dette har vært Datatilsynets holdning i lignende søknader om forlenget oppbevaring av billedopptak.

Datatilsynet har videre vurdert det slik at et eventuelt unntak etter forskriftens § 8-4, 5. ledd, for virksomheter som har problemer med lang revisjonstid, vil være å fatte et vedtak som strekker seg for langt i forhold til kompetansen tilsynet er tillagt. Det er Datatilsynets oppfatning at det er lovgiver som må ta vurderingen av om virksomheter innenfor dette relativt store området har behov for lengre lagringstid.

Datatilsynet omtaler klagers anførsel om at det store antall besøkende gjør «frykten» for individuell overvåkning minimal og at forbrukeren er vant til overvåkning og at ingen reagerer negativt på slik overvåkning. Datatilsynet ser det slik at dette nettopp gjør det nødvendig med en relativ streng oppbevaringsfrist. Lagring av store mengder informasjon er uheldig. Med kort oppbevaringstid ønsker man å redusere informasjonsflyten om individene.

Klagers anførsel om at 7-dagers regelen ble allment kjent og at enkelte kunder kan spekulere i dette når de ønsker å misligholde kundeforholdet, avvises av Datatilsynet som grunnløst i forhold til ønsket om forlenget oppbevaringstid av billedopptakene. Datatilsynet fremholder også at det er grunnløst når A-møbler hevder at det er inkonsekvent å godta fjernsynsovervåkning som et preventivt middel mot kriminalitet samtidig som man setter knappe frister for oppbevaring som gjør det praktisk umulig å bevise kriminaliteten. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å benytte fjernsynsovervåkningen som et preventivt redskap for kriminalitetsbekjempelse og benyttelse for oppklaring av lovbrudd.

Endelig foretar Datatilsynet en oppklaring når det gjelder forståelsen av forskriftens § 8-4, 2. ledd, som sier at slettefristen utvides til 30 dager det er sannsynlig at opptaket vil bli utlevert til politiet i forbindelse med etterforskning av en straffbar handling eller ulykke. Dette vil være aktuelt der man i den ordinære 7-dagers perioden har mistanke om et straffbart forhold, og vurderer å anmelde eller har anmeldt forholdet til politiet. Dersom det viser seg at opptaket likevel ikke skal utleveres, skal det slettes. Politiet har etter dette heller ikke adgang etter opptakene i etterretningsøyemed.

5. Personvernnemndas vurderinger

Lovgiver har i personopplysningsloven, som i den tidligere personregisterloven, åpnet for at fjernsynsovervåkning kan skje på visse vilkår. Det vises til POL § 37 følgende. § 41 gir hjemmel for at Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fjernsynsovervåkning og billedopptak i forbindelse med slik overvåkning, herunder om sikring, bruk og sletting av billedopptak gjort ved fjernsynsovervåkning. Som det fremgår av ovenstående er slike forskrifter gitt.

Den alminnelige bestemmelse om oppbevaringstid innebærer sletting innen 7 dager. Denne fristen ble videreført fra tidligere lovgivning, der bl.a. oppbevaringsfrist fremgår av Kgl. resolusjon av 1. juli 1994, se § 5, sletting. Av merknadene til denne følger:

3. ledd, 1. punktum, setter en eksakt grense for hvor lenge billedopptakene kan lagres før de slettes. Bestemmelsen er - ved siden av 1. ledd - utformet som en hovedregel og fastsetter at billedopptakene skal slettes innen en bestemt tid etter at billeddopptakene er gjort. I utkastet til forskrift, som var ute til høring, var det foreslått en 48-timers frist for sletting. Flere høringsinstanser mente dette var for kort, bl.a. i tilknytning til helge- og høytidsdager. Departementet har tatt hensyn til dette, og utvidet fristens lengde til 7 dager.

Når det gjelder forholdet mellom den generelle slettingsplikten i 1. ledd (personregisterloven § 37, 2. ledd) og den slettingsplikten som foreslås i forskriften her, ville det være den korteste fristen av disse to som er avgjørende. Er det ikke saklig grunn til å oppbevare billedopptakene så lenge som 7 dager, inntrer slettingsplikten når den saklige grunn for å oppbevare dem ikke lenger er til stede. På samme måte vil forskriften inntre dersom 7-dagers fristen før den saklige grunnen for oppbevaring bortfaller.»

Videre er det inntatt:

«Det kan tenkes situasjoner det vil være behov for å lagre billedopptak utover det som er fastsatt i § 5, 2. og 3. ledd, og uten at dette vil gå på bekostning av viktige personvernhensyn. For sikre en viss fleksibilitet, foreslås det derfor i 6. ledd at Justisdepartementet skal kunne gjøre unntak fra slettingsreglene i 2. og 3. ledd dersom det foreligger særlige behov for oppbevaring i lengre tid enn det som ellers følger av forskriften. Det forutsettes at det både skal kunne gjøres individuelle og generelle unntak».

Nemnda anser ikke at betraktninger om at endringer av fristen i dette tilfelle skulle kreve forskrifts form, kan tillegges noen avgjørende vekt.

Det må etter dette vurderes om det er grunnlag for å gjøre unntak fra 7-dagers regelen etter forskriften § 8-4, 5. ledd.

Etter denne bestemmelsen kan det gjøres unntak fra 7-dagers fristen i andre ledd dersom det foreligger et særlig behov for oppbevaring i lengre tid. Det avgjørende er hvorvidt det foreligger et særlig behov som etter en totalvurdering av de ulike hensynene begrunner en utvidet lagringstid. Totalvurderingen må bestå i en avveining av personverninteresser, forbrukerinteresser og andre interesser. Vurderingen av om det foreligger særlig behov og interesseavveiningen som deretter skal gjøres vil således gli noe over i hverandre.

Personvernnemnda viser til POL § 28 hvor det heter at «den behandlingsansvarlige skal ikke lagre personopplysninger lengre enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen.» Denne bestemmelsen gjelder også for fjernsynsovervåking når billedopptakene lagres på en måte som gjør det mulig å finne igjen opplysninger om en bestemt person, jf POL § 37, 2.ledd. Det forhold at det innen området for billedopptak er fastsatt en særskilt frist og loven hjemler at dette gjøres i forskrift må anses mer som et uttrykk for behov for en alminnelig veiledende norm enn at risikoen for integritetskrenkelse nødvendigvis øker vesentlig om fristen er noe lengre. Det må på denne bakgrunn foretas en konkret vurdering av det reelle behovet og de hensynene som gjør seg gjeldende.

Nemnda ser det slik at det ikke foreligger samme behov for kontroll ved fjernsynsovervåkning og langvarig oppbevaring av opptak, så lenge kassabetjening eller andre medarbeidere er til stede ved bruk av kort eller sjekk. Det skjer en manuell kontroll som ikke finner sted ved ubetjente betalingsterminaler eller bankautomater.

Overvåkningen og ønsket om lengre lagringstid er i dette tilfellet primært begrunnet i behovet for å avdekke kriminelle handlinger og således sikre økonomiske interesser hos virksomheten. Slike interesser kan også langt på vei ivaretas på annen måte. Personvernnemnda kan ikke se at det her gjør seg gjeldende vesentlige individinteresser som kan begrunne lengre lagringstid. Overvåkningen innebærer også at ansatte kan risikere å bli med på billedopptak. Dette tilsier større varsomhet med å gjøre unntak fra den fastsatte slettefristen fordi den potensielle faren for økt integritetskrenkelse blir større.

Selv om økt lagringstid kan bidra til en bedre ivaretakelse av forbrukerinteresser er ikke dette forhold som alene er tilstrekkelig til å begrunne lengre lagringstid.

Personvernnemnda finner etter en totalvurdering av det behovet og de hensynene som gjør seg gjeldende at det ikke bør gis adgang til en økt lagringstid i dette tilfellet.

6. Vedtak.

Klagen tas ikke til følge.

Vedtaket er enstemmig. 

For Personvernnemnda

Jon Bing
Leder